Da Marianne fikk diagnosen falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket

Marianne Secher smiler med røde lepper og lekker femtitallskjole. Miss Pinup Norway 2018 oser av livsglede og selvtillit. Men, livet har ikke alltid vært bare polkadots og høye hæler, Marianne har også slitt med tristhet og depresjoner. Hun var midt i 30-årene da hun fikk hun diagnosen bipolar lidelse.

– Som så mange andre med bipolar lidelse hadde jeg mange depresjoner i forkant, og for meg var de lette å knagge på hendelser i livet, sier Marianne Secher.

Fram til hun fikk diagnosen bipolar 1 hadde det føltes helt naturlig å knagge de tunge depresjonene på minnene fra oppveksten. En barndom som var alt annet enn lykkelig.

Vanskelig oppvekst

Depresjonene hadde startet tidlig i ungdomsårene. Marianne forteller at hun vokste opp med fysisk og psykisk vold, og at hun 9 år gammel ble utsatt for et seksuelt overgrep. Uten trygge voksne å betro seg, til kom traumene hun bar på til uttrykk i utagerende oppførsel og festing. Første gang hun forsøkte ta sitt eget liv var hun bare 14 år. Den gangen ble hun reddet og brakt til sykehus. Fikk snakke med psykolog, men klarte ikke å sette ord på alt hun hadde opplevd.

Da hun var 18 år gammel ble hun gravid, men mistet hun sitt førstefødte barn. Det satt også spor. Og det skulle gå mange år, flere vonde hendelser og et ekteskap som ikke var bra før hun klarte å åpne opp.

– Det var dessverre et veldig turbulent forhold, som også gjorde det lett å tenke at mine depresjoner var knyttet til alle disse livskrisene, sier Marianne Secher.

[ Slik takler Stig bipolariteten: - Jeg har lært mye av å være manisk ]

Deprimert etter skilsmisse

Til slutt ble hun skilt og plutselig var hun alenemor til tre barn – to tenåringer og en liten jente på ett år. Og da opplevde hun at det virkelig gikk i svart..

Gradvis begynte jobben med å bygge opp et nytt liv for seg og barna. Hun jobbet som selger, og gjorde det bra. Snart kjøpte hun også egen leilighet. Jobbet som fitnessinstruktør på fritiden. Var opptatt av å bygge seg opp, og der andre hadde stoppet bare fortsatte hun å bygge. Helt til bunnen falt ut og alt raste sammen.

– Det var så uforklarlig. Jeg tenkte jo at jeg hadde vært kjempeheldig som hadde råd til å kjøpe ny leilighet og hadde begynt å etablere et nytt, sosialt nettverk. Alt var på stell og jeg følte at jeg hadde et godt liv. Og så plutselig bare begynte jeg å gråte. Jeg gråt og gråt og gråt og skjønte ingen verdens ting.

I ettertid har hun innsett at hun hadde hatt en såkalt fungerende mani der hun gikk på jobb og gjorde alt hun skulle, men i et tempo som slet henne helt ut.

– Jeg hadde ikke satt rumpa i egen sofa på over fire måneder før det smalt. Depresjonen som kom var sterk og helt uforklarlig. Kunne ikke knagges på noe. Det var ingen logisk forklaring.

Hun fikk time hos psykiater, og fikk utredet at hun hadde diagnosen bipolar 1.

– Jeg var såpass heldig at jeg ble henvist til samme psykiater som jeg hadde gått til etter skilsmissen. Hun begynte å nøste hvordan livet mitt hadde vært imellom depresjonene, og så at jeg hadde hatt flere episoder av mani og hypomani. Når ting har vært ekstra vanskelig og jeg har måttet klart meg alene, så har det kommet inn et ekstra gir som har gjort at jeg har klart å stå i det. Men det giret koster mye.

Måtte si opp

Å få diagnosen bipolar hjalp med å få bitene på plass. At hun ikke kunne fortsette i jobben var verre.

– Salg er ikke så godt forenlig med diagnosen, det trigger den maniske fasen siden du vil være best og bare ser på tallene. Og det er klart, jeg var en rasende god selger. Du blir det når du ikke er redd for noe og har mer energi enn dine kollegaer. Vel, helt til du ligger hjemme og ikke engang tør å gå i butikken for å kjøpe melk og brød.

– Salg er ikke så godt forenlig med diagnosen, det trigger den maniske fasen siden du vil være best og bare ser på tallene.

—  Marianne Secher

Tårene flommet så hun knapt kunne se tastaturet da hun skrev oppsigelsen. Hun hadde også fått beskjed om å kutte jobben som treningsinstruktør. Men, hvem skulle Marianne være nå?

– Å bli ufør, det var veldig vanskelig for meg. Oppveksten hadde gjort at jeg følte meg verdiløs, og i voksenlivet ble tallene på lønnsslippen liksom summen på hvor mye jeg var verdt. Så når jeg ikke skulle være selger og tjene godt lenger, hva var verdien min da? Jeg må innrømme at jeg opplevde en identitetskrise.

