Ja takk, begge deler

– Nå, hvordan kom du deg hit i dag?

Forbi det stripete flagget, inn den grønne porten, gjennom den smale bakgården med barndomshjemmet på høyre hånd, til venstre for svømmebassenget og opp den smale trappen. Esben Esther Pirelli Benestad står i toppen og smiler.

– Samboeren min kjørte meg.

– Å, så hyggelig! Er det en hun, han eller hen?

Pirelli Benestad (73) ble født kjendis. Som sønn av den godt likte, lokale doktoren var det få i Grimstad som ikke visste hvem den lille gutten var. Skjønt, de visste jo ikke hvem han egentlig var, de kjente bare til Esben den gangen. En helt alminnelig gutt som bare var litt mer opptatt av estetikk enn de andre guttene i klassen.

Det var nok ikke mange i Grimstad som forventet Esthers ankomst, men så skulle det i grunnen ikke blitt noen Esben heller. Mor Gunvor og far Magne hadde ikke planer om å få flere barn etter at tredjemann Trygve kom til verden, like etter krigens slutt.

– Hele min livshistorie er jo en konsekvens av Trygve. «Hadde ikke Trygve dødd så hadde ikke du blitt født», det var fortellingen jeg vokste opp med.

Den lille babyen døde i en slags krybbedød bare tre måneder gammel, før noen i familien rakk å ta et eneste bilde av ham.

– Det er så mye jeg kunne kjent på, jeg kunne følt meg uvelkommen, men jeg gjorde ikke det. Jeg har alltid likt livet, så jeg er jo på en måte takknemlig for at Trygve døde. Flaks i uflaks, hell i uhell.

[ De er skeive, synlige og beveger seg i Oslos gater. Det har de betalt dyrt for ]

En setning som kunne drepe

Gunvor og Magne var livredde for at det nye barnet skulle lide samme skjebne som sin storebror, og ansatte en dadda som så til at minstemann hadde tilsyn 24 timer i døgnet. Lille Esben var på sin side ikke særlig redd av seg, bortsett fra når det gjaldt to ting. Det første var å gå i kjelleren for å hente poteter. Men ett prinsipp hadde han allerede bestemt seg for: Var han redd for noe, så skulle han gjennomføre. Selv om lysbryteren som regel ikke virket og han måtte famle seg fram til de kalde, tidvis råtne potetene i stummende mørke.

Det andre han var redd for var at den store hemmeligheten skulle avsløres. Den som en dag skulle gjøre ham til rikskjendis, danne grunnlaget for utdannelsen innenfor sexologi og til slutt gi han den kjønnsnøytrale tittel som professor emerit, som den første i Norge.

Hemmeligheten var at han ikke bare følte seg som gutt, men også jente. En pike som lånte morens kjoler, undertøy og hæler hver gang familien var bortreist og hun hadde det hvite huset i Storgaten for seg selv.

– Var du redd for at noen skulle finne ut av det du gjorde?

– M-hm.

Pirelli Benestad nikker. Stemmen brister, den gjør ofte det.

– Jeg vokste opp i et hjem hvor vi slo opp i leksikon hver gang det dukket opp en problemstilling rundt middagsbordet.

Som åtteåring plukket han opp ordet transvestitt fra en av de voksnes samtaler. Han forsto at ordet beskrev følelsene han selv bar på, og ble nysgjerrig. Som ethvert veloppdratt medlem av familien Benestad fant han fram husets leksikon for å undersøke saken nærmere.

– Der sto det som følger: «En sykelig trang til å iføre seg det motsatte kjønns klær». Den setningen har drept noen, det skal jeg banne på.

Pirelli Benestad skjulte at hen var trans gjennom russetid og forelskelse til forlovelse og giftermål. Helt til den dagen hen sto alene hjemme og levde ut sitt andre jeg, i parykk, kjole og leppestift. Esben var 22 år, legestudent og gift med to barn. Plutselig var det noen som tok i håndtaket til ytterdøren. Det var kona Liv som uanmeldt kom hjem fra jobb, nå sto hun på trammen og ville inn. Esben var forferdet, men hen ble jo nødt til å åpne.

Liv ble sjokkert og sint, Esben stormet ut på badet. Hen var skamfull, i minst et år. Nå lovet hen både seg selv og kona at det aldri skulle gjenta seg. Ikke flere kjoler, hen skulle leve som mann nå, fullt og helt.

