«Kids in crime»-skaperen: –Bakgrunnen vår sitter i ryggmargen til oss alle

Han hadde fått pris for beste nordiske manus under Gøteborg Film Festival. TV2 ville ha en sesong til av «Kids in Crime». Nå skulle Kenneth Karlstad (39) gjøre noe så privilegert som å sitte under spansk sol og skrive mens vinteren var kald og mørk der hjemme. Med seg hadde han sønnen Pelle på nå syv måneder og samboer Sofia. Alt lå til rette for å la seg forsvinne inn skrivebobla. Så stoppet det helt opp.

– Der satt jeg i en leilighet med takterrasse og trodde jeg var kul, og så ante jeg ikke hva jeg skulle skrive.

Bedragersyndrom og sviktende selvtillit

Vi møter serieskaperen i skolegården på Hannestad skole i Sarpsborg. Flere av scenene i «Kids in Crime» er hentet herfra, og mange av karakterene er inspirert av dem som hang på Hannestad for over tjue år siden.

Det var hit Kenneth Karlstad ikke klarte å finne tilbake til der han satt under de spanske appelsintrærne i vinter. Til serien som på mange måter handler om hans eget liv og oppvekst i Sarpsborg, med karakterer som Freddy Hælvette, Pål Pot, Tommy og Monica.

– TV2 hadde sine ønsker, og vi hadde våre. Vi slet med å få ligninga til å gå opp.

«Kids in Crime» skildrer et rus- og voldspreget, hardt og kriminelt ungdomsmiljø i Sarpsborg på tidlig 2000-tallet, som den nå 39 år gamle serieskaperen selv var en del av. Der hovedkarakteren Tommy så å si over natta, og for å fylle tomrommet etter en idrettsskade, plutselig fordriver tiden med å selge rohypnol for byens narkokonge.

Presset var annerledes nå enn da han og medmanusforfatter Audun Fagervold Hansen, kompisen i Hannestad-gjengen, levde ut sine beskrivelser i første runde. Før de visste om noen ville ha det. Før de fikk klaff på innsalget til TV2 med det hårete innsalget «Sarpsborgs svar på Exit». Som skulle vinne prisen for beste serie under Gullruten to år etter innsalget. Beste birolle gikk til Jakob Oftebro, i rollen som narkokongen Freddy Hælvette, beste regi til Karlstad og beste foto til fotograf Alvilde Naterstad.

– Så der satt jeg dag etter dag, uke etter uke og tenkte «hvem tror jeg at jeg er?» Jeg kjente på imposter syndrom etter en periode med høy selvtillit. «Hvorfor orker jeg å ha en jobb som dette? Jeg, som er utdanna snekker, og vant til å se konkrete resultater hver dag. Så sitter jeg i stedet her med et blankt ark og drar meg i håret!»

Det løsnet da jeg tok et steg tilbake og jobba med å definere hva som er den virkelige konflikten i denne sesongen.

—  Kenneth Karlstad

Taterne på Bede

Han hadde bestemt seg for at i neste sesong skulle det handle mer om Monica. Hun fra Bede.

– Jeg var først sånn: «nå skal det handle om Monica, det blir fett». Men Monica var utenfor vårt erfaringsgrunnlag. Taterne på Bede tilhører en minoritet som vi måtte få tak i på en riktig måte, fra tiden og stedet dette skjedde.

Karlstad og medmanusforfatter Audun Fagervold Hansen skjønte at de ikke bare kunne gønne på. De kunne ikke bare jobbe i Google Docs med ukentlige oppsummeringer som de så seg fornøyd med på fredag for så å skrote det på mandag.

– Det løsnet da jeg tok et steg tilbake og jobba med å definere hva som er den virkelige konflikten i denne sesongen, og den måtte jo være knytta til Monica.

– Vi brukte researchpersoner fra tater- og romanimiljøet på Bede og kombinerte dette med selvopplevde ting. Skal du lage en historie om Sarpsborg fra denne perioden, må taterne på Bede med. Men alt må lages i en respektfull ånd. Dette er heller ikke historien om den ekte Monica, men satt sammen fra vår research. Heldigvis likte TV2 den nye retningen.

[ Heidi Gjermundsen Broch: – Jeg var lett å ta for noen få som ønsket å jekke meg ned (+) ]

Gnisten i gamle vennskap

Karlstad kan ikke få rost makker Audun Fagervold Hansen nok i forbindelse med skrivinga. Kompisen, som absolutt ikke er i filmbransjen, men som husker tidsbildet og detaljene ned til minste detalj.

– Han husker akkurat hvordan lommebøkene så ut, for eksempel. Han er helt nerd på alt fra hvordan vi snakka, til klærne vi gikk med og streetslang mange av oss hadde glemt. Som for eksempel smurfemiks, som er en kombinasjon av amfetamin og rohypnol.

