Med Bergen for sine føtter

– Der bak er det eg kommer fra, sier Norges nye rockesensasjon John Olav Nilsen (28) og peker ut i tåka. Langt der borte i regnet, forbi en fjelltopp skjult av skydekket, ligger Loddefjord, drabantbyen der John Olav Nilsen vokste opp. Vi står på toppen av Fløyfjellet, 400 meter over Bergen sentrum, og prøver å nyte utsikten .

– Fa’n, eg e så tynn, eg blåser jo vekk! sier Nilsen når vinden river i paraplyen hans og får ham ut av balanse, mens han vakler rundt på hålka i sine lave svarte dansesko.

«Ikkje trakk på mine svarte sko» synger Nilsen på sitt andre album, «Det nærmeste du kommer», som utgis mandag. Debuten «For sant til å være godt» (2009) gjorde Nilsen og Gjengen hans til ekte norske rockestjerner. Så denne gangen virket det som en god idé å ta John Olav Nilsen med opp til utsiktspunktet på Fløyen, der vi kunne få vakre postkortbilder og skrive om «Nilsen på toppen av Bergen» og sånt.

Men vi hadde glemt at det alltid regner i Bergen, og skydekket er så tett at utsikten fra Fløyen er helt grå. Den intense fuktigheten og den ubønnhørlige dryppingen gjør at man er blaut fra ytterst til innerst etter fem minutter, uansett hvor man prøver å gjemme seg. «No e det vel tusen mobiler/siden det ikkje regnet hele tiden», synger Nilsen på den nye plata.

– Dette er akkurat sånn Bergen er! To tredjedeler av mitt voksne liv er jeg i dette her, sier John Olav Nilsen og slår ut med armene i det miserable silregnet på toppen av Fløyen. For vi presset nemlig på med planen likevel, og møtte John Olav Nilsen foran Fløibanen klokka to. Der stor han og spiste frokost i form av en yoghurt. Dama i billettluka leste Kafka. Vognen vi tok opp til toppen het Blåmann. Kafeen oppe på Fløyfjellet var stengt. Kiosken er imidlertid åpen, og i avisstativet står Bergensavisen, øverst på forsiden er det bilde av John Olav Nilsen med terningkast fire og tittelen «Plateklare John Olav: – Jeg er alltid trist».

– Jeg har ikke sett avisen i dag, sier Nilsen når vi peker på forsiden.

– Eh ... jeg ser ikke så nøye på de greiene lenger. Jeg sluttet med det etter forrige plate, da ble det litt mye.

– Er det sant, da? Er du alltid trist?

– Næh, sier John Olav Nilsen og trekker på skuldrene.

– Jeg er vel som alle andre. Litt høyere og litt lavere, kanskje.

MØRKE MIDT PÅ ETTERMIDDAGEN

På den vanskelige andreplata, som altså utgis neste uke, er John Olav Nilsen og Gjengen hans både høyt og lavt, fra jubel til fortvilelse, fra punkrock til disco. En omfattende

norgesturné tar dem fra nord til sør gjennom vinteren, med tjuvstart i Kirkenes i kveld. Fansen landet over risikerer å bli overrasket over de nye låtene, som har et langt bredere musikalsk spenn enn debutplata (Nilsen: «Det ville vært jævla kjedelig å lage den samme plata en gang til»).

Men hovedpersonen er den samme, med sine gjenkjennelige betraktninger fra gatenivå, om mulig enda mørkere og dystrere enn på debuten. Her er det mer vold, sex og dop – «engen blir fylt med blod», «», «hester som galopperer rundt i kroppen». Som kontrast slår Nilsen til med noen tøffe, vittige one-linere: «Takk for maten/men dra til hælvete», for eksempel.

– Den er til de som vil spandere øl nå, men ikke ville slippe meg inn før, fastslår Nilsen.

Vi har søkt ly for regnet, Nilsen har vist vei til en liten bydelskafé – «jeg går aldri på kafé», der han bestiller øl –

«jeg drikker aldri kaffe». Så hvorfor er det så mye mørke i tekstene hans denne gangen?

– Det mørket er en del av meg som person. Det er noe jeg lever med i hverdagen, svarer Nilsen.