Etter 22 år i skapet hadde Pirelli Benestad tatt sitt første, høyst ufrivillige, skritt inn i fremtiden. Men ennå skulle det gå nesten ni år før hen turte å møte andre med transtalent og kjønnsbegeistring, da han omsider melde seg inn i en transvestittforening. Et sted hvor hemmeligheter kunne snakkes åpent om, bak strengt bevoktede dører.

– Den var nesten som i frimurerlosjen! Det var bare lederen og kassereren som visste hvem vi var, alle måtte ha dekknavn. Pirelli er et bildekk, altså!

En dag lå det et brev i postkassen. «Esther Benestad», sto det utenpå konvolutten. Esther. Avsenderen hadde misoppfattet navnet hens. Det var i grunn et vakkert navn.

[ Transkvinner plasseres i fengsel forbeholdt menn ]

Den nye kvinnen

Da Pirelli Benestad først var på glid, tok det ikke lang til før hen ble leder for transvestittforeningen i hele Skandinavia og deretter begynte å forske på transpersoner sammen med rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog Berthold Grünfeld. Sammen fant de ut at det i tillegg til ytterpunktene kvinne og mann og transmann og transkvinne, finnes folk med kjønnsoppfatning over hele spekteret. Litt kvinne og mye mann eller litt mann og mye kvinne. Eller mye eller lite av begge deler. Folk omtrent som Pirelli Benestad, som i dag ofte bruker begrep som ikke-binær og pronomen som hen, dem eller de.

– Ideen om at mennesket utelukkende kan være enten kvinne eller mann har utgangspunkt i Aristoteles kategoriseringer. Skaperverket er langt mer komplisert enn som så, forklarer Pirelli Benestad.

Studien vekket oppsikt, det var langt mellom forskningsartikler om kjønn på 80-tallet. Fra kontoret sitt i Bergen leste psykolog Elsa Almås studien med stor interesse. Kanskje legen fra Grimstad kunne tenke seg å presentere funnene på sexologikonferansen hun skulle arrangere?

Almås tok kontakt med Liv og spurte om ikke ektefellen hennes kunne tenke seg å holde et foredrag. Liv kom hjem og delte den store nyheten med ektemannen.

– Jeg ble selvfølgelig redd, så jeg sa ja med en gang. Men så ble jeg veldig redd, jeg skjønte jo at nå kom alle kom til å forstå at jeg var trans. Jeg ringte Elsa tilbake og spurte: «Er det ikke bedre om Berthold presenterer dette?». Vet du hva hun svarte da? At jeg kom til å gjøre det mye bedre på podiet enn han.

Pirelli Benestad smiler og lener seg tilbake i den komfortable hagestolen.

– Ble du litt smigret?

– Sikkert! Jeg kunne i hvert fall ikke si nei, så det endte med at jeg møtte Elsa 19. oktober 1986 klokken 11.13 i Store Auditorium på Haukeland sykehus. Ett døgn senere visste vi at vi hørte sammen.

– Hva med Liv, da?

Pirelli Benestad behøver ikke tenkepause.

– Det ble selvfølgelig vondt for henne, men vi har et veldig godt forhold til henne i dag. Liv sier til meg: «Noen skilsmisser skjønner jeg ikke, men vår skilsmisse forstår jeg godt. Men jeg misunner kjærligheten du og Elsa har til hverandre». Er ikke det sjenerøst? Det er jo ikke så rart at jeg var glad i henne og, men jeg var en for svær pakke for Liv.

[ Vil ikke omtale Gud som «hen» – Sært og tullete ]

Lukket dørene for flere pasienter

Esben Esther Pirelli Benestad og Elsa Almås flyttet sammen, giftet seg og start sexologistudiet ved Universitetet i Agder. Etter 20 år gikk de to av med pensjon i fjor høst, etter å ha uteksaminert om lag 500 sexologer. Skjønt, pensjon og pensjon, de to underviser fremdeles studentene så ofte de kan.

Pirelli Benestad driver ennå legekontoret i underetasjen, bare noen meter unna døren hvor hens far en gang tok imot sine pasienter. Det er ikke bare-bare å gi seg, for ventelistene er lange, og tilbudet er – ifølge Pirelli Benestad – mangelfullt.