– En av personene Freddy er inspirert av, sa en gang: «Håll kjeft når du snakkær te meg!» Det er sånne ting som Audun husker og som setter kirsebær på toppen her.

Research, på den måten som med sesong to, hadde ikke vært nødvendig tidligere. I første sesong handlet det om tiden og gjengen Karlstad vokste opp i.

– Har denne perioden og menneskene i den, kommet deg nærmere i arbeidet med serien?

– Ja, det vil jeg si. Bakgrunnen vår sitter godt i ryggmargen til oss alle. Den er en stor del av oss, men den har vært lagt lokk på, fordi det ikke er sosialt akseptert og kanskje litt skamfullt å ha den bakgrunnen. Men samtidig var dette en periode hvor vi hadde så mye gøy og et sterkt fellesskap. Som ikke minst handlet om musikk, hva vi hørte på og kulturen rundt dette.

– Jeg har fått bedre kontakt med gamle venner og de med hverandre. Gamle vennskap har blusset opp, og det har vært godt å se. Mange av oss har kanskje vært redde for at denne tiden skulle gå utover karrieren, livet vårt nå. Men jeg tror også at folk synes det er morsomt å se hvordan vi har levd, hvor mye galskap som foregikk, sier Karlstad, vel vitende om hvor ille det kunne gått.

[ «Kampen for tilværelsen» er tilbake på NRK ]

Arven etter Patrick

Karlstad har sagt: «til tider har jeg hatt dårlig samvittighet for at jeg tok en safari inn i et miljø med mye mer utsatte sjeler enn meg selv. Mange er fortsatt i miljøet og noen av vennene mine døde på veien».

– Hvor mange døde?

– To ganske gode venner, men utenfor den innerste sirkelen: tre-fire til.

En av dem som ikke lenger er her, er han som heter Pål Pot i serien. Speedway-talentet og hovedkarakter Tommys dealerkompis. I virkeligheten het han Patrick.

– Han er sammensatt av to karakterer, men bygd på typen Patrick var. Han var suicidal, men folk trodde ikke på ham, inkludert spesialistene.

For Karlstad og Hansen har det å gjenskape kameraten fra ungdomsårene vært helt spesielt.

– Det har vært på godt og vondt. Men følelsen av hvor viktig det er, har vært sterk gjennom det hele. Patrick er mye av motivasjonen vår for å lage serien.

– Hvordan har kontakten med familien hans vært underveis?

– Den har vært avgjørende. De har hjulpet oss med ulike ting, blant annet antrekkene til karakteren. I episode 2 kjører for eksempel Pål speedway i jakka til Patrick. Nevøen hans kjører speedway i dag og gjør det veldig bra. Vi har hele tiden hatt kontakt med familien. Hadde de sagt nei, hadde vi ikke gjort det. Men det var nok litt tøft for dem da serien kom.

En uke før Patrick gikk bort, kom han på uventet besøk til Karlstad. Selv kom Karlstad seg ut av miljøet som 22-åring, ble snekker, kjøpte seg et hus som han pusset opp og bygde ut kjelleren til utleiebolig. Han så ikke så mye mer til dem som ble igjen i miljøet, men Patrick kom innom en gang i blant.

– Jeg visste at han slet med ting. Og jeg hadde hørt at han hadde prøvd å begå selvmord og var litt i sjokk over det. Plutselig sto han i døra en kveld jeg hadde gutta på besøk. Jeg trodde at han var innlagt og fikk hjelp, men der sto han, glad og feststemt. Og jeg ble kjempehappy for å se ham. Men hvorfor spurte jeg ham ikke om det som hadde skjedd? Jeg har kjent på skyldfølelse for dette. Jeg tror jeg bare ble så glad for å se ham glad.

En uke etterpå er Karlstad på vei til Mallorca med kompisgjengen, da de får høre at Patrick har tatt livet sitt.

– Det ble en veldig rar tur. Hver kveld endte med at vi satt og snakket om Patrick. I etterkant angrer jeg på at jeg dro.

[ Monicas lillebror setter spor etter seg 15 år etter at han døde (+) ]

Scener fra et barndomshjem

Noe som også har vært avgjørende ærlig i serien, har vært å gjenskape såre episoder fra barndomshjemmet. Det har kostet. Scenen der Tommy sent en hverdag er ruset på «hyppere» og febrilsk leter etter batterier til minidiscen når han blir konfrontert av moren som spør hva som skjer, er tatt ut av virkeligheten. Akkurat slik det skjedde.

– Jeg felte en tåre bak monitoren da vi skulle gjenskape den scenen der. Jeg vet hvor tøft det var for mamma i den perioden, og i etterkant. Mamma sov veldig dårlig i de årene der.

