Holocaust i Norge: – De trodde ikke det kunne skje her

Søndag starter TV-serien «Last: jøder. Holocaust i Norge», laget av Monster, på NRK. En av de gjenlevende tidsvitnene som er med og forteller om sine opplevelser i programmet er Else Ramson Ullmann i Oslo. Hun mistet pappaen sin i konsentrasjonsleieren. Hennes avdøde ektemann, Bjørn Ullmann mistet også tre av sine nærmeste. Det er en historie som ikke slutter å sjokkere.

Dyktig bedriftseier

Benno Ramson var født i 1896 i Christiania av russiske og litauiske immigranter. Benno Ramson drev spesialfabrikk for kjoler i 8. etasje i Hausmanns gate i Oslo.

– Den var veldig anerkjent. Far var flink, han hadde opparbeidet fabrikken fra ingenting, sier Else Ramson Ullmann.

Far var flink, han hadde opparbeidet fabrikken fra ingenting.

—  Else Ramson Ullmann

Benno Ramson hadde giftet seg med Hanna Rebecca Rosenberg, og sammen fikk de døtrene Else og Sonja-Maiken.

– Jeg kunne komme ned til pappa’n min på fabrikken. Der ble jeg løftet opp på et bord og tatt mål av, og så ble det sydd swingskjørt til meg. Det var helt fantastisk for en liten jente, minnes Else Ramson Ullmann.

Skjermet barna

Familien bodde i et vakkert, hvitt hus i Gulleråsveien 15. Det ligger der fremdeles. Barndommen erindres som lykkelig og harmonisk. Da krigen brøt ut i Europa var Else og lillesøsteren for unge til å vite om alt som pågikk, og hvordan jødene ble behandlet andre steder.

– Far visste mye. Han hadde en del kontakt med Østerrike i forbindelse med kjøp av stoffer til fabrikken så han hadde vært der, og allerede da så han hvordan jødene ble behandlet i Wien. Så han var oppmerksom på dette, men godtroende. Tenkte at dette kunne aldri skje i Norge. Det var helt utenkelig.

– Men Norge hadde tidligere hatt en jødeparagraf i loven, så det var vel ikke helt utenkelig?

– Det stemmer. Men når jødene først fikk komme til Norge så ble de anstendig behandlet. Så det som skjedde tror jeg ingen hadde kunnet forutsi.

Sjokket

9. april var Else Ramson Ullmann sammen med mor og far på vinterferie. De skulle gå på ski og hygge seg på høyfjellshotell. Lillesøster Sonja var igjen i Oslo hos tante og onkel.

– Så ringte min onkel fra Oslo og fortalte at tyskerne hadde invadert Oslo at vi måtte komme hjem med en gang. Men det ville jo også alle andre, så det ble et vanvittig kaos, sier Else Ramson Ullmann.

Alt som skjedde rundt dem nå opplevdes veldig skremmende. Synet av mennesker rundt dem som trengte seg sammen på toget og var åpenlyst redde økte den knugende angsten i magen.

– Jeg var redd, fordi jeg så alle andre var redde. Det var kaos å komme med toget, og kaos på toget. Men, folk reiste jo ut av Oslo, så far og mor mente det var fornuftig at mor og jeg gikk av toget på Lillehammer, så dro far til Oslo for å være med søsteren min. Den natten var det flyalarm, og de tyske jagerflyene fløy lavt over hustakene og slapp sine dødelige bomber. Jeg husker jeg syntes det var fryktelig skummelt.

[ Uro rundt atomvåpen: – Jeg tror ikke Putin er helt desperat ennå ]

Fabrikkens fremtid

Elses far skjønte nok tidlig at dette med jødisk eierskap, det ville ikke tyskerne akseptere.

– Så han hadde vært føre var og lett etter en pro forma samarbeidspartner som kunne ta over bedriften og være eier så lenge krigen varte. Til slutt fant han en person han stolte på, en mann han hadde hatt en del å gjøre med innenfor tekstilbransjen tidligere. Siden far ikke ville utnytte mannens velvillighet skrev de en kontrakt der de ble enige om at etter krigen skulle de to drive videre sammen.

Benno Ramson ble arrestert den 26. oktober 1942. Den nye «kompanjongen» hadde ringt til politiet.

