En voksen kvinne med pikenavn

For noen år siden skrev jeg en bok om kvinner i norsk musikkhistorie. I arbeidet med boka støtte jeg på et uventet problem: Svært mange av kvinnene jeg ønsket å intervjue hadde skiftet navn. Ofte måtte jeg bruke dager og uker på å finne ut hva de het i dag. De fleste av disse kvinnene hadde giftet seg i 1960-, 70- og 80-årene, da det ble forventet at de skulle ta sin manns etternavn. I 1979 ble navneloven endret, slik at kvinner ikke lenger fikk mannens navn automatisk, og han kunne dessuten ta hennes.

Men det virker som om lovendringen gikk nordmenn hus forbi, for fremdeles tar åtte av ti norske kvinner sin manns slektsnavn. Faktisk er det i dag mindre sannsynlighet for at kvinner beholder eget etternavn enn for 30 år siden. Ifølge forsker Turid Noack ved Statistisk sentralbyrå er årsaken at dette ikke lenger ses på som et likestillingsspørsmål. «På 70-tallet var likestilling et hett tema og kvinner som beholdt eget navn signaliserte at ekteskapet ikke var ensbetydende med at de underkastet seg mannen ved å bli fru Per Jensen, som det tidligere kunne hete, men tvert imot beholdt sin egen identitet,» sa hun til VG i fjor.

Dagens gifteklare kvinner bryr seg altså ikke om å sende slike signaler, for dem er det viktigere å markere sin lille familieenhet. Det er praktisk med felles etternavn, mener mange, og noen ser det dessuten som en romantisk gest. Norske kvinner har fått et pragmatisk forhold til navnevalg, ifølge forskerne. Romantisk, pragmatisk og enkelt. Greit nok, men det forklarer jo ikke hvorfor det i 80 prosent av tilfellene er mannens navn som gjelder? Vil det ikke være like praktisk eller romantisk for mannen å skifte navn?

«Er du fan av Mrs. Carter? Hun opptrådte på Super Bowl på søndag. Du har vel hørt om Mrs. Carter? Hun er en av verdens mest kjente merkevarer innen underholdning? Å, ja forresten, fram til sist lørdag het hun Beyoncé Knowles». Slik åpnet journalist Grace Dent sin spalte i den engelske avisa The Independent i februar. Hun rettet skytset mot kvinnen som for et drøyt tiår siden fikk en hel generasjon til å synge med på låta «Independent Women» - men som nå promoterer for hele verden at hun er blitt kona til rapperen Shawn Carter, alias Jay-Z. Journalisten møtte kraftig motbør i kommentarfeltet på nettet. Mange mente dette var en idiotisk ting å henge seg opp i. Andre påpekte, med rette, at Beyoncé var feil målskive i saken, blant annet fordi Jay-Z også skal ha byttet navn. Nå heter han visstnok Shawn Knowles-Carter, og tilhører i så fall den meget eksklusive gruppen av menn som tar konas navn.

Jeg synes likevel Grace Dent har et poeng når hun spør hvorfor folk så lett har akseptert at dette ikke lenger handler om likestilling. For hvis det virkelig er en så bagatellmessig sak å bytte ut navnet sitt, da ville menn også ha gjort det. Så fort bryllupsdatoen var passert, ville de ha båret sin svigermors etternavn med stolthet og glede. De ville ha svingt innom banken for å sette sitt nye navn på alle kontoer og papirer, før de tok turen til politistasjonen for å bytte ut passet sitt. De ville endret Facebook-kontoen sin, skaffet seg ny e-postadresse, og samtidig kanskje mistet noen hundre forretningskontakter. «Ja, det ville nesten ha vært som om ditt førekte­skapelige jeg var forduftet fra jorden. Men menn gjør ikke dette,» skriver Dent.

Et par dager før jeg giftet meg, spurte en kollega:

- Hva skal dere hete, da?

Jeg forsto ikke spørsmålet umiddelbart. Det hadde ikke falt meg inn at ekteskapet innebar at navn skulle strykes eller endres. Jeg sa at jeg selvsagt skulle hete det samme som alltid.

- Ja, jeg tenkte meg det, at du ville beholde pikenavnet ditt, sa han. Nå var altså navnet mitt redusert til et «pikenavn», som om livet fram til nå hadde vært en midlertidig fase. Som om kvinner på 30 år er piker. Hvorfor har ingen tenkt på å innføre begrepet «guttenavn» for ugifte menn?

Dagens foreldregenerasjon er mer opptatt av navn enn noen gang. Det henger nok sammen med vårt oppheng i alt som har med individualitet å gjøre. Vi ligger søvnløse i uker for å komme på de mest uvanlige og nusselige navn vi kan tenke oss: Tindra, Saga, Maximillian, Falk og Timian. Men når det kommer til etternavn er vi ikke like originale: Tre av fire velger fars slektsnavn til barna. Jeg forstår at jeg er i kraftig mindretall når jeg ser på etternavn med kjønnsbriller. Min egen generasjon synes dette er flisespikkeri, noe som bekreftes av forskere: «Selv om jeg snakker med mange om likestilling, opplever jeg at det er svært lite diskusjon om navnevalg blant kvinner. Dette er rett og slett ikke noe stort tema,» sa May-Linda Magnussen ved Senter for likestilling til Fædrelandsvennen for et par år siden.

At tematikken likevel har evne til å provosere, viser den lange og hatefulle tråden etter Grace Dents avisspalte. «Hvorfor i all verden tar du opp dette fullstendig uviktige og uproblematiske temaet, din feministiske drittkjerring!», var det gjennomgående budskapet. Som om verden blir et bedre sted av at vi ikke stiller spørsmål ved våre nedarvede tradisjoner.