Han var 17 år da han havnet i rusmiljøet og 22 da han sluttet.

– Mamma har slitt med spørsmål som «Hva gjorde vi feil? Hva skulle vi gjort annerledes?». Men for meg handlet det om livet utenfor hjemmet, der det spennende skjedde. Mamma og pappa gjorde det de kunne.

Karlstad tror også at serien har vært bra for ham og foreldrene.

– Jeg tror nok i starten at mamma grua seg. Men så har det nok også vært en lettelse for henne å kunne møte respons fra andre og snakke om det som skjedde. Kanskje også terapeutisk. Vi har nå hatt mange fine samtaler rundt dette. Men det er vondt å forstå at ho ikke har klart å snakke om det.

– En av hendelsene som er tatt fra virkeligheten er da du fikk en kneskade og ble låst til gutterommet, og problemene bare ble større og større. Hvordan kan endring skje så fort?

– Du får en identitetskrise når du må gi deg med noe du har vært oppslukt av. For meg var det først fotball, så snowboard og så skateboard. Når man har bygd hele identiteten sin rundt disse tingene og mister det, så havner man i et vakuum. Så veien til å henge i skolegården med det litt mer utagerende miljøet, blant dem jeg hadde vokst opp med siden barneskolealder, var kort. For meg handlet det nok om et utløp for energi, og et spenningssøk som jeg hadde hatt med meg fra jeg var liten.

– Mange unge ser i dag venner bruke kokain på samme fest. Hvordan skal de håndtere det?

– Jeg ser det selv, at det er mer akseptert, og det er ubehagelig at det er så mye. Jeg tenker iallfall at man selv må unngå å drikke store mengder alkohol som gjør det lettere å bli fristet til å ta drugs. Men jeg mener at kokain er et symptom på et større samfunnsmessig problem, nemlig glorifiseringa av en dekadent og luksuriøs livsstil, kall det «Exit-livsstilen» om du vil, hvor overdådighet og respektløse holdninger, for eksempel overfor kvinner, heies frem.

Det er de som sitter igjen serien hovedsakelig er laga for.

—  Kenneth Karlstad

Drivkraften

Det er 17 år siden Kenneth Karlstad kom ut av miljøet han var en del av i fem år.

– Hva ble vendepunktet ditt?

– Jeg har vært så heldig at jeg alltid har hatt sterke ambisjoner, nesten et kall om å bli noe. Jeg har hatt så mange bilder i hodet mitt om hva jeg kunne få til siden jeg var liten at jeg tenkte jeg kunne lage bra film. Og så var det også en gradvis greie der jeg ble lei og de andre gikk for langt. Når folk begynte å røyke heroin og satt i sofaen og fortalte de samme historiene, om og om igjen. Festen ble trist. Jeg har heldigvis ikke slitt med lav mestringsfølelse, traumer eller ensomhet, som gjør en mer sårbar i møte med rus. Jeg var med for moroa sin skyld, mens de som ble sittende igjen i den sofaen hadde det kanskje annerledes. Og det er de som sitter igjen serien hovedsakelig er laga for.

Etter en del år som snekker, begynner Karlstad 26 år gammel på filmstudiet ved Westerdals i Oslo. Historien fra hans egen oppvekst ble det etter hvert viktig for ham å fortelle. Om serien har han sagt at den er «en slags varm hilsen til ungdommen som føler at de ikke passer inn».

– Hva vil du si til dem?

– Dette er en serie laget av problembarn for problembarn. Jeg vil ikke si noe til dem, for det er det som er problemet. Dette er kids som hele livet har blitt fortalt hva de skal gjøre og ikke gjøre. Jeg ville heller lage noe de kunne kjenne seg igjen i, og underholdes av. Det er myndighetene og de voksne som bør høre hva de har å si, ikke omvendt.

Til høsten begynner innspillingen av sesong to, der Kenneth Karlstad skal gå dypere inn i karakterene tematisk. Mer om Monica, Tommy, Pål Pot og Freddy Hælvette.

– Freddy er satt sammen av flere ulike personer med en skapt backhistorie av meg, med stefar og mor.

Monica er også skapt for serien. Men Tommy og Pål Pot baserer seg mer på reelle personer. Inkludert serieskaperen selv. Med seg i hodet har han dette:

– Når jeg har hatt kvaler underveis, som å tenke «lager jeg underholdning av triste skjebner?», tenker jeg: «Men Patrick ville digga det».

[ Amerikansk prisvinner: – Ingen i USA bruker ordet «fattig» (+) ]

[ Synger i kor: – Det gir meg en slags drivkraft til å bli rusfri, sier Terje (20) (+) ]