Glemselens bekvemmelighet

I hvilken grad finnes det et moralsk ansvar knyttet til historieformidling? Spørsmålet presser seg på når man studerer beskrivelsen av jødearrestasjonene i norsk etterkrigslitteratur. Ingen andre nordmenn er blitt skjøvet så grundig ut av den nasjonale krigshistorien, og anonymt plassert i rekkene av millioner andre på veien til gasskammeret.

For jødene var jo ofre for Hitlers antisemittiske visjon om et jødefritt Europa? Og det hadde jo ingen ting med oss å gjøre? Slik har vi tiet i hjel og fortrengt vår deltakelse i folkemordet. At jødene ble arrestert av norske polititjenestemenn, at nasjonale konsentrasjonsleirer som Falstad, Berg og Grini hadde norske fangevoktere som ikke skilte seg ut fra tyskere eller andre folkegrupper i brutalitet og fornedrende behandling av jødene, er kunnskap for spesielt interesserte. Resten ser filmen om Max Manus og får bekreftet sin nasjonale stolthetsfølelse og vårt utrolige mot.

«Når vi vet hvordan det gikk, er det forbløffende at så mange (jøder) lot seg arrestere». Dette sitatet fra Edvard Bulls Norgeshistorie, er i all sin nakne arroganse og likegyldighet, symbolsk for holdningen som har dominert vår formidling av jødearrestasjonene i 1942. Det kan virke som en stilltiende nasjonal sammensvergelse. Behovet for å opprettholde glansbildet av egen prektighet og høy moralsk standard, har talt mer enn vår aktive og passive medvirkning til folkemordet. For selv om Jens Stoltenberg ba jødene om unnskyldning på vegne av nasjonen i 2012, har vi som nasjon aldri tatt oppgjør med holdningene som førte til deltakelse i deportasjoner og drap.

Den beste måten å beskytte seg mot plagsomme minner på, er å legge dem i karantene (cordon sanitaire), skriver Primo Levi i essayet «The Memory of the Offence». Ved å skape en trygg distanse til smertefulle minner klarte etterkrigstiden å legitimere en myte som med stor suksess ble spredt blant hele den europeiske sivilbefolkningen, nemlig den at «vi visste ikke hva som skjedde». Slik oppsto en kollektiv avvisning som skapte et sterkt skjold mot moralsk bevissthet og kritiske spørsmål til egne holdninger og handlinger. Vi må derfor spørre hva slags historisk bevissthet som fikk utvikle seg i årene etter Holocaust?

Den bekvemmelige glemselskulturen fikk stor innflytelse på framstillingen av andre verdenskrig, også i Norge. I Stavanger strøk vi jødene like godt ut av historien. Vi reiste ikke en minnestein over vår jødiske befolkning før i 2010, har ikke en eneste gjenstand fra, eller informasjon om, de jødiske familiene på bymuseet, ikke en aldri så liten minneplakett på noen av de jødiske butikkene, og har heller ikke funnet plass til å minnes krigshelten og jøden Herman Becker blant de mange krigsgravene på Eiganes gravlund. Med andre ord: Vi har virkelig hatt stor suksess med å skjule sporene etter vår deltakelse i Holocaust.

Å skrive om Holocaust er å formidle minner. Det handler om hvordan vi forteller historien om kvinner, menn og barn fra vårt nærmiljø, som ble arrestert, deportert og drept i gasskamrene. Ofte blir det formidlet som skjebne, som at jødene forventet å bli arrestert. «De tok sin skjebne med håpløshetens og resignasjonens ro», skriver journalist Knut Stahl i Stavangers okkupasjonshistorie. Og han er ikke alene om å formidle jødearrestasjonene på denne måten. Denne grove fordreiningen av skyld og ansvar har vært bekvem for mange forfattere. Min påstand er at vi svek de norske jødene en gang til ved å formidle folkemordet som noe uunngåelig. Som en naturlov det ville vært umulig å bekjempe.

Men kunne en snakke om Holocaust før Holocaust skjedde? Kunne en frykte Holocaust uten å ha sett konsentrasjonsleirene? Kunne en forestille seg industrialisert masseutryddelse uten å kjenne til planene? I mange sammenhenger er det kommet fram direkte påstander, eller underforståtte utsagn, om at jødene rett og slett var dumme som ikke skjønte hva som ventet dem. Hvorfor flyktet de ikke? Samtidig understrekes det, gjerne av de samme menneskene, at jødene ikke fikk hjelp fordi ingen kunne vite eller forstå hva som ventet dem. Motsetningen i denne «logikken» synes å gå de fleste forbi.

Det finnes mange måter å si seg fri for skyld på. Fortrengning er en av dem. Er det derfor ingen av jødene som ble drept i Auschwitz sto i dødsannonsene til Stavanger Aftenblad sommeren og høsten 1945? Mens det står side opp og side ned med lovord om folk som falt i kamp eller ble drept i konsentrasjonsleirene, så står det ikke en eneste liten notis om jødene som aldri kom tilbake. Var ingen opptatt av hva som hadde skjedd med dem? Var rusen etter 8. mai så bedøvende at den slettet Rogalands jødiske befolkning ut av den kollektive hukommelsen i nesten sytti år?

Jødene falt ikke i kamp, vil mange si. Jeg vil påstå at det var de som falt i kampen. De falt i kampen for vår mest grunnleggende verdi; et humanistisk menneskesyn. Vi, som mener å representere en spesielt humanistisk kultur, var antisemitter lenge før okkupasjonen i 1940. Jødene var årsak til alle finanskriser, var grådige og ufølsomme, konspiratoriske, ødela rasen vår, drepte Jesus, tilsmusset kulturen vår og fordervet barna våre. Nei, jeg refererer ikke til tyske naziideologer, men leserinnlegg i Stavanger Aftenblad i perioden 1937-1940. Mange framtredende personer deltok i disse debattene.

Det skjedde et folkemord i Rogaland i 1942. FNs definisjon av folkemord, punkt b og c, bekrefter dette. For ved å håndheve en lov som gjorde det kriminelt å være jøde, og deretter arrestere alle jødene, forårsaket politimyndighetene i Rogaland både legemlig og sjelelig skade på alle medlemmer av gruppen. At politimyndighetene også bevisst utsatte gruppen for levekår som tok sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis, kan vanskelig tilbakevises.

Å minnes Holocaust er også å ha fokus på forholdene som utløste folkemordet. Bare da kan vi gjenkjenne faresignalene når de opptrer på ny. Da må vi også gå i oss selv. Det perspektivet har vært sterkt fraværende i vår nasjonale formidling av Holocaust. Nå vokser antisemittismen i Europa. Nå er det også jødenes skyld.

Publisert i Dagsavisen onsdag 4. april.