– Fra nyttår til påske tok jeg imot 62 transtalentfulle pasienter, da måtte jeg lukke.

– Hvordan føltes det?

– Forferdelig! Du vet ikke hvor mange jeg har avvist fra påske til nå? 89 stykker. De har ikke noe sted å dra.

– Hva med Rikshospitalet?

– Det er noen som mener at de har kompetanse på Rikshospitalet, men de har ikke det. Svært mange er misfornøyd med behandlingen de har fått der. Det vet jeg, fordi mange av dem søker plass hos meg.

– Meg, eller ingen

Pirelli Benestad viser vei gjennom plattingsstiene som omgir den bratte tomta og fram til et skur i enden av hagen. Hen peker opp på fjellknausen bak huset «Der er Elsas utkikkspunkt, man ser helt til havet!» før vi når døren til det lille huset, åpner dørene til det som viser seg å være en hjemmebygget scene, og forsvinner inn til sminkerommet fylt med parykker og manus fra tidligere forestillinger.

Det er mange som har funnet sin plass her ute på sene sommerkvelder, men det har alltid vært for moro skyld, disse teateroppsetningene i bakhagen. Helt til Teater Innlandet lurte på om hen kunne tenke seg å spille trans-Jesus i stykket «Evangeliet etter Jesus, himmeldronningen».

– Invitasjonen var veldig sterk, de hadde sett stykket i Skottland og visste bare om en person i Norge som kunne spille den rollen. Det var meg eller ingen!

Pirelli Benestad kjente på en skrekkblandet fryd. Skrekken fikk hen til å ville svare ja med en gang, men hen ble nødt til å lese gjennom manus før hen sa ja til å spille en rolle som er så viktig for mange.

– Jeg tenkte at hvis jeg opplever det som blasfemisk så ville jeg bare ikke, det er ikke opp til meg å drive med det.

[ Hen gjør Jesus til trans: – Det er litt rampete ]

Litt av begge deler

– Det hender jeg bruker mannsstemmen min også! Sier Pirelli Benestad med en plutselig dyp røst.

Mange år med selvutskrevne hormoner, stemmeøvelser og hverdagslig bruk har gjort den feminine stemmen like naturlig som brystene.

– Bruker du den til å utfordre folk?

– Til å fortelle.

– Det må du forklare.

– For å fortelle at noen mennesker er sånn som meg, litt – eller kanskje mye – av begge deler. Når jeg forteller det til hundre stykker, så er det kanskje to i gruppa som tenker at «dette gjelder for meg også!» og så er det kanskje enda flere som kjenner noen som er sånn som meg. Jeg får dessuten ofte kommentarer som «you turned my head around!».

– Det høres ut som om du bærer på mye ansvarsfølelse. Hender det at det blir slitsomt?

– Det som er slitsomt er å være 73 år og vite at hvis jeg blir borte så er det mange som får det jævlig vondt.

[ Lenas øyparadis: – De tror at alle her er narkomane ]

Den uhelbredelige sykdommen

For snart tre år siden gikk det er rykte i det norske transmiljøet. Noen hadde hørt at personen bak ett av de få behandlingstilbudene, var alvorlig syk. Ryktene skulle vise seg å være sanne, i 2019 fikk Pirelli Benestad fikk påvist kreft i tykktarmen. Noen måneder senere fant legene spredning til leveren.

– Det som var veldig rart da jeg gikk på den cellegiftkuren var at puppene vokste, i hvert fall en BH-størrelse! Jeg hadde pupper fra før altså, men nå sier Elsa: «Esben Esther! Du kan ikke gå toppløs!»

Pirelli Benestad fjernet en betydelig bit av leveren. Hen ble skikkelig syk av den påfølgende kuren. Heldigvis så den ut til å hjelpe, for månedene gikk uten nye tilbakefall. Så, på en av de mange oppfølgingstimene fant legene to nye svulster på lungene. Heldigvis kunne kulene opereres og for andre gang ble Pirelli Benestad erklært kreftfri. Ekteparet var optimistiske, hverdagslivet med undervisning og foredrag kunne så smått fortsette som før.