– Det var sånn far ble tatt. Norsk politi kom på fabrikken og hentet han. Så ble han fraktet til Berg, denne fangeleiren som lå rett utenfor Tønsberg. Så 26. oktober var siste dagen vi så far, og en måned senere ble han sendt videre til Oslo. Toget stoppet på Vippetangen, der Donau lå og ventet.

Hirden og norsk politi gjennomførte massearrestasjoner av norske jøder.

– Min fars bror satt også på Berg. Men han var gift med en ikke-jødisk dame så da min far måtte forlate Berg fikk min onkel bli igjen. Ingen som var gift med ikke-jødiske ble sent av gårde. Senere har onkelen min fortalt at da pappa skulle videre tok han av seg klokken – et Omega-ur i gull og ga til sin bror. «Du får ta vare på denne for jeg trenger den ikke dit jeg skal» sa han. Pappa må ha skjønt hvor det bar. Nå er det min sønn som har klokken.

Klokka 14.55 den 27. november 1942 forlot lasteskipet Donau Oslo havn. Om bord var det 529 fanger. Menn, kvinner, barn. En av fangene var Elses pappa. Han kom aldri tilbake.

I skjul

Hjemme i Oslo ble Else og søsteren boende sammen med mor i det store huset i Gulleråsveien. Det føltes nok stille og tomt etter far. Men det varte ikke lenge.

– Lille, sterke, modige mor. Hva hun må ha gjennomgått på denne tiden. Hun klarte å holde seg så rolig overfor oss, det er nesten ufattelig, sier Else Ramson Ullmann.

En dag Else var alene hjemme sammen med en venninne kom Gestapo og ringte på døren.

– Jeg, som hadde fått beskjed om å ikke åpne for fremmede. Så vi gjemte oss under kjøkkenbordet. Men de ga seg ikke, hamret på døren. Plutselig ble døren åpnet og da tok jeg mot til meg og gikk ut i gangen. Der sto mor med Gestapo bak seg.

Plutselig ble døren åpnet og da tok jeg mot til meg og gikk ut i gangen. Der sto mor med Gestapo bak seg.

—  Else Ramson Ullmann

I løpet av 15 minutter ble de kastet på gaten.

– Venninnen min løp rett hjem. Mor stappet så mye hun kunne av varme klær i et dynetrekk, deretter bar det rett ut med oss. Så forseilet de døren. Det var siste gang jeg var på Gulleråsen, sier Else Ramson Ullmann.

– Så sto vi der da, med klærne våre.

Takk og lov hadde de gode naboer som åpnet dørene. De dro hjem til Elses venninnes familie først.

– Mens vi satt og spiste formiddagsmat kom andre naboer som hadde hørt av vi var blitt kastet ut, og de sa vi kunne få låne et rom hos dem. Dermed fikk vi bo der noen uker inntil vi kom i dekning og etter hvert rømte til Sverige, sier Else Ramson Ullmann.

Den lille familien kom etter hvert i dekning i leiligheten til et ungt ektepar i Oslo.

– Jeg aner ikke hva de heter, jeg aner ikke hvor de bodde, jeg vet bare at vi tok trikken til Majorstuen og gikk vi derfra. Jeg skulle ønske vi kunne fått vite hvem disse menneskene var, så jeg kunne fått takket dem for at de var med å redde oss.

[ I tre uker svevde Chris Michael mellom liv og død på nyfødtintensiv-avdelingen på Rikshospitalet.  ]

Flukten

Å være i dekning var forferdelig vanskelig, spesielt for to aktive småjenter på 6 og 8 år. Hun husker at de måtte være musestille, slik at de ikke skulle vekke mistanke, det ville koste både dem og de som hjalp dem dyrt.

– Dette unge paret hadde ikke barn selv, så det måtte ikke høres i bygningen at det var barn der. Så vi listet oss, kunne ikke trekke ned på do, ikke tappe vann på dagtid. Måtte bare hviske, ikke gå med sko på eller titte ut av vinduet for da kunne noen utenifra se oss. Det var vanskelig. Jeg tror vi hadde vært der en ukes tid da vi fikk beskjed om at neste morgen skulle vi dra. Da var vi så lettet.

