Sykepleier: – Vi er bare mennesker, vi er ikke maskiner

Hvem: Johanne Lundegaard (31).

Hva: Sykepleier på indremedisinsk avdeling.

Hvorfor: Skrev et innlegg på Instagram til politikere og helsetopper, som ble delt og likt av flere tusen.

Hei, Johanne! «Nedstengingen av et helt samfunn hjelper ikke oss til mer energi og overskudd til å jobbe for å takle pandemi og press i helsevesenet», skriver du. Hadde det vært bedre å ikke innføre nye tiltak?

– Nei, jeg ser hvorfor de måtte innføre nye tiltak, så jeg stiller meg ikke kritisk til avgjørelsen, men til at vi har kommet til det punktet igjen, etter snart to år med pandemi. Det gjør meg veldig provosert, for dette kunne vært unngått hvis myndighetene hadde satt i gang riktige og hurtige tiltak med en gang pandemien startet.

Innlegget ditt ble delt av flere tusen på Instagram, og har i skrivende stund over 36.000 likes. Hvorfor tror du det fikk så mye oppmerksomhet?

– Det var ikke forventet i det hele tatt. Det var veldig overveldende å få så mye respons. Jeg fikk mange meldinger fra andre sykepleiere om at jeg har satt ord på det de lenge har følt, og som de vil at skal bli formidlet til samfunnet. Jeg fikk også meldinger fra folk som ikke er helsepersonell, som beskrev innlegget mitt som spot on. Å få så mye oppmerksomhet kan jo kanskje bety at vi kommer ett hakk nærmere å få noe gehør hos politikerne.

Du skriver også at dere i to år nå verken har sett tiltak, forslag, handling eller innfridde løfter. Hva ønsker du deg av politikerne?

– Det viktigste er jo at det blir innvilget mer midler slik at det kan bli bedre vilkår for oss som allerede står i jobben. Det skulle vært igangsatt tiltak for lenge siden for å skape økt kompetanse blant sykepleiere hurtigere. Det kunne vært satt inn som hurtig krigsopplæring, istedenfor en lang og akademisk tilnærming.

[ Nyutdannede intensivsykepleiere: – Jeg kan ikke se for meg at jeg skal orke å stå i dette helt til pensjon ]

Ja, for pandemien er jo ikke over. Hvor lenge kan dere holde ut?

– Vi må finne en løsning for samfunnet på tross av dette viruset. For det vil komme nye mutasjoner, og når helsevesenet ikke tåler denne runden med ekstra pasienter som har kommet nå, tåler vi i hvert fall ikke en ny katastrofe. Vi trenger handling nå. Jeg blir på gråten av å tenke på hvor mange dette påvirker. Gjør det for helsevesenet, sier myndighetene, men så gjør de ikke selv noe for å hjelpe oss.

Er det lønn, flere ansatte og bedre arbeidsvilkår som skal til for å gjøre sykepleieryrket mer attraktivt?

– Ja. Lønna gjør at man ikke har sjanse til å komme seg inn på boligmarkedet, men hvis man klarer det, så har man så høye utgifter at man ikke kan gå ned i stilling for å ta en spesialutdanning som vil øke kompetansen. Det blir en ond sirkel. Dette kunne staten gjort noe med, de kunne sagt til arbeidsplassene våre at vi kan utdanne oss videre, også dekker de kostnadene det innebærer. Flere konkrete forslag er lagt fram fra Norges Sykepleierforbund, som staten kunne gjort noe med for lenge siden.

Hvordan har det vært å være sykepleier gjennom denne pandemien?

– Pasientene er sykere og mer komplekse, det har vi i aller høyeste grad merket under pandemien. Vi har fått kjenne på kroppen hvordan det er å ivareta pasienter som egentlig bør ha intensivbehandling, men som ikke har kunnet ligge på intensivavdelingen på grunn av plassmangel. Vi har fått kjenne på hvordan det er å jobbe i mindretall på grunn av karanteneregler og vi har blitt beordret på jobb og blitt fratatt fritid. Det er flott å ha en jobb å gå til, men det er tungt å ikke kunne ha noe utenom som gir påfyll, i et nedstengt samfunn. På jobb skal vi stå på og levere, men vi får ikke leve fritt ellers. Det er lite givende.

