Om å leve med høye strømpriser

En ny normal. Vi må venne oss til de nye strømprisene. Det er bare å glemme måten vi levde på før. Det har haglet med påstander og spådommer om hva som venter oss framover. Vi krangler om årsakene, men omtrent her står vi nå: Norge er en del av Europa, heldigvis. Og det europeiske strømmarkedet er blitt en helintegrert del av det norske. Med de konsekvenser det fører med seg.

Det er nok ikke slik at vi alltid vil ha dagens priser. De vil gå ned – og de vil gå opp. Det ekspertene prøver å fortelle oss, er at vi har forlatt en slags sosialdemokratiets urtilstand der krafta var en nasjonal ressurs som kunne brukes – og ble brukt – til å bygge landet. Krafta er en vare nå, til salgs på et marked. Om tyskerne er villige til å betale mer for norsk vannkraft enn vi er – vel, så får de tilslaget.

Det finnes argumenter for at det bør være slik. Energimangelen i Europa er ett. Det grønne skiftet er også det: Vi må bidra der vi kan, selv om den norske eksporten av strøm i rene tall blir bitte liten om vi ser på det totale europeiske energibehovet – eller på hvor store mengder kraft vi eksporterer til samme marked i form av gass (og olje).

Det finnes også stemmer som mener skyhøye priser er den eneste måten å få nordmenn til å spare på strømmen. Og det må vi jo gjøre, for vi mennesker bruker mer enn kloden kan by på. Og Norge er ikke en øy i verden, men snarere et rikt land med en forvent befolkning.

Alt dette er argumenter for at det ikke er så galt, det som har skjedd. Legg til krigen mot Putin, og det begynner å nærme seg noe som kan overbevise. De høye strømprisene er her for godt – og det er bra! Og det er god butikk for det offentlige Norge.

Så har Norge en bred og sterk middelklasse, med rygg til å tåle høyere priser, heter det. Og det stemmer jo også. De andre, enten de nå kalles vanlige folk eller de svakeste, må få hjelp over andre budsjett, gjennom bedre fordelingspolitikk, hører man gjerne. Det siste er i alle fall riktig. Vi må føre en bedre fordelingspolitikk i et land der de rike blir rikere og de fattige havner i stadig større skvis. Men det er lett å si, og tydeligvis veldig vanskelig å gjennomføre i praksis. Faktisk så vanskelig at vi gjerne fører en politikk som drar i motsatt retning.

Men selv om ordet energifattigdom har satt seg fast i Europa, har ikke det helt skjedd i Norge. Det er mange historier om enkeltskjebner, for all del. Men det norske raseriet mot strømprisene kommer ikke av sosial nød. Konsekvensene av de økte prisene – av den nye virkeligheten? – ser vi trolig mest på andre områder. Som i en gryende avmakt. I følelsen av å bli lurt.

Solidaritetsargumentet biter ikke helt på nordmenn så lenge vi faktisk har Europas nest reneste energimiks (etter Island). Når folk blir fortalt at utslippene skal ned, men tyskerne legger ned atomkraftanleggene sine og kull gjør comeback, og svenskene fyrer opp oljekraftverket sitt. Når vi i det grønne skiftets trange fødsel ser at utslippene går opp, ikke ned, og at gass går fra å være klassifisert som sort og neinei til å bli grønt og miljøvennlig fordi det passer bedre med den politiske virkeligheten.

Det er store endringer på gang, i Norge som i verden. Ting går fort. Vi må trolig leve livet vårt på en annen måte enn før – og enn vi hadde sett for oss. En slik situasjon krever ekstraordinære politikere. I stedet har en hel generasjon europeiske politikere mislykkes i å få med seg for store deler av befolkningen på behovet for alt fra grønn omlegging til pandemitiltak.

I stedet for gode politiske argumenter, får vi altfor ofte en moralsk pekefinger. Der arbeiderbevegelsen var drevet av det historikerne har kalt opplyst egeninteresse, opplever mange at de blir utsatt for noe i retning av moralistiske krav om solidaritet.

I Norge er vi bedre stilt. Vi har tillit til våre politikere. Men strømsaken kan snu den situasjon på hodet om vi ikke finner løsninger. Tonen mot regjering og politikere er tøff, både på butikken og i sosiale medier. Det er ingen dristig påstand at mye av grunnen er at folk føler seg lurt, eller i alle fall idiotforklart. Vi ble ikke rådført eller skikkelig informert – og en dag våknet vi opp og strømprisen var plutselig 500 ganger høyere i sør enn i nord.

Og når vi blir fortalt at vi må spare på strømmen samtidig som vi skal bruke et sted mellom ti og femten prosent av den rene strømmen vår på å elektrifisere sokkelen, altså på å hente opp klimaverstingen olje, er det kanskje ikke så rart at noen mener budskapet er noe forvirret.

Så finnes det også en gryende følelse av at noe er forbi hos mange. Bedriftene får nok støtte til å komme over denne kneika. Men hva betyr de høye prisene for industrien? For snart 100 år siden sa vi nei til å bli Tysklands batteri, og bygde opp en egen, nasjonal industri. Det gikk ganske bra. Men nå skal vi tydeligvis gå en annen vei, uten at vi har blitt tydelig fortalt hva som er i ferd å skje. Strømprisen skulle jo bare noen øre opp, og ingen snakket om samkjørte priser med Europa.

Saken fortsetter under videoen

Om vi ikke lenger har konkurransefortrinnet som billig, ren energi utgjør – hva skal vi da konkurrere med? Lavere lønninger? Er det med dårligere arbeidsvilkår for de ansatte, med brakkerigger og innflydde arbeidsfolk fra andre land, vi skal bygge den grønne industrien som vårt sosialdemokratiske parti og dets næringsminister har snakket så høyt det siste året?

Det lar seg selvsagt gjøre. Men ikke i det Norge mange av oss trodde vi levde i.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Jo Moen Bredeveien

Kommentator