Men neste morgen fikk de kontrabeskjed, da var fluktruten blitt oppdaget om natten, og mennesker var blitt skutt.

– Jeg kan huske den dag i dag hvordan jeg gråt den morgenen. En sterk reaksjon.

Etter noen få dager noen få dager var en ny rute klar. De fikk beskjed om å møte en lastebil på Trondheimsveien, like overfor Aker sykehus.

– Den sto der da vi kom. Min søster og jeg fikk sitte førersetet sammen med sjåføren. Vi skulle liksom være hans barn i tilfelle vi ble stoppet. Mor måtte klatre opp på lasteplanet, og ligge der skjult under en presenning.

Mor måtte klatre opp på lasteplanet, og ligge der skjult under en presenning.

—  Else Ramson Ullmann

På lasteplanet lå allerede tante Cecil og onkel Eivind Näss og mormor Zippa Rosenberg. Nå begynte den lange og skranglete turen mot svenskegrensen. Else og søsteren hadde fått beskjed: «blir vi stoppet er dere barna til sjåføren».

– Vi reiste hele dagen. Å tenke på hvordan turen var for mor og de andre som lå på lasteplanet er forferdelig, det var jo ikke akkurat en myk og komfortabel ferd. En gang ble vi faktisk stoppet, men jeg hadde øvd inn setningen og satt hele tiden og gjentok inni meg: «Det er pappa’n min. Det er pappa’n min». Gudskjelov ble vi ikke spurt, det var bare en rutinekontroll av sjåførens kjøretillatelse, forteller Else Ramson Ullmann.

Over Finnskogen

Lenge ante hun ikke hvilken reiserute de hadde dratt, før hun dro tilbake til Finnskogen for noen år siden for å gjenoppleve flukten og takke de som hjalp dem. Ifølge boka til historiker Birgit Rimstad som har jobbet med å kartlegge ruten til de norske jødene var det langt flere som flyktet over Finnskogen enn man tidligere visste.

– Vi ble sluppet av lastebilen en ettermiddag. Det skumring, kaldt og det hadde begynt å snø, minnes Else Ramson Ullmann.

– Gå rett fram en times tid så er dere i Sverige sa sjåføren.

Etter som det lille følget beveget seg til fots mot det de håpet var svenskegrensen begynte det å snø mer og mer.

– Vi gikk i flere timer, og trodde til slutt vi var gått oss vill. Vi var så slitne, og sultne at vi ikke merket at det var kaldt. Mor var sikker på at vi hadde gått i ring og var på vei tilbake til Norge. Men så fikk vi endelig øye på en bitte liten hytte i det fjerne. Der brant det et lys i vinduet. Ja, jeg vet det høres nesten ut som et eventyr. Men, da skjønte vi at vi var i Sverige, smiler Else Ramson Ullmann.

– Min onkel banket på, en skogsarbeider åpnet. «Velkommen til Sverige, kom inn!» sa han.

– Han hadde en stor bondegård, men det var så dårlig vært at han hadde bestemt seg for å overnatte i koia si. Det ble vår redning.

Han hadde hatt med gift til oss alle sammen. Hvis vi hadde blitt tatt, skulle vi tatt giften.

—  Else Ramson Ullmann

For å sikre seg dersom de skulle ha blitt tatt hadde onkel Eivind hatt med giftampuller.

– Han hadde hatt med gift til oss alle sammen. Hvis vi hadde blitt tatt, skulle vi tatt giften. Om morgenen gikk han utenfor hytta, brakk ampullene og tømte ut giften. Det minnet sitter i fremdeles, sier Else Ramson Ullmann.

På internatskole

Som flyktninger i Sverige følte vi oss trygge. Elses mor fikk stilling på Det norske konsulatet i Stockholm, og med stillingen fulgte en bitte liten leilighet. Else og søsteren ble plassert på Viggbyholmskolan. Else stortrivdes. Ett år senere flyttet de fra Stockholm, fordi mor fikk jobb hos Oscar Mendelsohn ved Det norske konsulatet i Uppsala. Men, selv om livet gikk tilbake til det mer normale lengtet de tilbake til Norge. Og hjemmet sitt.