Hva er det mest krevende med yrket ditt?

– Vi er bare mennesker, vi er ikke maskiner. På jobb er jeg nødt til å være skikka, fin og oppmerksom, gi alt til noen som trenger det. Men så er det ikke alltid jeg føler at jeg kan det. Man må legge sine personlige bekymringer til side, det kan aldri lyse gjennom at jeg er svak, for jeg skal være sterk for de svake. Også er jeg lei av å beklage overfor pasienter som vi ikke har nok tid til. For vi kan ikke noe for det.

[ Anmeldelse «Småting som dette» av Claire Keegan: Fin førjulsmelankoli (+) ]

Hva er det mest givende, da?

– Det er fint å se at våre handlinger gir bedring for andre. At min overvåkenhet gjør at jeg redder liv, for hvis jeg ikke hadde gjort jobben min som jeg skal, kunne noen mistet livet. Man føler jo at man står med hjertet til et annet menneske i hånda, i blant. Det er givende og gir mestringsfølelse at jeg får brukt min kompetanse. Også er det noe med det å se at de du tar vare på, er takknemlige og ser at det jeg gjør for dem er bra. Det gir meg mye.

Opplever du at det er mangel på forståelse for hvordan din arbeidssituasjon er, blant folk flest?

– Definitivt. Jeg gjør så godt jeg kan med å dele informasjon om situasjonen jeg står i og hvordan en arbeidsdag kan utarte seg, til de jeg har rundt meg. Ofte blir folk overraska, de forstår ikke at det går an. Når jeg legger fram vilkårene våre, lønnen vår og hva vi får for å bli tvunget til å jobbe helg og i høytider, blir folk ofte sjokkert. Men det er jo ikke nytt, det har vært sånn i mange, mange år.

Frister det likevel å være sykepleier hele arbeidslivet ditt?

– Nei. Og det er akkurat derfor jeg skriver sånne innlegg. Jeg har så mye frustrasjon og misnøye rundt yrket mitt at jeg har tenkt at jeg skal gjøre et forsøk på å endre det, sånn at det for meg og mange andre kan bli mer attraktivt å være sykepleier. Lykkes jeg, vil jeg kunne stå i dette karrieren ut. Lykkes jeg ikke, må jeg vurdere andre veier, slik som mange andre har gjort før meg.

Hvordan blir julen din, da?

– Hvis alt går som planlagt, skal jeg sitte på et tog sørover i morgen, men jeg har ikke pakket ennå, for jeg har en dårlig følelse på at jeg enten må jobbe, eller at jeg plutselig må i karantene. Jeg jobbet hele jula i fjor.

Jeg håper du kommer deg hjem til jul! Vi tar noen faste spørsmål også. Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er ganske enkel der. Så lenge jeg har gode, trygge og morsomme mennesker rundt meg som jeg kan oppleve ting med, er jeg ganske lykkelig, altså. Også er jeg veldig glad i å reise og oppleve nye steder, så det har vært sårt å ikke kunne gjøre det i år.

[ Her er årets beste norske album (+) ]

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drar jeg på restaurant med godt selskap og tar en helaften hvor jeg spiser og drikker akkurat det jeg vil.

Er det noe du angrer på?

– Det er trist å si det, men jeg angrer på at jeg ikke var mer motivert på videregående skole, slik at jeg kunne tatt en annen utdannelse. Det finnes mange andre yrker med bedre vilkår hvor man kan jobbe med mennesker, for det er viktig for meg. Også angrer jeg på at jeg ikke levde mer da jeg hadde sjansen. Hadde jeg visst for tre år siden at jeg skulle sitte låst fast i kalde Oslo og ikke få gjøre det jeg vil, så hadde jeg ikke vært her i dag, tror jeg.

Hvem vil du helst sittet fast i heisen med?

– Vanligvis ville jeg svart en venninne, for det hadde vært det morsomste, men akkurat nå skulle jeg gjerne hatt noen minutter med helsetoppene. Det hadde vært interessant å se om de hadde tatt innover seg det jeg forteller.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen