«Vi må ikke gi slipp på støtten til Ukraina, selv om kostnadene er høye. Ikke bare når det gjelder militær støtte, men også som følge av økte priser på energi og mat.»
Det sa NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til avisen Bild am Sonntag i juni. Hans tydelige beskjed var at de økte prisene er et lite offer sammenlignet med lidelsene i Ukraina.
Stoltenberg har selvsagt rett i at disse kostnadene er ulike i størrelser. De kan ikke sammenlignes.
Budskapet hans bør likevel ikke tas til inntekt for en politikk som nødvendigvis bare aksepterer at økte matpriser og energipriser er noe vi må slå oss til ro med. I OECD-området er prisstigningen nå på over 10 prosent. Matprisene har økt med 13 prosent, og energipriser har økt med over 40 prosent.
Nesten halvparten svarer at de har «liten tillit» eller «ingen tillit» til at politikere håndterer slike saker.
Nylig kom SSB med oppdaterte tall for Norge. Matprisene har steget med over 10 prosent, drivstoff med nesten 50 prosent og strømprisene er opp nesten 20 prosent sammenlignet med i fjor. Prisstigningen samlet sett er på 6,1 prosent.
Til sammenligning var rammen for lønnsoppgjøret i frontfaget denne våren på 3,7 prosent. Den baserte seg på regnestykkene til Vedum som bar bud om økt kjøpekraft for folk flest. En lønnsvekst på 3,7 prosent er imidlertid ikke i nærheten av å kunne dekke inn en samlet prisstigning på nesten det dobbelte. Da har jeg ikke engang nevnt at rentene også er på vei opp.
Spørsmålet som norske politikere må stille seg, er om folk oppfatter at politikere faktisk forstår de bekymringene som mange nå sitter med, eller om de oppfatter at dette er en pris som må betales som konsekvens av krigen i Ukraina. Uro og krisetid fordrer ærlig, åpen og tydelig kommunikasjon.
Svaret så langt er at mange ikke oppfatter at politikere er opptatt av deres hverdag, at de ikke forstår den. Norstat gjennomførte nylig en spørreundersøkelse på vegne av UTSYN − Senter for utenriks og sikkerhet og LO Stat, hvor folk ble spurt om de hadde tillit til at politikere håndterer «saker som bekymrer dem». 1001 personer svarte på den landsrepresentative undersøkelsen. Nesten halvparten – 45 prosent – svarer at de har «liten tillit» eller «ingen tillit» til at politikere håndterer slike saker. I små kommuner er denne andelen på 52 prosent, altså over halvparten som sier de ikke har tillit til at politikere håndterer saker som bekymrer dem.
[ Agenda på mandag: Hvordan hadde det vært om Listhaug og Solberg styrte nå? ]
Hvilke saker som folk bekymrer seg for er det neppe så vanskelig å gjette seg til. En undersøkelse gjennomført av Norges Automobil-Forbund i juli viste at nesten to av tre var bekymret for økte strømpriser og økte matvarepriser. Over halvparten var bekymret for økte drivstoffpriser. På spørsmål om de trodde politikerne ville gjøre noe med drivstoffprisene svarte kun seks prosent ja.
Den politiske scenen har det siste halvåret vært preget av to karakterer, to roller. Den ene er «den tomme tønne»: Politikeren som svartmaler situasjonen høylytt og som tilbyr enkle, tabloide og kortsiktige løsninger som regjeringen – sannsynligvis med god grunn – har nektet å gå inn på. Den andre er «den forsiktige»: Dette har vært regjeringens «vente og se an»-linje i møte med de økte matprisene og de økte strømprisene.
For folk som er oppriktig bekymret for sin økonomi gir ingen av disse rollene gode nok svar. Nedlatende polemikk og enkle løsninger fra ramlende tønner bringer ikke verden i riktig retning. Alvoret i situasjonen krever faktabaserte forslag og en raus tone overfor politiske motstandere, slik vi også tidvis så fra opposisjonen midt i den mest krevende pandemihåndteringen.
Enda verre enn enkle løsninger er likevel ingen løsninger. Regjeringens tafatthet i møte med de økte prisene på mat og drivstoff har vært påfallende. Dagens strømstøtte bygget på et forslag fra regjeringen, men ble betydelig forsterket i Stortinget av SV. I sommer har regjeringen nærmest blitt tvunget til å komme med en ytterligere forsterket strømløsning, bare timer før Stortinget selv truet med å ta grep.
Den politiske scenen trenger en tredje rolle: «Medspilleren». Det er politikeren som forstår stemningen i folket, og som tydelig kan kommunisere løsninger som viser at de forstår hva folk sliter med.
Dette handler ikke bare om prisene i 2022. Vi lever i en tid hvor prisveksten ikke bare spiser opp lønnsveksten, men selve demokratiet. Denne sammenhengen snakker vi altfor lite om. Den frustrasjonen som folk flest opplever i sin hverdag er et dyr som mates og forsterkes av opplevelsen av politikere som ikke forstår dem. Facebook koker over av grupper som idiotforklarer politikere som ikke gjør noe.
Fraværet av en slik «medspiller» fører til en selvforsterkende negativ spiral, en cocktail med to elementer: Hets mot politikere, og manglende rekruttering til politikken. Den er giftig nok til å utfordre demokratiet vårt.
[ Aslak Sira Myhre: Strøm? Det er ikke vanskelig ]
I en rapport fra Telemarksforskning og Senter for ekstremismeforskning i 2020 heter det at «litt over halvparten av alle lokalpolitikere (52 %) har opplevd minst én ubehagelig henvendelse (det vil si en trussel, hatytring eller plagsom henvendelse). Det mest vanlige er at noen henvender seg på en plagsom eller uønsket måte via sosiale medier (33 %)». Litt over én av fire som har vært utsatt for dette, har vurdert å slutte. Dagsavisen skriver om rapporten at «35 prosent av lokalpolitikerne som har opplevd minst én ubehagelig hendelse, sier at det har begrenset talefriheten deres. 32 prosent har latt være å engasjere seg eller uttale seg i en bestemt sak».
At politikere forstår folks situasjon, og agerer ut fra denne forståelsen, handler altså ikke bare om prisveksten i 2022. Det handler om tilliten til hele det politiske systemet. Det handler om troen på at politikk fortsatt er det muliges kunst. At politikken fortsatt er viktig for min og din hverdag.