Monicas lillebror setter spor etter seg 15 år etter at han døde

26. juni var det 15 år siden han døde. Monica var 23 og student da lillebror Morten på 18 ble rusmisbruker. Han hun hadde kledd seg ut som Pippi sammen med, mens han var Hulken. Han hun gikk på konserter sammen med. Han hun var sammen med på de varme svabergene på familiehytta på Hvaler alle somre. Han som elsket å være på hytta. Han som var opptatt av båt og motor og å være ute hele tiden. Han fine, fine fyren som hun så sånn opp til, selv om han var fem år yngre enn henne.

Hun var student i Bø, spilte i band i Oslo i helgene, mens broren Morten gikk på folkehøyskole og heller ikke bodde hjemme.

Hun husker ikke helt hvordan de oppdaget det, men plutselig er det sånn at hun og familien innser at Morten – lillebror, yngstemann – er rusmisbruker.

– Jeg var nok litt fjern siden jeg ikke bodde hjemme og brukte fritiden min på å spille i band i Oslo. Fortsatt var det sånn at han kom til Oslo for å høre meg spille. Jeg deltok jo i nedturer og oppturer i hvordan det gikk med ham, på rusbehandling og sprekker. Men i perioder hadde han også en streit jobb som fisker.

– Det var nok først da jeg kom hjem til Fredrikstad igjen, bodde i samme by og levde tettere på Morten, at jeg fikk kjenne på hvordan livet med ham hadde endret seg, forteller Monica.

[ – Det gir meg en slags drivkraft til å bli rusfri, sier Terje (20) (+) ]

Pårørende for hverandre

Hun fikk selv barn da hun var 26. De to døtrene, som kom med fem års mellomrom, ble veldig glade i onkel Morten. Men det hendte Monica måtte skåne jentene sine for onkelen.

Det jeg kunne gjøre var å gi ham en god klem og be ham om å gå.

—  Monica om å skåne døtrene fra en rusa onkel

– Av og til måtte jeg stenge døra for ham. Det var fryktelig ubehagelig å måtte gjøre det, men noen ganger var det det eneste jeg kunne gjøre. Jeg så den forferdelige redselen hos ham, men det jeg kunne gjøre var å gi ham en god klem og be ham om å gå. Det var ikke snakk om at jentene mine skulle kjenne på den energien der, sier Monica.

Monica forklarte døtrene sine at onkel Morten var syk. Onkelen som også var en tulleonkel, som lekte gjemsel, bygget Lego og lekte på gulvet med dem.

I tillegg til å være pårørende til broren sin, preget hans situasjon hele familien. De ble pårørende for hverandre. Monica var småbarnsmor, men bekymret seg også for foreldrene.

– Jeg var bekymret for at de skulle bli for slitne. At det skulle bli for mye for dem. Men vi sto veldig samlet, og kom oss bort på ferier sammen. Til Danmark og Hellas. De var også besteforeldre på sin hals. Heldigvis var det akkurat de to som var foreldrene våre, sier hun.

Etterdønningene

Bekymringen de kjente på, kan komme tilbake med fornyet kraft til Monica i dag med to unge døtre på 19 og 24 i huset. Livet synes skjørt etter å ha mistet en lillebror.

– Jeg er 100 prosent sikker på at jeg har blitt mer engstelig for mine egne av dette. Ikke slik at jeg går med alarmberedskapen på hele tiden. Men jeg er nok blitt litt skadet av dette. Jeg krisemaksimerer fortere. Derfor er jeg blitt streng. Så her i huset er det slik at døtrene mine må forholde seg til tider vi blir enige om de skal være hjemme fra byen eller fest. Jeg sover ikke et sekund før de er i hus. Da kan jeg tenke på mine foreldre som ikke visste hvor Morten var om han ikke kom hjem. Om han sov ute den natten.

Heldigvis var det akkurat de to som var foreldrene våre.

—  Monica Leander

– Jeg må bare konstatere at redselen min skyldes at jeg har erfart at det verste kan skje. Det er en sjokkartet opplevelse å miste en lillebror som sto deg så nær.

Kraften i å være en pårørende har endret mye i livet for Monica Leander. Det ble viktig for henne å vise hvem broren var.

– Rusen tar så mye plass. Du fortjener ikke å bli degradert som menneske selv om du er rusmisbruker.

Dråpen som inspirerte dråpekort

Den sommerdagen for 15 år siden slipper aldri taket i Monica. 26. juni på formiddagen døde Morten, 30 år gammel.

– Han var inne i en nykter periode. Han pusset opp en stor båt som lå i havna i Halden. Men kroppen hans var sliten. Han ringte selv legen og ble hentet i ambulanse. To dager etter døde han. Det var hjertet som stoppet.

– Det jeg fryktet mest, skjedde. Jeg var dypt fortvilet. Jeg lå på badegulvet hjemme og kjente på det meningsløse i at broren min på 30 år var borte. Jeg kjente på at kraften hans... den nektet jeg å la forsvinne. Jeg bestemte meg for å formidle den kjærligheten jeg hadde til ham, forteller Monica.

[ Hilde Hagerup: – Det å snakke om sorgen vi bærer når vi mister noen, er viktig (+) ]

Monica trykte opp barndomsbilder av henne og Morten, hun som Pippi og han som Hulken. Lekebilen hans fra han var liten. Fyret på Brattestø på Hvaler, der de satt og så utover havet og snakket om livet. En huskelapp med ting han tenkte å gjøre i leiligheten sin, skrevet bare kort tid før han døde. Som «Sjakkgulv. Male tak, vegger, lister. Flislegge rundt ved vask. Spotter over vask, tak. Lampe over kjøkkenbord».

– Morten planla for fremtiden. Jeg syntes dette var en fin måte å holde ham levende på.

Kortmappen som først var tenkt på venner og familie, ble et samarbeidsprosjekt med Varmestua der overskuddet gikk til forebyggende arbeid for mennesker med rusavhengighet. Prosjektet fikk navnet Dråpekort, oppkalt etter Mortens tatoverte dråpe under det venstre øyet.

– Det ble et fint prosjekt som holdt Morten levende, men samtidig også et banebrytende prosjekt. På den tiden var det mye mer stigma rundt rusmisbrukere. Derfor var det veldig godt å få tilbakemeldinger som gikk på at de gjennom disse kortene så Morten som den ressursen og det menneske han hadde vært.

For Monica personlig ble dråpekortene det hun selv kaller redningsvesten.

– Jeg hadde et behov for å vise frem det fantastiske menneske jeg elsket så høyt. Det ble også et sorgprosjekt, et overlevelsesprosjekt, sier Monica.

Verdien av kultur i rusomsorgen

I dag har dette vokst seg videre til Kulturdråpen, som ble startet i 2009. I 2014 ble prosjektet tildelt midler fra både Helsedirektoratet og Kriminalomsorgen, og ble en fast ordning og del av et fylkeskommunalt tilbud. Organisasjonen drives etter samme modell som den kulturelle skolesekken, og gir mennesker på institusjoner, i fengsler, dagsentre og i ettervern kontinuerlige og profesjonelle kunst- og kulturtilbud gjennom en turnéordning. 14 institusjoner mottar årlig seks til åtte kulturtilbud fra konserter til teater, film, kunst, kor, samspill og skrivekurs.

– Min erfaring er at på institusjoner skjer det mye bra, men påfyll av kulturaktivitet var fraværende. Når beboerne er i gode perioder, er det viktig å fylle på med impulser fra utsiden. Dette har også blitt en arena hvor politikere og andre skjønner hvor viktig det er for oss alle å oppleve kultur, normalitet, ikke bli gjemt bort, sier hun.

Monica har også i samarbeid med det som tidligere var Østfold kulturutvikling vært med på å produsere en forestilling med tittelen «Uten navn». Forestillingen er basert på ekte historier fra pårørende og rusavhengige i Norge, med sterke navn som Anne Marie Ottersen og Nils Jørgen Kaalstad på rollelisten. Dramatiker Fredrik Høyer og regissør Mattis Herman Nyquist skrev manuset på bakgrunn av samtaler med pårørende og rusavhengige. Forestillingen ble nominert til to Hedda-priser og strålende anmeldelser som «Teaterbragd» i Dagsavisen og terningkast fem og «Sterkt om å ruse seg» i Aftenposten.

Et livsverk av sorg

– Forestillingen ble også gjestespill på Nationaltheateret, og det var nok et høydepunkt. Det fineste jeg har vært med på. Historiene der... Gripende enkelthistorier som ble kjærlig ivaretatt og foredlet på aller beste måte. Som pårørende har stykket gitt meg en dypere innsikt i mitt eget labyrintiske landskap av følelser, tanker og spørsmål.

– Har kulturformidlingen mot rusmisbrukere blitt et kall for deg?

– Nei, det kan jeg ikke kalle det, for det var ikke planlagt, det har bare vokst seg frem. Jeg er jo også utdannet kulturarbeider og har tatt en oppgave som jeg har dreid inn mot denne målgruppen. Men et lite livsverk har det blitt. Jeg har brukt 14 år av livet mitt på å bygge det opp. Samtidig som jeg selv har fått bearbeide det som skjedde. Det er stort at noe så tragisk og trist kan bli til en verdi og opplevelse for andre. Det handler om å bli tatt på alvor, oppleve det som resten av samfunnet opplever. Jeg ser på dette som noe Morten og jeg har skapt sammen, men det er trist at han fikk den rollen han gjorde i det. Det er jo alltid ulike roller i et prosjekt. Han fikk den kjipe rollen.

– Hvordan har du det med sorgen og samtidig sørge for at han lever videre?

– Fortsatt kan jeg føle at jeg er i sorg. Ikke den sorgen som gjør at du ikke får puste. Men en sorg som går på: Hvordan ville han ha sett ut nå? Hva ville han ha drevet med? Ville han ha blitt frisk? Skjønte han hvor viktig han var for meg? Han følte så mye skam og ville ikke såre oss. Men vi har bygd opp noe fint og dette holder minnene om Morten levende, sier Monica Leander.