– Da freden kom den 8. mai 1945 reiste vi hjem så fort som mulig. Vi fikk plass på et tog i begynnelsen av juni. På hver stasjon på svenske-siden sto det folk med pakker og poser som de ga til oss som skulle hjem til Norge. Og når vi passerte grensen sto det mange nordmenn, bleke og tynne, som hadde opplevd fem år med krig, og ventet på pakker og poser. Det føltes så fint å kunne gi bort noe.

Tilbake i Norge

Gjensynet med barndomshjemmet ble et sjokk.

– Fra Østbanen kjørte vi opp til Gulleråsen. Huset var fullstendig ramponert og ribbet for alt. Det så helt grusomt ut, sier Else Ramson Ullmann.

– Jeg hadde hele tiden tenkt at når vi kommer hjem så er far der. Vi hadde ikke fått noen beskjed om hvordan det hadde gått med han. Det eneste vi visste var det vi hadde lest i svenske aviser. Der hadde det vært nedslående nyheter. Jeg husker en dag jeg kom hjem fra skolen i Uppsala og fant mor oppløst i tårer. Hun hadde sittet og lest at det var lite håp om at norske jøder hadde overlevd Auschwitz.

– Jeg hadde hele tiden tenkt at når vi kommer hjem så er far der. Vi hadde ikke fått noen beskjed om hvordan det hadde gått med han.

—  Else Ramson Ullmann

Benno Ramson døde i Auschwitz i januar 1943.

– Vi fikk ingen offisiell beskjed. Men cirka tre måneder etter at vi kom hjem, kom det en mann og hilste på mor. Han hadde vært i Auschwitz sammen med far når han døde. Så han kunne fortelle at far døde i begynnelsen av januar i 1943, litt over en måned etter at han ankom dødsleieren.

En stund flyttet Else, søsteren og moren til USA. Ifølge Else Ramson Ullmann var det enklere å være jøde der enn i Norge.

– Mor hadde ingen ting her. Hun kom hjem som enke, ennå ikke 50 år gammel. Men hun hadde nære slektninger i Canada, så vi bestemte oss for å ta et år der. Mor leide ut huset og vi dro til Montreal og onkel Chaim. Mens vi var der fikk mor tilbud om en stilling ved Det norske velferdskontoret for handelsflåten i New York. Dermed dro vi videre dit, og Sonja begynte på high school mens jeg gikk på universitetet.

– Du nevnte det var enklere å være jøde i USA enn i Norge – på hvilken måte?

– Det var så naturlig, så akseptert at folk hadde forskjellige religioner og tradisjoner. I Norge var mye fremdeles preget av at det hadde vært fem år med krig.

Else giftet seg etter hvert med Bjørn Ullmann, opprinnelig fra Moss der familien drev Moss varehus. Han hadde mistet far og to brødre som ble drept i konsentrasjonsleirene. Da minnesteinene ble lagt ned utenfor varehuset deres i Moss for noen år siden var Else Ramson Ullmann til stede, men ektemannen hennes gikk bort i 2015.

– Da min mann døde fant jeg blant hans papirer et brev fra min mor, en memoria der hun hadde skrevet ned hele den avtalen far hadde gjort med mannen han trodde ville hjelpe han med fabrikken. Hun skrev den ned rett etter at vi kom til Sverige slik at hun ikke skulle glemme detaljene. Dette hadde hun aldri vist meg, men hun ga det til min mann i fall noen av oss kunne tenke oss å gjøre noe med det.

– Hva skjedde med fabrikken?

– Mor var blitt lovet å få månedlige utbetalinger, men det fikk hun ikke. Hun fikk kun et symbolsk engangssum.

Else og Bjørn fikk tre barn, og etter hvert også ni barnebarn. Men, det gikk mange år før Else Ramson Ullmann begynte å snakke om alt hun hadde opplevd.

– Min mann og jeg var bevisste på hvor viktig det var at våre barn fikk en harmonisk oppvekst, for det hadde ikke vi. Det vi hadde opplevd var så grusomt at vi ville ikke overføre noe av dette på dem. Nå var det fred, og vi ville at alt skulle være normalt. Derfor snakket vi ikke, sier Else Ramson Ullmann.

– Har du selv orket å besøke Auschwitz?

– Nei. Det stedet er ikke ment for meg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!