Bestemmelsen av det psykiatriske subjektet

Psykiatrien handler i vesentlig grad om hvordan psykiatriske identiteter formes og dannes. I denne sammenheng står den nære forbindelsen mellom makt og kunnskap sentralt med hensyn til hvordan mennesker konstitueres som psykiatriske subjekter.

Kunnskapsproduksjon blir brukt til å forbedre og intensivere maktutøvelsen. Ikke bare regulerer og forsterker kunnskap og makt hverandre, men de to fenomenene er i utgangspunktet tett sammenvevde. Måten et menneske er gjort til subjekt på gjennom avhengighet til andre (personer, instanser) og utvikling av selvbevisstheten om egen identitet, er i grunnen to aspekter av samme virksomme prosess. Et sentralt element i denne prosessen er kunnskapens betydning for maktanvendelse.

Ifølge den franske filosofen Michel Foucault er det to ulike, men forbundne meninger til begrepet om det moderne subjektet – ikke minst i psykiatrien. For det første blir mennesker subjekter i kraft av at de er kontrollert og gjort avhengige av andre enn dem selv. For det andre er mennesker subjekter i den forstand at deres subjektive identiteter, hvem og hva de oppfatter seg å være, blir knyttet til en spesifikk identitet gjennom utvikling av selvbevissthet eller selvoppfattelse.

Foucault presenterer sin maktforståelse blant annet gjennom eksempelet med Panoptikonet ("Overvåkning og straff. Det moderne fengsels historie", Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1999). På slutten av 1700-tallet hadde den engelske filosofen og juristen Jeremy Bentham utarbeidet en plan for en nytt fengselssystem som han kalte for Panoptikon som besto av et sentralt observasjonstårn omgitt av fengselsceller. Panoptikonet gjorde det mulig å overvåke enhver fengselscelle. Ideen bak Panoptikonet var en historisk forandring i måten makt ble utøvd på og ideen begrenset seg ikke bare til fengsler. Koordinering og observering av mennesker med kontrollformål, fikk etter hvert en stadig viktigere funksjon innenfor en rekke samfunnsinstitusjoner som sykehus, skoler og fabrikker.

Som et sentralt symbol på makten til å forme, regulere og disiplinere mennesker til føyelige subjekter, uttrykker Panoptikonet utviklingen av en disiplinerende samfunnsmodell med framvekst av stadig nye kunnskapsformer for detaljert atferdsregulering. Et moderne psykiatrisk sykehus kan ses på som et sted hvor man tar i bruk panoptiske strategier og teknikker. Ulike nivåer for observasjon av pasienter og atferd, beskrivelser av atferd, dokumentasjon, registreringer, rapporteringer, planlegging, iverksetting og evaluering av behandlingsmetoder, terapi (individuelt og i grupper), rutiner med kontroll og observasjon (overvåking) av avdelingene osv., kan samlet oppfattes som arven fra Benthams Panoptikon.

I det psykiatriske sykehuset som i fengselsvesenet, blir makten og maktutøvelsen dessuten fordelt slik at pasienten må forholde seg til flere forskjellige hjelpeinstanser, personer og fagprofesjoner (”overvåkere”). Psykiatriens panoptiske makt kan i tillegg ”bevege” seg utenfor institusjonen eller sykehuset til det omkringliggende samfunnet som pasientens familie, venner og signifikante andre som også kan få en kontrollerende og atferdskorrigerende rolle. På denne måten kan psykiatriens panoptiske makt infiltrere hva som tradisjonelt har vært den private og personlige sfære.

Gjennom å internalisere psykiatriens terminologi og kategoriseringer, kan pasienter gradvis begynne å se på seg selv som psykiatriske subjekter. Det skapes en bevissthet blant pasientene om kontinuerlig å bli passet på (”overvåket”) og kontrollert. Kunnskapen som en slik makt og dermed kontroll, fører i neste omgang til framveksten av stadig nye klassifikasjoner, normer og teknikker. Ethvert atferdsavvik blir korrigert slik at fangene og/eller pasientene etter hvert forhåpentligvis oppfører seg slik det forventes.

I den grad mennesker (som fanger, pasienter) er klar over at de blir observert og overvåket og at atferdsavvik kan føre til en korreksjon og reaksjon, så regulerer mennesker ofte selv sin atferd for å unngå eller mestre forventede ubehageligheter. Et eksempel på en slik selvregulering er nettopp fra 22.juli-rettssaken. I tilknytning til diagnostisering og vurderingen av tiltaltes (u)tilregnelighet, ble det spekulert i om hvorvidt massemorderen justerte, endret og modererte sine uttalelser fra den første rettspsykiatriske rapporten til den siste. Dette er i tilfelle et eksempel på en selvregulering og selvkontroll fra gjerningsmannens side som et svar på den omfattende vurderingen og observasjonen av hans atferd.

I fortsettelsen skal det derfor bli interessant å se hvordan ”vår” massemorder vil respondere og eventuelt endre og regulere sin atferd og sine meninger som svar på mulig behandling i tvungent psykisk helsevern. Vil hans stålsatte selvkontroll og kalde framtoning slå sprekker? Vil han vise anger? Vil han bli ”normalisert” og bli mer lik ”alle oss andre” eller vil han innbitt forbli i sitt grandiose ”vrangforestillingsunivers” og sin høyreekstreme virkelighet av tempelriddere, konspirasjoner og islamhat? Uansett er det ikke psykiatriens mandat å endre hans politiske meninger eller oppfatninger, men hans eventuelle vrangforestillinger. Spørsmålet er hvor grensen i tilfelle skal trekkes.