Heidi Gjermundsen Broch: – Tenk så heldig jeg er; som faktisk får applaus når jeg har gjort mitt beste

Vi treffer henne 27 år etter at Heidi Gjermundsen Broch (47) forlot hjembygda Råde og begynte på Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) i 1995. Siden har hun vært en av Norges største musikalartister og gjort alt fra hovedroller som Edith Piaf til Donna i Mamma Mia til tittelrollen i Evita. Denne varme sommerdagen møtes vi på Råde bakeri, hvor hun pleide å være med mormor som lita jente. Hun konstaterer med en varm latter at ting har endret seg her siden den gang:

– De har jo ikke sånne grønne marsipanfrosker med krem i lenger! Her gikk mormor og jeg. Hun tok en kaffe, og jeg nok oftest et skolebrød.

Det blir en kjølig, tidsriktig smoothie på barndommens kafé i stedet denne dagen. Jo, det var en trygg barndom.

– Selv om Råde var et lite sted, var det mange aktiviteter. Mye var knyttet til kirken. Jeg var med i Triangeljentene, som var knyttet opp til arbeidet til KFUM/KFUK. Jeg sang i Råde barne- og ungdomskor og senere i Ten-Sing. Det som ikke fantes her, var det kort vei til å gjøre andre steder. Til Moss og Fredrikstad. Sju år gammel begynte jeg å danse hos Eldbjørgs ballettskole i Moss. Åtte år gammel begynte jeg ta pianotimer i Fredrikstad hos fru Jacobsen. 12 år gammel begynte jeg å ta sangtimer hos Ruth Hoel Riisnæs på Kråkerøy, en romansesanger som var utdannet i København. Hun var 84 da jeg begynte hos henne.

Den store rollen og den vesle jenta

Lille Heidi fikk tidlig kjennskap til et stort persongalleri av mennesker og av muligheter:

– Jeg hadde nok tidlig veldig utferdstrang. Første gang jeg opptrer er under en talentkonkurranse på Blomstertorvet i Fredrikstad. Jeanette Heidenstrøm og jeg synger «Dover Calais». Hun er ni og jeg er ti..., sier Heidi og blir brått så rørt:

– Nei, nå ble dette veldig nært. Plutselig var jeg tilbake i den tiden. Det handler vel om å bli mer sentimental når du blir eldre, sier hun og tørker tårene som brått presset seg fram av det hjertet kjenner på.

I 1985 skal det lages lokal versjon av den berømte veldedighetskonserten Live Aid i Fredrikstad. 200 barn og unge ble plukket ut til å være med på en produksjon av «We are the world». Heidi er med også her. Hun er der det skjer.

Jeg var lett å ta for noen få som ønsket å jekke meg ned.

—  Heidi om det å skille seg ut på ungdomsskolen

Foreldrene til Heidi drar hver høst på musikal i London med onkelen og tanta hennes. Høsten 1988 kommer de tilbake etter å ha sett «Les Miserables». Med seg har de programmet og en CD med musikken.

– Jeg lå med CD-spiller’n i senga og hørte på den fantastiske musikken. Jeg identifiserte meg nok veldig med Eponine. Hun var så drømmende og handlekraftig. Jeg ville så gjerne være som henne.

Så Heidi var godt forberedt da muligheten til å delta på en audition for rollen og oppsetningen som skulle settes opp på Bibliotekets aula i Fredrikstad vinteren 1990. Rollen ble hennes, og i februar – en måned før hun fylte 15 – står hun på scenen i forestillingen som ble sett av tusenvis av publikummere.

Lot seg aldri knekke

Jentungen ble for alvor lagt merke til. Avisene skrev om henne, og de begynte ganske snart å få øynene opp for henne i de høyere musikalsirkler i Norge. Det ble sagt at musikalguru Egil Monn-Iversen måtte ned å høre på henne han også.

– Men hvordan var det å ta så stor plass på et lite sted som så ung?