Det ble vår, og Pirelli Benestad møtte opp til en av sine mange oppfølgingstimer på Sørlandet sykehus. Denne dagen var alt annerledes. Kreften, som legene hittil hadde håpet at skulle forsvinne helt, hadde spredt seg til lungesekken og kunne ikke lenger opereres. Cellegiften hen får i dag er livsforlengende, ikke helbredende.

– Er du redd?

– Ja, klart jeg er redd, det er klart jeg blir mismodig. Målet nå er å leve så lenge at de finner kuren for denne typen kreft. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er redd for å dø, men jeg er ikke klar for det. Jeg har så mye ugjort enda, og dessuten synes jeg det ville være forferdelig å forlate Elsa.

Ekteparet har en viktig regel: De uttaler seg aldri til media om det som er privat, selv om grensen for det private nok ligger lenger inn enn det den gjør hos et gjennomsnittsmenneske. Det er tydelige grenser, de snakker om det de er enige om, og det de fremdeles gråter over, deles aldri med journalister.

– Blir du noen gang opprørt når noen prøver å tråkke over den grensen?

– Nei, det må de jo gjerne! Så lenge jeg kan sette grensene, er det jo ikke så farlig om noen banker på dem.

Da Pirelli Benestad fikk kreftdiagnosen for første gang, gråt ekteparet i en hel uke. Da det første sjokket hadde lagt seg og de logget seg på verden igjen, gikk det opp for de to at transfolket hadde begynt å bli urolige. Rikshospitalet tilbyr behandling til mange av dem som opplever seg som det motsatte kjønnet av det de ble tildelt ved fødsel, men transpersoner som har et mer androgynt uttrykk og ikke ønsker seg helt over på den andre siden, kan oppleve å ikke tilfredsstille avdelingens krav.

Mange fastleger skriver gjerne ut hormoner, mens selve avklaringsprosessen er Pirelli Benestad en av dem som står for. Flere stilte spørsmålet om hva som ville skje dersom legen og sexologen i Grimstad forsvant. Pirelli Benestad bestemte seg for å snakke offentlig om kreftdiagnosen, selv om hen langt ifra har gitt opp håpet om et lengre liv.

– Med mindre du selv tar hånd om ryktene, vil de begynne å leve sitt eget liv og bli mer eller mindre ugjenkjennelige.

[ En penis i damegarderoben ]

Tre dager mann, fire dager kvinne

Elsa Almås serverer kaffe med melk og dansk vann fra iskalde små glassflasker. Pirelli Benestad sitter barføtt i en knelang sort kjole med fargerike blomster og utringning.

– Hva var sjansen for at jeg skulle møte deg i mannsuttrykk i dag?

– Null.

– Fordi jeg er her?

– Ja, det er det sjelden jeg møter i manneuttrykk i slike situasjoner. Det er ellers ikke sjelden jeg er i manneuttrykk, for det er jeg gjerne på mandag, tirsdag og onsdag.

En gang for mange år siden antydet Almås at hun synes det var greit å vite hvem hun skulle våkne opp med dagen etterpå, derav de faste kjønnsrutinene.

– Nå tror jeg ikke at hun tenker over det lenger, men jeg på min side har holdt på gamle vaner.

Hovedregelen er altså: Tre dager mann, fire dager kvinne, med mindre det er journalister på besøk eller hen skal holde foredrag om transtematikk. Det handler om impact, forklarer Pirelli Benestad.

– Det er jo alltid noen i salen som syns at dette er veldig rart, men så treffer de meg i kvinneuttrykk og så tenker de «Dette gikk jo fint!». Jeg tror det kan gi dem en slags mestringsfølelse som de ikke hadde fått dersom de møtte meg i manneuttrykk.

Vi drikker kaffen mellom de fargerike plastblomstene og kunstverk med svevende kropper og geipende kuer. De smale leppene er farget med rød leppestift og over de rynkete øynene er det lagt et forsiktig lag med bronsefarget øyenskygge. Hen retter litt på et par av parykkens uregjerlige hårstrå og pudrer den allerede matte nesen.

– Du ser forresten nydelig ut.

– Tusen takk, selvfølgelig. Det å være nydelig, som du kaller det, er en veldig viktig del av arbeidet jeg gjør. Jeg kolliderer ikke med folks estetiske sans, hadde jeg gjort det ville det hindret mitt arbeide ganske mye, tror jeg. Jeg takker gud for mitt utseende.

