Tibarnsmora forsvinner. Hvorfor vil ingen hjelpe barna hennes?

Denne saken ble først publisert i mai 2021, men presenteres nå for nye lesere:

Desember 1972, i Belfast i Nord-Irland: Jean McConville er 38 år gammel. Hun har født fjorten barn. Fire døde ungt, men ti lever. De er mellom tjue og seks år gamle.

Jeans ektemann døde plutselig av kreft, så nå må hun forsørge barna selv. Hun har ingen jobb, bare en mager enkepensjon.

Plutselig braser en bøling menn og kvinner inn i leiligheten deres. Noen av dem har finlandshetter, andre ingen forkledning. Sjokkert kjenner barna igjen noen av naboene. Minst en i gruppa har våpen. De truer med seg Jean, og kjører henne bort med bil.

Tibarnsmor forsvinner

Tibarnsmoren Jean McConville blir aldri sett igjen.

Barna skal tilbringe flere tiår i usikkerhet. Hva skjedde egentlig med den kjære mammaen deres? Og hvorfor ble hun tatt?

[ Da moren døde, danset Peter av glede: «Uhyret er borte!» Så gikk han selv på en smell kun el-sjokk kunne redde ham fra ]

Denne spennende historien danner ryggraden i den amerikanske forfatteren Patrick Padden Keefes bok «Si ingenting. En sann historie om mord og terror i Nord-Irland».

Boka var en av kritikernes favoritter både i Storbritannia og USA da den kom på engelsk i 2018.

[ Nord-irske Anna Burns' «Melkemannen» er roman-motstykket til «Si ingenting»: En spennende skildring av hvor vanskelig hverdagen er for vanlige folk under «trøbbelet» ]

IRA-soldat

Parallelt med opprullingen av Jeans forsvinning, forteller «Si ingenting» også den like fantastiske historien om Dolours Price. Hun var med i den paramilitære bevegelsen IRA, som kjempet for Nord-Irlands uavhengighet fra Storbritannia.

– Min interesse starta da jeg leste Dolours Prices nekrolog i The New York Times i 2013. Jeg hadde aldri hørt om henne før, men ble umiddelbart fascinert, sier Patrick Padden Keefe.

– Dolours Price Hun var den første kvinna som ble frontsoldat i IRA. Hun bar våpen og deltok i flere bombeaksjoner. Etter våpenhvilen i 1998 døyvet konflikten der, var det også tegn på at hun hadde visse kvaler rundt noe av det hun gjorde som radikal ungdom tidlig på 1970-tallet.

[ Vil Brexit muliggjøre det nord-irske katolikker har drømt om i mange hundre år – at Nord-Irland forenes med Irland? ]

«Trøbbel» i Nord-Irland

I nekrologen ble det gjort rede for visse forbindelseslinjer mellom Dolours Price og Jean McConville. Patrick Padden Keefe ville se nærmere på dem begge.

Det var umulig uten også å sette seg inn i moderne nordirsk historie.

[ – Den mest vellykkede fredsavtalen på et kvart århundre, sier Nord-Irland-ekspert om Langfredagsavtalen ]

Særlig viktig er de cirka tretti årene fra slutten av sekstitallet til slutten av nittitallet, en periode både irene og britene med et skjønnmalende begrep kaller «trøbbelet» – som om det hele var en liten krangel, ingen voldelig, væpna konflikt, egentlig borgerkrig.

– Nord-Irland generelt og Belfast spesielt er et utrolig lite og klaustrofobisk sted. Veldig mange føler ekstrem sterk tilhørighet til et veldig lite miljø, både geografisk og sosialt. Så snart noen hører dialekten din, vet folk umiddelbart «alt» om deg, fra hvor du gikk på skole til hvilket rugbylag du heier på.

– Historie er utrolig viktig, så viktig at fortida ofte får kvele nåtida. Det gjør det vanskelig å leve her og nå, og se framover. Påminnelsene om det som var, er overalt. Også nå, etter våpenhvilen i 1998, sier Padden Keefe.

Han vokste selv opp i Boston i USA, en by med mange irsk-amerikanere.

[ Han var skuespiller, og drømte om en stor filmkarriere. Men Harry (23) ble sendt rett i døden ]

En tyster?

De små forholda gjør også at Jean McConvilles barn ofte kjenner igjen menneskene som bortførte mora deres, ute i lokalmiljøet. Men ingen voksne hjelper dem, selv om de yngste barna knapt har rukket å begynne på skolen. Folk verken vil eller tør.

– Familien var allerede regnet som suspekt fordi Jean var protestant og ektemannen katolikk. De passet ikke inn noe sted, sier Padden Keefe.

– Etter at Jean ble røska vekk, gikk det rykter om at hun hadde vært en tyster, en som fôret britene med IRA-hemmeligheter. Men barna hennes har hele tida sagt at det er umulig, hun som var en travel tibarnsmor med sliten psyke, uten spesiell innsikt i IRA. Uansett gjorde ryktene at folk lot barna seile sin egen sjø.

[ Samuel blir mobba og slått på internatskolen. Lærerne deltar. Slik bør det være, mente myndighetene ]

Hemmeligheter

På den sjøen var det stadig storm. Flere av barna hadde fæle oppvekster prega av fattigdom, utenforskap og mobbing – i noens tilfelle også seksuelle misbruk på barnehjemmet de ble sendt til.

– «Si ingenting» er egentlig en bok som viser hvordan én eneste voldelig handling kan fungere som en stein kasta i et tjern, med krusninger som når lenger og lenger ut og påvirker flere og flere mennesker.