– Jeg stakk meg nok mer frem enn jeg var klar over. Samtidig var jeg et tydelig menneske som sa ifra når jeg opplevde urettferdighet. Jeg hadde temperament og sikkert et vesen som kunne være irriterende for mange. Samtidig var jeg veldig liten og kom sent i puberteten, så jeg var lett å ta for noen få som ønsket å jekke meg ned. Så det ble noen hendelser med vonde ord og handlinger.

– Mener du at du fikk juling?

– Det var hendelser som at jeg ble hengt opp på knaggen i skolegangen i snekkerbuksa.

– Den følelsen husker man senere i livet?

– Jo. Men jeg lot det ikke knekke meg. Jeg gjorde ikke disse episodene til noe stort og viktig i livet mitt.

Det er noe vakkert med det å følge hverandre gjennom livet slik vi får gjøre.

—  Om barndomsvenninnene

Så hadde også Heidi mennesker der i skolegården som bare ville henne vel.

– Eva, som jeg har kjent siden jeg var fem, og Hege som jeg har kjent siden jeg var fire. Vi var gode venner som holdt sammen. Det å ha den gruppa jeg følte tilhørighet til, gjorde at det andre ikke fikk ta større plass der i skolegården. Vi fulgte hverandre over på Greåker videregående skole der vi utvidet flokken med tre jenter til. I dag er vi seks damer som lever veldig forskjellige liv, men som følger hverandre med alle de gleder og sorger livet bærer til torgs. Vi drar på turer; rorbutur til Alnæs ved Ålesund, der noen i gjengen har familie med en rorbu, Italia-tur til en leilighet som noen av foreldrene til noen av jentene har skaffet seg og ellers treffes vi flere ganger i året og kan gjøre det mer og mer fordi barna blir større. Det er noe vakkert med det å følge hverandre gjennom livet slik vi får gjøre.

Et privilegium

Heidi Gjermundsen Broch har badet i superlativer siden fra første gang hun gikk på scenen. I 2011 mottok hun både Heddaprisen og Teaterkritikerprisen for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle som Diana i musikalen «Next to Normal». Men det er først nå, den senere tid, at applausen er noe hun kjenner på slik hun gjør nå.

– Da jeg var på audition for Eponine, husker jeg at jeg innså at jeg hadde glemt et vers. Men på vei ned trappa fra hemsen, der andre sto i kø og skulle prøve seg de også, klappet de andre for meg. Det ble masse avisoppslag, mange tusen mennesker så meg i forestillingen, men jeg tok det liksom ikke innover meg. Jeg tror jeg bare jobbet på, uten at drømmen var så artikulert i meg selv. Jeg har hatt suksess, fått lov til å holde på. Men ikke helt klart å ta applausen. Jeg har liksom bare hatt det travelt og vært opptatt av neste jobb, neste forestilling.

– For få år siden forsto jeg viktigheten av å virkelig være tilstede når jeg får applaus. Det er der kommunikasjonen skjer! Og tenk så heldig jeg er; som faktisk får applaus når jeg har gjort mitt beste. Det er et stort privilegium. ALLE burde få applaus etter at dagsverket er gjort. Kanskje handler det om forgjengelighet, og å skynde meg å være tilstede før det er forbi.

– Hva har denne erkjennelsen endret for deg?

– Mer nerver, større glede!

Heiet fram av lokalsamfunnene

I Råde denne sommerformiddagen kjenner hun også på rausheten hun møtte her. De som heiet på henne og gjorde ting lettere å gå den smale sti, som dette yrket jo er.

– Råde har alltid vært veldig stolt av meg, det har vært veldig uttalt. Og det er jeg veldig takknemlig for!

Det å hegne om en drøm er noe man skal ta på største alvor, for hvem vet, store drømmer og hardt arbeid kan bli virkelighet.

Fredrikstad ble jo etter hvert byen hun forholdt seg mer og mer til, og byen involverte seg da Heidi kom inne på Paul McCartneys Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) – i det aller første kullet – i 1995.

– Studiet var ikke godkjent av Lånekassa, og jeg fikk ikke studielån. Jeg deltok i TV-programmet «Toppen en time» med Vivi Haug hos Toppen Bech. På direkten får jeg vite at næringslivet i Fredrikstad har samlet inn 50.000 kroner til meg for å finansiere det første studieåret!