[ – Jeg vil ikke ha noen merkelapp som gay-artist eller damerapper ]

Avkjønnet gud i beste sendetid

Pirelli Benestad er forresten ikke religiøs i betydningen å slutte seg til en religion. Likevel vil hen gjerne at vi skriver gud som stor g. Hen er heller ikke så glad i kategorisering, for gud, det tror hen på.

– Jeg har prøvd å slutte å tro, men jeg får det ikke til, forklarer hen.

Til jul og påske og i hinduistiske så vel som i buddhistiske og andre templer kan hen godt kjenne en guddommelig tilstedeværelse. «Religionene for meg perverterer åndeligheten! Byråkratiserer den!» Kanskje var det også derfor hen holdt på å svelge tungen da damen fra NRK ringte for å spørre om hen kunne tenke seg å holde morgenandakter på NRK P1. Damen var visstnok raskt ute med å presisere at de spør ganske vidt.

Egentlig syns hen det hørtes ganske hyggelig ut, å snakke med det norske folk om dette å ønske sitt indre mangfold velkommen. Men, så var det dette med «Fader vår», som måtte leses opp i slutten av hver episode. Pirelli Benestad var ikke lenger så sikker.

– Jeg ba om 24 timers betenkningstid, jeg sa at jeg måtte snakke med Elsa om det. Og så ringte jeg dagen etterpå å sa «Jeg kan godt holde andakt, men bare på den betingelsen at jeg får avkjønne gud!».

NRK som trengte ikke lang betenkningstid. Og sånn ble det slik at Esben Esther Pirelli Benestad hoppet bukk over Fader vår og gikk rett til Gud som er i himmelen. Og hen sa ikke Herren velsigne og bevare deg, men Gud velsigne og bevare oss.

Esben Esther Pirelli Benestad har levd et godt liv, og på spørsmålet om hen ville levd dette livet en gang til, er svaret slik:

– Ja, det ville jeg. Hadde jeg skullet leve en gang til med de samme talentene … Ja, det ville jeg gjort, også med det vonde som har vært. Jeg har vært innmari privilegert.

– Esben Esther åtte år i 2022, hvordan ville det vært?

– Jeg hadde jo fått informasjon om det å være skeiv både på skolen og i media, så først og fremst ville jeg kommet ut mye tidligere. Gud forby at noen hadde sendt meg til Rikshospitalet, jeg håper i stedet at jeg hadde møtt en som meg selv. En som ville sagt «transtalentet er forenelig med et godt liv, jeg er en bekreftelse på det!»

Det er én ting til Pirelli Benestad vil si før hen sender oss ned den smale trappen og ut den grønne porten.

– Det var noen som spurte meg hva jeg ville at det skulle stå på min gravstein. Jeg vil at det skal stå «Hen tråkket en sti som gjorde det lettere for andre å gå». Og det tror jeg at jeg har gjort. Hva mer kan vi ønske fra vårt virke på jorden?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

FAKTA:

Esben Esther Pirelli Benestad (73)

Gift med psykolog og professor emerita Elsa Almås.

Lege, spesialist i klinisk sexologi, dikter og skuespiller. Stod for første gang fram i TV 2-programmet «en anelse rødt» i 1994. Senere markert seg som ikke-binær transperson med pronomen hen.

Far til Elisabeth og Even Benestad, sistnevnte er regissøren bak den prisvinnende dokumentaren «Alt om min far» fra 2002.

Har gitt ut bøkene Sexologi i praksis, Kjønn i bevegelse, Transseksualisme – hvor går vi og hvor står vi?, Transekjønn og diagnoser, Penisatlas og De overlevende. Transkjønnede og andre transpersoner. Flere av bøkene har hen skrevet sammen med Elsa Almås.

FEM FAVORITTER:

Musikk: Jeg liker mye forskjellig Russisk kor (uten Putin) via Frank Sinatra, Mozart, Chopin, Tsjajkovskij, Ennio Morricone, for å nevne noe.

Film: Mange! Den siste var Ingenting å le av, av regissør Petter Ness.

Bok: The hidden care of Ewan Forbes, av Zoë Playdon.

Mat: Alt så nær som lutefisk, jeg elsker tunfiskgrateng og sopplasagne.

Favorittsted: Grimstad.

---