Sammen med psykiateren sin satt hun seg ned og laget en handlingsplan.

– Vi tok det steg for steg og symptom for symptom, og hva jeg skulle gjøre. Jeg forholder meg kontinuerlig til den. Men, jeg måtte også gjøre noe. Finne noe å drive med som var forenlig med diagnosen.

[ – Noen bipolarpasienter er vanskeligere å behandle, men det er et fåtall ]

På scenen

«Jeg står også her fordi jeg har en psykisk diagnose som gjør at risikoen for at jeg dør i et selvmord er høyere enn for mange andre. Jeg er et menneske som har en utstrakt egen erfaring.»

I dag jobber Marianne Secher med informasjonsarbeid og foredrag. Når hun står på scenen og forteller sin historie, da blir det stille i salen. Åpenhetsreisen begynte den dagen hun gikk tilbake til ett av treningssentrene hun jobbet på og fortalte hvorfor hun hadde vært så lenge fraværende. Og da kom alt. Absolutt alt.

– Folk i bygda hadde jo snakket, det visste jeg. Mange syntes kanskje også at jeg burde tie, gå med bøyd hode og en passelig dose skam. Så jeg tenkte, ok, jeg skal jammen gi dere noe å snakke om. Så jeg gikk opp på scenen og fortalte hele historien min, på mine premisser. At jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk, og at jeg hadde fått diagnosen bipolar.

Etterpå var det flere som kom og takket for åpenheten.

Å bli ufør ikke er det samme som å si at et menneske er ubrukelig, selv om det kan føles sånn. For Marianne var det viktig å finne noe å gjøre som ga mening. I årene etter at hun sluttet i jobben har hun drevet frivillig arbeid og sitter i dag som styreleder i Bipolarforeningen. Hun har også mange år bak seg som representant for brukerne på sykehuset i Stavanger.

– Jeg får lov til å spille en aktiv og kjempeviktig rolle i det å være brukernes stemme når det skal tas store viktige beslutninger. Og opplever jeg at når jeg kommer med mine refleksjoner så blir jeg møtt med stor respekt.

Verdifull

Gjennom alle vervene har hun fått kjenne på arbeidsevnen sin. Og på hva hun brenner for: å bryte ned stigma, øke kunnskapen i samfunnet og endre holdninger, spesielt til psykisk helse på arbeidsplassen. Og, hun har funnet sin egen verdi.

– Den ligger ikke i lønnsslippen som kommer fra Nav i hvert fall, ler hun.

– Den ligger i menneskeligheten og medmenneskeligheten min. Og den øker hver gang jeg faller. Ikke på grunn av fallet, men fordi jeg vet hvordan jeg skal reise meg opp igjen.

Med ny ektemann, eget firma og nytt pågangsmot er hun beviset på at det faktisk kan gå veldig bra. Ikke minst at mennesker med hennes diagnose kan stå for verdiskapning og arbeidsplasser, ikke nødvendigvis bli satt på sidelinjen. Men humørsvingningene er der. Det hender hun bare begynner å gråte. Eller må legge seg ned og hvile litt. Dette vet familien. Så om hun forsvinner fra en lunsj eller middag for å legge seg nedpå litt blir det ikke krise.

[ Thomas: – Så sto jeg der på gata da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre ]

Talen Maud Angelica holdt i bisettelsen til faren Ari Behn gjorde inntrykk, det var som å høre egne barn snakke. Det har gjort henne bevisst på hvor viktig det er å kommunisere. Snakke åpent om det som plager oss.

– Jeg pleier å si ifra når jeg kjenner at jeg har en dag der nervene ligger litt utenpå huden. «Nå kjenner jeg at bipolariteten er inne og tuller litt, så om jeg kjefter eller virker urimelig – bare vit at det er ikke din feil». Det er ikke sånn at han skal gå på tå-hev eller at jeg skal bruke diagnosen min for å oppføre meg dårlig, men det kan være nyttig for han å vite slik at han ikke får en vond dag.

– Jeg pleier å si ifra når jeg kjenner at jeg har en dag der nervene ligger litt utenpå huden.

—  Marianne Secher

Hun har også fått en ny vennekrets og en ny hobby som setter litt ekstra farge på tilværelsen: pinupstyling og femtitallsmote. I 2018 vant hun til og med konkurransen Miss Pinup Norway. En god følelse for en som ble ranet for selvtillit tidlig i livet.

– Jeg er blitt en del av det norske pinupmiljøet. Det er et godt miljø som strekker seg over hele landet, der jeg treffer nye folk som vi har det med mye moro med. Alle i miljøet er opptatte av å bygge hverandre opp. Du bli akseptert som den du er. Og det viktigste - det er absolutt ikke å vinne!