– Den handler om hemmeligheter. Hemmeligheter alle vet, men ingen snakker om. Og reelle hemmeligheter, slike som faktisk skjuler sannheten for nesten alle, sier forfatteren.

Bomber i London

IRA-soldaten Dolours Price hadde haugevis av hemmeligheter, av begge slag.

Hun ble berømt da hun, 22 år gammel, var en av de ti IRA-medlemmene som ble tatt for den såkalte «Old Bailey-bombingen», der IRA sprengte fire bilbomber i Storbritannias hovedstad London. 243 sivile ble skadet, og en person døde samme dag av et hjerteinfarkt som kan ha blitt framskyndet av bombesjokket.

Sultestreik

Dolours og søsteren Marian Price, som også var med på Old Bailey-aksjonen, ble begge dømt til livstid i fengsel. Der sultestreiket de, noe som gjorde dem enda mer berømte.

– Dolours var en ung opprører, født inn i en IRA-familie. Det som virkelig interesserte meg med henne, var imidlertid alt som skjedde senere, da hun ble eldre. Ikoniserte opprørere dør oftest unge, sier Radden Keefe.

[ Hun var jøde i Mussolinis Italia. Ektemannen ble torturert til døde. Med sin neste mann fikk hun to alvorlig syke barn. Likevel skrev hun, bøker som endelig fins på norsk ]

Senskader

Men Dolours overlever. Hun slipper ut av fengsel, får ektemann og barn, tilsynelatende et enkelt liv.

Samtidig har hun masse tid til å tenke over hva hun drev med som ung. Hun har helseproblemer. Etter sultestreik og tvangsforing i fengsel, hadde hun resten av livet et vanskelig forhold til mat.

Dolours Price var deprimert, og hadde mange andre tegn på posttraumatisk stresslidelse, PTSD. Innimellom brukte hun rusmidler for å holde ut.

– Som eldre så hun at verden var mer kompleks enn hun tenkte som 22-åring. Vi snakker ofte om traumene ofre for vold og overgrep gjennomlever. Jeg synes det er interessant med traumene gjerningspersonene sitter igjen med. De angrer veldig ofte, og kjenner tomhet. Var ofrene verdt det?

[ «Jeg tror traumer tidlig i livet kan gjøre to ting med deg. Enten så går det til helvete, eller så går det bra – i form av at du blir en et slags løvetannbarn» ]

Idealisme eller kompromiss

Mye har med aldring å gjøre, tror han.

– En av de store dramatiske spenningene jeg tar opp i «Si ingenting», er hardnakket prinsippfasthet versus vilje til å inngå kompromiss.

– Ungdommens klare og rene politiske idealisme siver oftest ut med tida. Folka jeg skriver om takler det på ulike vis, sier Patrick Padden Keefe.

Manglende forsoning

I Nord-Irlands tilfelle, gjør det saken ekstra komplisert at våpenhvilen som i 1998 innledet den skjøre freden som fortsatt gjelder, ikke innebar noen form for sannhetssøken eller forsoningsprosess.

– Etter apartheid i Sør-Afrika hadde de en sannhetskommisjon og en forsoningsprosess. Det var ingen perfekt prosess, men det var et forsøk.

– Langfredagsavtalen i Nord-Irland i 1998 var så vanskelig å få til, at aktørene ikke ville legge til den ekstra byrden det ville være om man også skulle måtte forholde seg til fortida. Fred vil bety framsteg, mente de, og da er taushet kanskje en pris man bare må betale.

Traumatisert land

Patrick Padden Keefe, som er undersøkende journalist i det prestisjetunge aktualitets- og kulturmagasinet The New Yorker, og som dessuten har skrevet flere andre bøker om like vanskelige temaer som Nord-Irland, er dypt uenig i den strategien.

– Dritten forsvinner ikke om man feier den under teppet. Mange av traumene folk strir med i Nord-Irland, skyldes at man ikke snakker om fortida, og anerkjenner problemene hendelser under «trøbbelet» fortsatt skaper i dag. Konsekvensen er et enormt vakuum. Hva skjedde egentlig, de tretti åra?

Gerry Adams i Sinn Fein

Ekstra komplisert blir det hele når de britiske styresmaktene som Nord-Irland fortsatt sorterer under, har nektet å gi amnesti til sentrale aktører i konflikten, uansett hvilken side de kjempet på.

ersom noen i dag innrømmer at de var med i IRA på 1970-tallet, vil de kunne dømmes for det, siden IRA fremdeles regnes som en ulovlig terrororganisasjon etter britiske lover.

Det gjør seg underlige utslag. For eksempel har mannen som i veldig mange år ledet det all-irske politiske partiet Sinn Féin, nordiren Gerry Adams (f. 1948), i hele sin politiske karriere nektet for at han noensinne har vært med i IRA. Selv om vitne etter vitne sier at han var det. Selv om alle vet.

– Ideen er at folk skal holdes ansvarlige for gjerningene sine. Men man får ikke ansvarlighold og sannhet på likt. Så hva om man forsaket ansvarligholdet, og fikk sannhet i retur? Jeg tror det ville hjulpet Nord-Irland i dag.

– Brexit rippet opp i mange gamle problemer. Jeg tror ikke på en ny runde med en like gjennomgripende voldelig konflikt som på 1970- og 80-tallet. Men freden der er skjør. Og mange ville fått bedre liv om de fikk oppreisning, sier Patrick Padden Keefe, forfatteren av «Si ingenting».

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]