– Jeg skriver for å lette det trykket. Det er de mørke tingene jeg har størst behov for å få ut av hodet. Ellers tærer det på meg.

«ALLE VÅRE DØDE BARN»

Og som på første plata er det også her en passasje som er så forstyrrende at den ikke slipper tak. Nyttårsaften 2009 var John Olav Nilsen intervjuet i Dagsavisens spalte «I nyhetene». På det faste spørsmålet «hvem vil du helst stå fast i heisen med» svarte Nilsen: «Mine døde barn». Og nå dukker de opp igjen:

«Gir du fortsatt navn

til alle våre døde barn

eller bare det ene

bare det ene som forsvant»,

synger Nilsen, på låten «Hundeår» fra den nye plata.

– Jeg føler ikke at jeg trenger å snakke om spesifikke ting i tekstene. Jeg vil ikke legge for mange føringer på folks tolkning. Jeg er spesifikk nok i musikken, sier Nilsen.

Men siden jeg har reist noen hundre kilometer for å møte ham, og teksten har plaget meg i ukevis, kan jeg ikke la være å spørre, når jeg har sjansen:

– Har du døde barn?

– Ingen kommentar, sier Nilsen, overrasket og indignert. Han tar en ny slurk øl og blir taus, men legger til:

– Jeg lyver aldri i musikken min.

Vi glatter over stemningen med litt løsprat, til Nilsen kommer på gang igjen:

– På den sangen synes jeg at jeg får til den motsetningen, der musikken er oppløftende, mens teksten ... Min venn Nam fra Fjorden Baby, som skrev musikken til «Hundeår», sa til meg i går: «Jeg har ikke merket før nå hvor forferdelig den teksten er». Og det ironiske er at det er den første sangen fra plata som har kommet på spillelista til NRK P1!

– Hva sier det, at en slik låt kan bli spillelistet på Norges største radiokanal?

– Enten sier det at folk ikke hører etter. Eller så sier det at folk kjenner seg igjen i noe man ikke snakker om. Døde barn snakker man ikke om. Men det kan også være at man kjenner igjen følelsen av å miste noe nært og kjært. Du trenger ikke kjenne historien jeg beskriver. Poenget er følelsen som ligger bak ordene, forklarer John Olav Nilsen.

– Men et par dager etter at vi hadde spilt inn låten, tenkte jeg: «Nei, dette er for mye. Dette kan du ikke gjøre, John Olav». Det skjer av og til. Jeg har en dårlig dag, så faller alt sammen, og jeg tenker «hva er det jeg holder på med?!?». Det skjedde etter at jeg hadde spilt inn denne låten.

INGEN KONKURRANSE

Bortsett fra det er det lite i veien med selvtilliten til John Olav Nilsen. Den etterlengtede andreplata kommer ut knapt halvannet år etter den første. I dagens platebransje er det uvanlig kjapt levert, og der mange rundt ham virker nervøse for om Nilsen og gjengen kan følge opp suksessen, har hovedpersonen tydeligvis tenkt å kjøre på uansett hva andre måtte mene.

– Jeg ser ikke noe poeng i å gjøre plateslipp så jævla strategisk, sier Nilsen med et foraktelig ettertrykk.

– Mange sier «dere burde ventet litt, det er så mange andre som slipper plate nå»

– Nei, drit i det! Jeg har aldri følt at jeg er med i noen konkurranse. Det gidder jeg ikke ta del i. Vi driver konkurranse med oss selv, ikke med folk vi ikke kjenner som tilfeldigvis også er musikere, sier John Olav Nilsen.

– Det er ikke min jobb å skulle glede andre. Jeg må først og fremst gjøre noe som er interessant for meg selv og oss andre i bandet. Mange vil sikkert si: «Dette låter ikke som den forrige skiva». OK, jeg er med på det. Denne skiva er ikke like umiddelbar. Men jeg tror den vil vare lenger, sier John Olav Nilsen.

Så drikker han ut ølen, tar på seg den røde lua, den svarte frakken og det beige Burberry-skjerfet, og går ut i bergensregnet igjen, uten å slå opp paraplyen.

Bernt Erik Pedersen

Journalist