Men på skolen i Liverpool skjønte hun etter hvert at hun hadde begynt på feil linje. På musikklinja som besto av flest jenter, var det popstjernedrømmen som rådet.

– I løpet av det andre året der skjønte jeg at de andre hadde andre drømmer enn meg. Med mange syngedamer på ett sted kan det fort spisse seg til. Jeg fikk etter hvert muligheten til å jobbe på et fringe-teater, som setter opp mindre, profesjonelle og semi-profesjonelle produksjoner. Der ble det stygt under øvingene. Fryktelig spisse albuer og baksnakking. Jeg kjente at jeg var ikke sterk nok til å takle et slikt arbeidsmiljø. Hvis det var sånn på små produksjoner, hvordan ville det da være på de store?

Et liv i teateret

Heidi dro hjem fra Liverpool etter to år, og til opptaksprøver på Teaterhøyskolen hvor hun kom rett inn. Resten er historie. Der møtte hun mannen i sitt liv, Nicolai Cleve Broch, som gikk i tredjeklasse. I dag har paret to store skuespillerkarrierer og to sønner, en på snart 16 og en på 18. Mens Heidi har vært fast ansatt ved Det Norske Teatret siden 2000, har Nicolai vært freelancer siden han sa opp ved Nationaltheatret i 2011 og gjør suksess i filmer og serier på TV og strømmetjenester.

– Kunne du ha tenkt deg den samme friheten som Nicolai?

– Nei! Jeg er nok mer og mer trygghetssøkende. Det betyr så mye å ha et tilholdssted som Det Norske Teatret, med en så stor kulturell kapital at jeg bare må klype meg i armen! En sjef jeg har god dialog med og kolleger jeg er trygg på og har jobbet med så lenge. Det er forutsetninger for at jeg skal kunne strekke meg.

Trygghet kommer også godt med når rollen hun hadde drømt om siden Liverpool-tiden, heksa i Stephen Sondheims «Into the woods» hadde premiere i vinter. Så skjer det at publikum svikter, og forestillingen ikke blir satt opp igjen til høsten, som planlagt.

– Teater har blitt fryktelig tungsolgt etter pandemien. Vi må bare fortsette å jobbe tålmodig for å vende vanene igjen. Samtidig skjer ting som at ny, norsk dramatikk fyller teateret på «Tid for glede». Det gir håp!

– Vi er foreldre som har kledd oss ut

Ved siden av jobben på Det Norske Teatret har Heidi det siste året fått en 20 prosent stilling som amanuensis i skuespillerfag ved Høyskolen Kristiania.

– Nesten viktigere enn å få jobben, var det å søke på den. Fordi jeg ikke har den akademiske porteføljen for en slik stilling, måtte jeg dokumentere det arbeidet jeg har gjort som kunne gjøre meg kvalifisert til stillingen. Nå fikk jeg jobben, og jeg synes det er så inspirerende å skulle undervise unge mennesker i hvordan forstå, tolke og finne friheten i et materiale!

På hjemmefronten er det de unge sønnene og deres liv som er det aller mest spennende og berikende:

– Vi er en nær og tett familie som opplever at ungdommene våre vil være sammen med oss. De deler fra livene sine og vil ha oss involvert. Den eldste trener også fotball på et nivå som gjør at vi nok har mange færre bekymringer. Det krever et asketisk treningsliv. Vi kan også med vår bakgrunn leve oss inn i den drømmen han har. Vi er ikke et akademikerhjem, haha! Vi er foreldre som har kledd oss ut og lekt at vi er en annen. Å være unge mennesker med en drøm, er veldig gjenkjennbart for oss. For oss er det å hegne om en drøm, noe man skal ta på største alvor, for hvem vet, store drømmer og hardt arbeid kan bli virkelighet.

Vi flytter oss over til skolen Heidi gikk på som barn. Klokkergården skole, rett overfor kirken. Her det begynte en gang. Synet av åkerlandskapet der gjør noe med henne:

– Her kjenner jeg Østfold dundre i mitt hjerte!