Kultur

På fire bein over vidda

Reis gjennom hjertet av Norge med fem heftige hundekrefter.

Det hele starter på Vaset, et av de mest populære hyttestrøkene i Valdres. Vi har sovet godt, spist en god frokost og blir tatt med for å møte hundene for første gang. Vi kan høre dem allerede idet vi går ut av bilen. De vet hva som skal skje, og alle er utålmodige etter å dra av sted. Det bjeffes, krangles litt, og de mest utålmodige drar i selene som besatt. Skyene ligger tett over fjellene, og vinden biter tak i ekstremitetene idet vi fester på seletau og prøver å få de ivrigste hundene til å stå pent på linje og vente til alt er klart. Det er et øredøvende leven og ingen enkel jobb, men vi kommer av gårde.

Firbente venner

20 poter traver over snøen. Tungene henger ut, og pusten går tungt. Kråss, Vippe, Tess, Felix og Tassen drar på innover vidda. Fjellene er dekket i hvitt, og sola har nettopp tittet fram fra en sky. Alt skinner i hvitt gull. Metall klinker mot metall på hundenes seler, og sleden svoosjer bortover et hvitt teppe av snø. Ellers er alt stille.
– Det er bra, Vippe! Stå på, Kråss!
Jeg har fått utdelt et hundespann med fem hunder. De er mitt ansvar disse to dagene hvor vi skal ta oss fra Vaset til Filefjell. Vi er et team, hundene og jeg, og nå begynner forseringen av en liten åskam. Det er bratt, og vi kjemper i 80 centimeter nysnø. Det går tungt, og vi puster omtrent like høyt, alle seks. Ett skritt av gangen. Noen kilo oppover bakken av gangen.
– Dette klarer vi! Kom igjen! Bra!

Personligheter

Jeg er motivatoren, den hundene venter på for tilbakemeldinger. De hører på meg. I alle fall nesten. Av og til kikker Tess seg over skulderen som for å se at jeg faktisk jobber litt der bak, jeg også. Jeg gjør det og sender henne et oppmuntrende nikk og et smil.
Alle hundene har sin egen personlighet, oppdager jeg etter som dagen går. Vippe er tøff i trynet og bjeffer fort. Kråss er rene buddhistmunken. Rolig og tilsynelatende uinteressert i kos og lovord. Det er Kråss som setter de andre på plass når det blir uro blant oss. Tess og jeg får et sterkt bånd som flokkens eneste jenter, eller skal vi si tisper. Felix er tenåringen og spilloppmakeren, og Vippe er utrolig seig og utholdende på tross av en liten slåsskade i venstre fot.
Vi fortsetter sakte, men sikkert oppover bakken til vi når toppen og ser utover et fjellandskap som får drømmen om Soria Moria til å blekne. De fem hundene har ikke tålmodighet til å nyte landskaper. De drar på videre, og jeg henger på med måpende munn og glitrende øyne.

Utfordringene

Dette kan da ikke være noen sak, tenkte jeg da jeg bestemte meg for å bli med på todagerstur med husky fra Valdres til Filefjell på vestsiden av Jotunheimen. På nettsidene til Valdres Fjellaktiviteter står det at man må være i god fysisk form. Jeg kunne ikke forstå at å stå bakpå en slede i to dager kunne være særlig tungt. Hvor vanskelig og fysisk krevende kunne det være?
Jeg er i god form, så jeg tok arrangørenes ord for at det var litt utfordrende, og jeg er glad for at jeg ikke hadde med meg 20 kilo ekstra.
For du får faktisk virkelig kjent på egne muskler. Du trenger langt fra å være noen toppidrettsutøver, men du må være i normalt god form. Det er særlig oppoverbakkene som blir tunge. Hundene klarer ikke å trekke både deg, sleden og bagasjen alene. Du må selv hjelpe til med å dytte, og du må gå, eller halvveis løpe, etter sleden, for hundene slakker ikke av for lathanser.
Den ene av hundene i følget vårt sliter seg ut i en bakke. Den har klynket litt hele dagen, og plutselig legger han seg ned, og det blør fra baken hans. Han vil ikke rikke seg en meter, og vi må ta ham med på følgeskuteren og kjøre ham hjem.

Dyrisk samspill

– Noen av hundene presser seg mer enn de har godt av, forteller den ene av guidene våre, Jan Bjerkeli, og legger til at huskyer har en eksepsjonell kraft og utholdenhet.
De gir seg ikke før de ligger flatt av utmattelse slik som denne hunden.
Det er grått, blåser surt, og vi har kjørt i nesten åtte timer gjennom et trolsk vinterlandskap. Jeg begynner å bli sliten, men er ved godt mot. Mørket har senket seg over de hvite viddene, men der framme ser jeg lys i et vindu. Det er den 200 år gamle stølsgården til Bente og Andres Wangensteen som inntil nylig har vært brukt hver sommer når dyrene på gården Stele skal på sommerbeite. På vinteren får Valdres fjellaktiviteter lov til å bruke den på sine turer.
Standarden er enkel, men gryteretten vi lager på den primitive ovnen smaker himmelsk. Praten går lett. Guidene våre, Jan Bjerkeli og Thor Even Furvann, forteller skrøner og historier fra opplevelsene sammen med hundene. De har et sterkt bånd til dyrene sine.
– Jeg lager ofte sanger eller regler når jeg er ute med hundene, forteller Thor Even og ler.
– Da må hvert eneste navn være med, og når de hører sitt navn går halen til værs, og de gir på litt ekstra.
Jeg blir litt vemodig idet jeg neste dag tar farvel med hundene «mine». De vakre dyrene kikker på meg med stålblå, undrende øyne idet jeg rusker litt i pelsen til hver enkelt.
– Jeg er glad dere var med meg på reisen, hvisker jeg i øret til Tess.
Og jeg tror faktisk hun forstår dybden i budskapet mitt.