Portrett

Hun overlever alt

Ingenting tar knekken på Mona Levin. Men covid var nære på.

– «Du er jøde, er du ikke det?» spør de. Og da går stemmen ned, man hvisker ordet «jøde».

Mona Levin (82) ler tørt.

– Og da svarer jeg ja, jeg er jødisk. Jeg er ikke flau for å være jøde. Men noen tror visst at jeg burde være det.

Hun skulle ikke vært her i dag. For 79 år og 11 måneder siden ble Mona Levin båret over til Sverige av sin mor. Da hadde det norske statspolitiet vært på dørene i Oslo og hentet jødiske kvinner og barn for å sende dem i døden. Men politiet hadde feil adresse på Solveig og Mona Levin.

Derfor sitter vi nå hjemme hos flyktningen som ble en av Norges sentrale kulturpersonligheter og ser på dagens avis. På kjøkkenbordet ligger en bunke papiraviser, dagens Aftenposten er slått opp på kulturseksjonen og overskriften «Dans macabre i åpen grav og all evighet» – Mona Levins anmeldelse fra helgens premiere.

Snart fyller hun 83 og runder 50 år som kulturjournalist og teateranmelder i Aftenposten. Etter en lang karriere i norsk kulturliv er hun fortsatt opptatt av å være på trykk og på teateret. I premieresesongen leverer hun teateranmeldelser til Aftenposten bortimot ukentlig. Flere ganger i uken kjører hun inn til Oslo for å gå på show, teater, opera eller konsert.

– Jeg begynte å gå i teateret som flyktning i Sverige, da jeg var fire-fem år, og det har jeg aldri tenkt å holde opp med.

Vi går videre fra kjøkkenet til dagligstuen, der Mona Levin har lagt et par kubber bjørkeved i peisen. Hun finner plass til en kringle fra Nøtterø konditori mellom alle bøkene og notatblokkene på stuebordet. Hun har svarte jeans, sølvgrått hår, brillene henger i en rosa brillesnor som matcher rosaskjæret i den diskrete leppestiften. Hun setter seg ned, litt møysommelig.

– Jeg har hatt to store og smertefulle ryggoperasjoner på tre år. I starten kunne jeg ikke gå. Nå er jeg bedre enn jeg kunne håpe på, forteller Mona Levin.

---

Mona Levin (82)

  • Født 19. november 1939.
  • Norsk skuespiller, kulturjournalist, musikk- og teateranmelder
  • Begynte i Aftenposten i 1973, fortsatt fast teateranmelder.
  • Unnslapp deportasjonene av de norske jødene 26. november 1942 gjennom flukt til Sverige.
  • Har skrevet flere bøker og biografier, bl.a. om Arne Næss jr., Wenche Foss og Wenche Myhre.
  • Siste bok: «Mors historie: En familiesaga» (2015)

---

Mona Levin. Forfatter og teaterkritiker.

Hun har kastet krykkene og andre hjelpemidler, hun går tur flere timer hver dag, og er stort sett i vanlig aktivitet igjen.

– Så lenge jeg kan arbeide, er det til å holde ut. Problemet er ikke å sitte, men å reise seg opp etterpå. Så åtte timer Kristin Lavransdatter på Det Norske Teatret – det gikk ikke.

Snart markeres 80-årsdagen for deportasjonen av de norske jødene, 26. november 1942. Da ble 529 norske jøder sendt til tyske dødsleire, mange av dem var fra Mona Levins slekt. Til sammen 773 norske jøder ble deportert i løpet av 1942-43. Rundt 1.200 norske jøder flyktet over til Sverige, Mona Levin var en av de yngste.

De siste par årene har debatten rast om motstandsbevegelsen og antisemittisme etter at Marte Michelet ga ut boka «Hva visste hjemmefronten» (2018). Mona Levin er blant de som har minnet om at motstandsfolkene reddet mange norske jøder. Inkludert henne selv.

I boka «Mors historie» (2015) skriver Mona Levin om hvordan en motstandsmann oppsøkte moren den dagen jødene ble deportert. Moren fikk beskjed om å møte opp på en bestemt adresse samme kveld for å bli brakt over til Sverige. Hun tok med seg en ryggsekk og datteren og dro.

– Hva hadde skjedd om ikke din mor hadde fått den beskjeden fra motstandsbevegelsen 26. november 1942?

– Da hadde vi blitt arrestert, kjørt med taxi ned til Akershuskaia, og sparket opp leideren til M/S «Donau». Da skipet kom fram til Stettin, ble alle lastet om bord i forseglede kuvogner, og losset av i Auschwitz.

– Noen få arbeidsføre menn ble sortert ut. Alle de andre ble sendt rett i gasskamrene. Fra min familie var det rundt 30 stykker med stort og smått. Min mors yngste bror. Besteforeldre, onkler og tanter og fettere og kusiner. Babyer og oldinger. Alt. Min oldemor Golde var den eldste kvinnen om bord på «Donau». 80 år var hun. Kan du tenke deg hva de gjennomgikk?

Mens vi sitter her og spiser kringle forteller Mona Levin nøkternt om hvordan hennes jødiske familie ble utryddet. Det er ikke alltid hun klarer å holde denne følelsesmessige distansen. Mange husker episoden med Mona Levin fra NRK-serien «Hvem tror du at du er» i 2015. Når hun får se statspolitiets liste med navn over familiemedlemmene som ble deportert, bryter hun sammen i krampegråt, legger hodet på bordet og skriker: «Det er ikke til å holde ut»!

– Jeg sa de ikke skulle filme når jeg gråt. Men de tok de det med, selvsagt, sukker Levin med et trist smil. Hun konstaterer:

– Vi var en stor familie. Etter krigen var vi en veldig liten familie.

– Og nå er vi blitt en omfangsrik familie igjen. Med partneres barn, dine barn og mine barn og det går i det store og hele veldig greit. Særlig er det hyggelig med barnebarn og bonusbarnebarn.

Hun drar igjen glassdørene til stuen ut mot hagen, hvor det er betydelig kaldere – de sparer på strømmen. Der inne har ektemannen Fredrik Rütter, tidligere danser og koreograf, satt seg til for ikke å forstyrre.

Det er fullt av memorabilia og suvenirer fra forestillinger og oppsetninger. Vegger er dekket av plakater og spesielt tegninger fra papiravisenes gullalder: Teatertegninger av Ulf Aas og Randi Monsen, med Mona Levin i «Spelemann på taket». En egen avdeling med klassiske Hammarstrøm-tegninger fra Dagbladet, en av dem viser faren, pianisten Robert Levin, sammen med datteren Mona.

Nå kan kanskje dette virke overdådig borgerlig, og det har det muligens vært, men det er heller sånn at alt dette er minner og verdisaker fra to kulturliv sammentrengt i et lite hus på et boligfelt utenfor Sandefjord.

På 1980-tallet, da Mona Levin var på sitt mest celebre som kulturjournalist og mediepersonlighet, bodde hun på 160 kvadrat på beste Frogner. Så fulgte en skilsmisse, noen rastløse år med gjeld, flytting og høye renter, før hun traff sin nåværende mann og landet ved Torp midt på 1990-tallet.

– Jeg hadde ikke råd til å bo i Oslo lenger. Og det var her vi fikk mest for gjelda, informerer hun.

– Det var Fredrik som sa: Kan vi ikke flytte til Sandefjord? Da var vi blitt så gamle begge to, jeg var fylt 60 da vi møttes! Og vi tenkte, nå er jo arbeidslivet slutt snart likevel. Men jeg har aldri hatt så mye å gjøre som de siste 25 årene.

Solveig, Mona og Robert Levin, i Oslo 1942, før arrestasjonene og deportasjonene av de norske jødene. Fra boka «Mors historie: En familiesaga» (Kagge)

Mona Levins første teaterminne er en juleforestilling for barn i Stockholm. Hennes andre teaterminne er at faren kommer inn på Chat Noir, tilbake som kapellmester etter tre år som flyktning i Sverige, og får flere minutters stående applaus.

– Og jeg husker Lalla Carlsen sang «Norge i rødt hvitt og blått» på høstpremieren 1945. Det var glede og latter og applaus som varte i elleve minutter! Det er et veldig sterkt minne.

Faren Robert kom fra Grünerløkka og moren Solveig fra St. Hanshaugen, begge var jødiske familier. De møttes på tvers av klassegrensene, morens familie måtte godkjenne ekteskapet med en fattig pianist. Robert Levin (1912–1996) ble en av Norges mest kjente og respekterte pianister og musikkpedagoger – han var den første rektoren på Norges musikkhøgskole, hvor vi finner Levinsalen, og ved Operaen i Bjørvika finner vi Robert Levins gate.

Mona Levin forteller om hvordan hun og lillesøsteren Solveig som barn lå under farens flygel og hørte han øve på skalaer. Det var etter at de var kommet tilbake fra Stockholm, der familien Levin bodde fra flukten høsten 1942 til frigjøringen våren 1945.

Som skolejente sang Mona Levin i NRKs pikekor. Hun drømte om å bli filmstjerne, dro til USA for å studere teater, og kom til slutt inn på teaterhøgskolen. Etter noen år med småroller på Oslo Nye, Det Norske Teatret og Radioteatret utover 1960- og 70-tallet ble hun sagt opp av Toralv Maurstad. Men de forble gode venner, understreker hun.

– Var du en god skuespiller?

– Næh. Antagelig ikke. Da hadde jeg vel fått flere store roller. Nei, jeg var spesieeell, sa de, med det svarte håret og de brune øynene. Teatersjefene hadde ikke sans for mitt utseende, de syntes ikke jeg passet til noen ting. Jeg ville spille komedie, men det var det ingen som skjønte, for jeg var liksom så mørk og alvorlig. Men jeg fikk til slutt en alvorlig rolle, i to episoder av «Hotel Cæsar»!

Hun gikk videre til journalistikk og musikk og tidlig TV-underholdning i NRK, og er kjent for en generasjon 70-tallsbarn fra Barne-TV-serien «Stian med sekken». Sceneerfaringen gjorde at hun fikk jobben i kulturredaksjonen i Aftenposten, der hun ble ansatt i 1973. Hun skrev om klassisk musikk, før hun gikk mest over til å dekke show, teater, revy, stand up og musikaler. I sitt 83. år er hun altså en av avisens to faste teateranmeldere.

Skuespillere ved Oslo Nye Teater, 1963:  Mona Levin til venstre

Hun har vært en fremtredende formidler av klassisk musikk som redaktør for magasinet Klassisk Musikk, og gjennom utallige foredrag landet rundt.

Samtidig har hun også vært en sentral formidler av jødisk historie, ikke minst gjennom artikler og kokebøker om jødiske mattradisjoner. Hun har skrevet flere biografier, i 1983 skrev hun farens historie i «Robert Levin: Med livet i hendene».

Her fortalte han om flukten til Sverige, da jødiske menn i Norge ble arrestert og internert 26. oktober 1942. Robert Levin gikk en måned i uvisshet før kona og datteren Mona kom seg over grensen, så vidt det var, en iskald novembernatt for 80 år siden.

– Jeg kan ikke huske flukten selv, sier Mona Levin.

– Og det er vel to grunner til det. Jeg var bare tre år, det er den ene grunnen. Og jeg ble så neddopet på veien at jeg holdt på å stryke med. Jeg ble erklært død ved ankomst. Mor, stakkars, sto der og sa: Er jeg kommet til Sverige med et dødt barn?

Mona, tre år og en uke gammel, ble foret med sovepiller så hun ikke skulle gråte og avsløre flyktningene for tyske soldater. Men ingenting fikk henne til å holde stille. Til slutt fikk hun en dose flytende sovemedisin. Dermed gikk hun i koma, og våknet ikke til live før utpå kvelden, da hun kastet opp utover matbordet på flyktningmottaket. Mange av detaljene rundt flukten kjente ikke Mona Levin selv før hun begynte arbeidet med «Mors historie: En familiesaga», som kom i 2015.

Da var moren Solveig nylig rundet 100 år.

– Vi var i Spania på ferie, Fredrik og mor og jeg, og der begynte vi å snakke om alt jeg ikke hadde orket å spørre om tidligere. Mor har vært en fantastisk informant, men nå … hun er 107 …

– 107?!?

– Ja, hun blir 108 i romjula. Hun er en av de tre eldste i Norge. Hun bodde hjemme inntil for tre år siden. Nå bor hun på det jødiske omsorgssenteret på St. Hanshaugen. Hun er klinkende klar i hodet og leser bøker i et eneste kjør. Men hun kjeder seg, hun kan ikke gå i teateret og på konsert sånn som hun pleide, forteller Mona Levin blidt.

– Og nå orker hun ikke å fortelle om krigen lenger. Så nå er det opp til oss, min søster og meg. Jeg er jo det som heter et tidsvitne.

Søsteren Sidsel Levin, som ble født i Stockholm i 1944, var musikklærer og kulturformidler i en årrekke, og ble direktør for Jødisk museum ved opprettelsen i 2008.

– Jeg tror at mange av mine traumer gjennom livet kommer fra den flukten og den overdosen jeg fikk da. Det var en skrekkelig erfaring.

– Men jeg har nok en jernvilje jeg har arvet av moren min. Når jeg spør henne hvor viljen kommer fra, svarer hun: Tran og trass. Så det sier jeg også: Tran og trass. Og jeg er mer trassig enn moren min.

Trassen kom godt med gjennom to runder med ryggoperasjoner og rehabilitering. I vår var hun omsider kommet på beina igjen, for så å gå ned for telling med Covid -19.

– Jeg trodde jeg skulle dø av korona! Vi fikk det samtidig begge to, Fredrik og jeg, og vi var så sjuke at vi kunne ikke gjøre rede for oss. Vi hadde ingen krefter, ingenting. Det tok hele sommeren å komme seg igjen, fysisk og mentalt. Og det rammet hukommelsessenteret betydelig. Jeg har store, hvite flekker i hjernen. Det begynner å komme tilbake nå. Men jeg husket jo ikke noe før heller, opplyser Mona Levin.

– En av mine gamle venninner døde i våres – det er helt forferdelig, jeg har nesten ingen venninner igjen, alle er døde. Men jeg spurte henne en gang: Jeg husker ingenting lenger, tror du jeg har fått demens? Hun svarte: «Mona, du har jo aldri husket noe. Da vi var barn, sa du jo alltid: Hvor er nøkkelen min? Hvilken dag er det?» – jeg har aldri holdt styr på hvilken dag det er: «Skal vi til høyre eller venstre» – du skjønner, jeg eier ikke orienteringssans.

– Jeg innbiller meg at det er forgiftningen som treåring, som gjør at jeg alltid har hatt vanskelig for å orientere meg. Derfor liker jeg New York. Der går avenyene rett fram og gatene går på tvers, så der kan du ikke gå feil. Sønnen min bor på Grünerløkka, der har jeg greid å rote meg bort, fordi jeg stadig går 180 grader feil. Men det gjorde Astrid Nøklebye Heiberg også, og hun var iallfall ikke dement, forklarer Mona Levin, som var spøkelsesskriver på Astrid Nøklebye Heibergs biografi i 2001.

– Dine memoarer blir en kort bok?

– Ja, jeg husker ingenting. Men det er ikke fordi jeg har demens, iallfall. Så det er en trøst.

Fem favoritter

Sted: New York, N.Y. Villa Joyosa (Spania) og Sandefjord (Norge)

Musikk: Mahler og musikaler

Mat: Italiensk

Bok: «Haren med øyne av rav» av Edmund de Waal

TV-serie: «Patria» – et fantastisk drama fra Baskerland

Mona Levin. Forfatter og teaterkritiker.

Mange av Mona Levins resonnementer begynner eller slutter med flukten i 1942. Så beveger hun seg opp til nåtiden, innom noe hun nylig har lest eller sett eller hørt, en bok som ligger på stuebordet, noen hun nettopp har møtt eller snakket med. De 80 årene imellom krigen og nåtiden er det akkurat som hun bare lar ligge for nå. Den siste ryggoperasjonen sammenligner hun med erfaringen av å være tre år og bevisstløs på flukt:

– Etter den andre ryggoperasjonen min gikk jeg inn i en delirisk tilstand. Jeg var i helvete, og jeg visste at jeg skulle være der til evig tid. Det var mørkt, det var kaldt, jeg hadde ingen steder å gå, jeg var fanget. Det var helt, helt forferdelig. Sånn lå jeg i et helt døgn og visste ikke noe annet enn at jeg var i helvete.

– I ettertid har jeg tenkt: Sånn må det ha vært den gangen jeg flyktet. Mørke, angst, jeg var bundet, jeg kunne ikke komme meg løs. Jeg har innbilt meg at mange av mine traumer gjennom livet kommer fra den flukten og den overdosen jeg fikk da. Jeg var tre år og hadde ikke ord for dette, bare en vill angst. Kunne ikke forklare det for noen. Kunne ikke fortelle. Jeg ble et sint barn, erkjenner Mona Levin.

– Jeg har sovet dårlig hele livet. Jeg har hatt så mange mareritt. Jeg drømmer om tyskere som kommer og tar oss, jeg er i et helt hvitt rom, det er ingen steder å gjemme seg. Fredrik var helt uforberedt på det da vi begynte å være sammen. Han våknet av at jeg skreik og slo i luften,.

– Dette er ikke noe spesielt for meg. Jeg tror alle jøder har den angsten. Det ligger i ryggraden. Derfor føler vi antisemittismen tidlig, sier Mona Levin. Vi diskuterer Donald Trumps nylige utfall om at «amerikanske jøder må ta seg sammen og støtte Israel før det er for sent», og NRKs «jødesvin»-sketsj i 2019, som fikk Mona Levin til å klage NRK inn for PFU. De trakk sketsjen og beklagde, men ble ikke felt i PFU.

– I Norge gjenkjenner man ikke antisemittismen når den er helt synlig engang. Men det gjør vi. Og om du påpeker det, er du paranoid.

– Det at du er paranoid, betyr ikke at de ikke er ute etter deg.

– Akkurat! Og det var det Woody Allen som sa. Jeg har brukt det brukt mange ganger. Det at man er paranoid, betyr ikke at man ikke er forfulgt! sier Mona Levin, hun ler litt tørt igjen, og går for å hente mer kaffe.

– Jødisk historie er norsk historie. Jødene i Norge var norske. Det som ble gjort mot oss, ble gjort av nordmenn, mot nordmenn. Når folk ikke forstår det, oppfatter jeg det som antisemittisme.

– Du har skrevet din fars historie, og din mors historie, skal du nå skrive din egen historie?

– Nei, jeg tro’kke det, sukker Mona Levin muntert.

– Det er så mye jeg ville være helt nødt til å utelate. He he he! He he he! Og da ville det ikke bli en sann historie. Man kan ikke skrive om alt. Men det kunne vært en morsom historie! For jeg har vært med på veldig mye morsomt. Jeg holdt på å slå ut en tann på Leonard Bernstein, for eksempel.

For de som trenger en påminnelse: Leonard Bernstein (1918–1990) skrev blant annet «West Side Story», han var en av de store amerikanske komponistene i det 20. århundre, og en av tidenes mest berømte dirigenter. Mona Levin drar en toppnivå showbiz-anekdote om en venninne som var prima ballerina i Monte Carlo og ble filmstjerne i Hollywood med Leonard Bernstein som omgangsvenn. På ett av sine årlige besøk hos denne venninnen ble Mona Levin invitert med på Bernsteins 70-årsfeiring:

– Selskapet var i veldig vakker villa i Georgetown, det var jo så elegant, jeg hadde aldri vært der før. Jeg hadde en grå chiffonkjole som hadde hengt i skapet i mange år og nå endelig kom til heder og verdighet. Og på høyre hånd hadde jeg en sølvring som var formet som en diger rose. Leonard Bernstein – «call me Lenny» – gikk rundt og hilste på alle. Han kom til bordet vårt, kysset meg på hånden, og det sa KLANK i den ene fortannen hans! Jeg holdt på å besvime der og da. Han tok det veldig pent. Men det var et grusomt øyeblikk.

– Flere år senere skulle jeg skulle intervjue ham, og da vi var ferdig med intervjuet, tillot jeg meg å minne om det. I remember that! sa han. I hope I didn’t hurt you very much. He he he!

Vi ler i sofaen og tar et stykke til.

– Jeg har masse sånne ting å fortelle. Jeg har nok til en morsom bok. Stort sett er det de tingene som ikke er morsomme som jeg ville utelatt. Men jeg tror jeg er blitt for gammel til å skrive bøker, jeg.

Tja, det er vel kanskje helst fordi hun har så mye annet å gjør: Jobbing for Aftenposten og for nettsiden til magasinet Klassisk musikk, det er foredrag og markeringer av deportasjonene, og så skal hun ha tid til å gå tur et par timer hver dag for å holde seg i form. Foran henne ligger flere bunke bøker hun skal lese. Høstens romaner av Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen, en paperback av «Alle dagers ende» av Jenny Erpenbeck, og den nye norske utgaven av Primo Levis klassiske Holocaust-vitnesbyrd «Hvis dette er et menneske», som hun flere ganger i dag har referert til.

– Jeg ser positivt på fremtiden. Selv om jeg ikke har så mye fremtid igjen. Men jeg skal bruke den jeg har, til å arbeide så lenge jeg kan, lese så mye jeg kan, og leke med de minste. Det er jeg god til, sier Mona Levin.

– Det er morsomt å ta med barnebarnet på teater. En gang da hun var med på en forestilling, jeg husker ikke hvilken, men hun var fem år og veldig begeistret, og da vi gikk ut av salen, sa hun: «Dette er vel en sekser, bestemor?»

Levin ler og smiler lurt.

– Jeg ga det en femmer.

– Det er et hovedpoeng for meg å være ærlig. Når noe er virkelig dårlig, så sier jeg fra. Det må jeg, ellers vil jo ikke publikum tro på meg. Norsk teaterliv er så lite, alle kjenner alle – det vil si, jeg kjenner ikke de unge lenger, det gjør jeg ikke. Men jeg kjenner alle de gamle. Og jeg kan jo ikke skrive pent om dem fordi jeg kjenner dem. Det går jo ikke an!

– Noen synes jeg blitt snillere som kritiker med årene. Jeg får stadig høre det. Men jeg vil påstå at teateret er blitt veldig mye bedre.

Mona Levin, derimot, er blitt stadig mindre. Da hun anmeldte komedien «Hva du Will» på Oslo Nye her forleden, skrev hun at scenekonstruksjonen gjorde det vanskelig å se «for små publikummere – les: en liten kritiker».

– Ja, jeg er en liten kritiker! Jeg er 1.55 høy. Men jeg har mistet mange centimeter de siste årene etter ryggoperasjonene. Jeg var 1.61 komma to i mine glansdager. Nå er jeg 1.55 komma åtte på en god dag. Det kom en dame bort til meg på gaten en gang og sa: «Å, jeg som trodde De var så høy og flott».

Levin klukker lykkelig.

– «Å, jeg som trodde De var så høy og flott»! He he he.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Portrett