Destruktiv diskusjon

Det er vel få som benekter at kultur finnes, og at det finnes kulturelle særtrekk som preger og/eller kjennetegner bestemte miljøer - herunder innenfor et geografisk område, hvor politiske landegrenser bare er én av mange typer avgrensninger.

Men det er ytterst problematisk om noen mener at de på alles vegne kan definere hva som er «vår» kultur, som motsetning til «andres» kultur - som grunnlag for politikk. Diskusjonen om hvilke kulturelementer og/eller verdier som representerer eller bør representere «det norske», eller som er gode og bør dyrkes, eller dårlige og bør forkastes, er strengt tatt en rent politisk diskusjon.

Og som sådan, er diskusjonen grei. Det er det som er demokratiets vesen; å diskutere - til stadighet - hvilke kulturer og verdier som skal vedlikeholdes, dyrkes frem - eller adopteres, som premisser og mål for det samfunnet vi skal leve i. Det gjøres hver dag, i det små og i det store. Det gir seg utslag i alt fra hvordan vi i det sivile samfunn for eksempel organiserer barneidretten, til hvordan vi gjennom staten prioriterer i statsbudsjettet og regulerer i lov.

Men å forsøke å presse gjennom en helhetlig definisjon av hva som er «norsk kultur», som grunnlag for å identifisere hva som skal «forsvares» mot den ene eller andre «ytre» påvirkning, derimot, er både feilslått, tilslørende og - i den grad vi likevel aksepterer det - i ytterste konsekvens potensielt destruktivt i visse sammenhenger. Den prosessen innebærer nemlig fort at dem som fremmer den, forsøker å «frede» visse av sine egne verdier som «kulturarv» - som udiskutable, utenfor politikken. Det er i beste fall en fiksjon. Det er imidlertid det vi ser tendenser til - også i den verserende debatten.

Det mest iøynefallende i den sammenheng, har nok vært koblingen av diskusjon om definisjonen av «norsk kultur» med diskusjon om innvandringspolitikken. Å akseptere at en eller annen definisjon av norsk kultur, skal være avgjørende for - eller på noen måte skal ha innflytelse på - hvilken innvandringspolitikk som skal føres i Norge, er absurd. Det kan illustreres ganske enkelt ved å se på logikken og retorikken som preger diskusjonen.

De aktørene som ønsker å begrense innvandringen, forsøker å definere norsk kultur på en måte som per definisjon i stor grad ekskluderer fremmede kulturer. Eksempler spenner fra vår protestantiske pietisme til særnorske mattradisjoner og idretter som ikke kan utøves på steder hvor kvikksølvet i gradestokken aldri kryper under null. Samtidig gis disse særtrekkene æren for blant annet tillits-, velferds- og likhetsnivået i samfunnet vårt.

De aktørene som er tilhengere av en mer liberal innvandringspolitikk, forsøker enten å definere norsk kultur på en måte som per definisjon forutsetter og inkluderer fremmede kulturer, eller å langt på vei avvise at den finnes i noen meningsfull forstand. De kan bruke eksempler som at verken poteten eller kaffen har sin opprinnelse i Norge, og at Pizza Grandiosa er en av de mest populære middagsrettene i norske husholdninger. Så meningsløst blir det, når man aksepterer at definisjonen av «norsk kultur» skal danne en premiss for innvandringsdebatten.

Innvandringsdebatten er absolutt en verdidebatt. Hvilken innvandringspolitikk som føres har betydning for samfunnsutviklingen. Men søken etter en definisjon på hva som på et gitt tidspunkt i vår historie er å anse som «norsk kultur», vil ikke løse det politiske spørsmålet. Vi ser tilsvarende tendens innenfor et annet felt, som ligger nærmere mitt daglige virke: diskusjonen om i hvilken grad Norge skal binde seg til overnasjonale rettssystemer, både på menneskerettsfeltet og overfor EU.

Blant aktører som er motstandere av eller skeptiske til at Norge skal underlegge seg lovgivning og rettshåndhevende organer utenom Stortinget og norske domstoler, brukes også tidvis referanser til «norsk kultur» og «norske verdier», som størrelser som trues av slike institusjoner.

Man kan høre argumenter som at Den europeiske menneskerettsdomstolens kompetanse til å dømme Norge for brudd på for eksempel ytringsfriheten, når norske domstoler har håndhevet Stortingets lover basert på avveininger av «norske verdier», er det et angrep både på demokratiet og på disse norske verdiene. Aktører som derimot er tilhengere av slike overnasjonale institusjoner, vil kunne svare at dette tvert om styrker den norske verdien «demokrati», fordi ytringsfriheten er en nødvendig forutsetning for denne verdien, som et tilfeldig, politisk flertall ikke skal kunne innskrenke.

Tilsvarende diskusjoner føres med hensyn til EØS-avtalen og Norges forhold til EU. Bare det faktum at den norske befolkningen i snart et halvt århundre har vært splittet på midten i spørsmålet om EU-medlemskap, og at vi dessuten har levd med et kvasi-medlemskap i cirka 20 år, viser at en diskusjon om hva som er «norsk kultur» eller «norske verdier» i den sammenheng, blir meningsløs. Uansett hva man mener om forholdet mellom norsk kultur og øvrig europeisk kultur i utgangspunktet, kan det hevdes at vår tilknytning til resten av Europa, gjennom blant annet EØS-avtalen, innebærer at den tilknytningen i seg selv er blitt en del av norsk kultur. Eller man kan være uenig.

Hva som er «norsk kultur» og «norske verdier», er heller ikke egnet som spørsmål for å avgjøre Norges politiske valg med hensyn til disse overnasjonale institusjonene. Det er rene politiske spørsmål, med reelle politiske konsekvenser for det norske samfunn, men begrepene «norsk kultur» og «norske verdier» kan brukes av begge leire i den politiske debatten. Med likeverdig legitimitet - og med likeverdig irrelevans.

Det er altså ingen grunn til å slutte med diskusjoner om, eller forskning i, hva som er eller bør være «norsk kultur» generelt. Tvert om, er det essensielt for et kultursamfunn. Men det er all grunn til å legge bort ambisjoner om å definere begrepet generelt, som grunnlag for valg av løsninger i det som er og blir rene politiske diskusjoner. Det er destruktivt for et demokratisk samfunn.