Karin Krog (85) gir seg aldri. Nå puster krigen henne i nakken

Karin Krog står i kjellerstuen og blar gjennom sitt liv:

– Her er min reise til Gaza. Og dette er turen til India, hvor jeg fikk møte en mengde fantastiske musikere. Her tenner jeg juletreet på Times Square, det var også et spesielt oppdrag …

Norges første og fremste jazzsanger fylte 85 år 15. mai, og i feiringen inngår boka hun nå viser oss, kapittel for kapittel: «Karin Krog – Det måtte bli Jazz!», der hun forteller om sitt eventyrlige liv og karriere, til mangeårig musikkjournalist Terje Mosnes.

– Her er Dexter Gordon, her har vi Lester Bowie, dette er Archie Shepp, vi lagde plate sammen i … hvilket år var det nå igjen? En sånn bok er et kjempearbeid, du må finne ut hvem du har arbeidet med, når alt skjedde, dato og årstall, sånne ting …

Karin Krog begynner å grave i noen papirbunker. Over skrivebordet henger et postkort signert John Coltrane – «Greetings Karin & much success to you», sendt fra jazzfestivalen i Antibe, 1964.

– Så det har vært noen år med selvransakelse, denne boken.

– Er det rart å se livet samlet mellom to permer på denne måten?

– Ja, det er klart det er rart. Men jeg kan se tilbake i glede. Jeg har fått være med på mye og samarbeidet med fantastiske folk.

[ Henriette Stensrup: – Det er drivkraften i livet mitt, det. Skyld, skam og dårlig samvittighet (+) ]

Karin Krog tar imot Dagsavisen i sin toetasjes villa på Bekkestua. Veggene i hallen mellom inngangspartiet og andre etasje er dekket med tegninger og priser. Her er en portrettegning av Ulf Aas for Aftenposten, der er det en av Randi Monsens klassiske teatertegninger for Arbeiderbladet med Karin Krog som synger på Nationaltheatrets scene.

– Der er æresprisen fra Svensk Jazz – det er en «Life Time Achievement» så det er litt gøy. Og her har vi Kulturrådets ærespris, forteller Karin Krog, som i fjor altså dessuten fikk Ridder av 1. klasse av St Olavs Orden.

Du vet, det måtte bli jazz. Det tvang seg fram.

—  Karin Krog

Trappen opp til andre etasje markerer skillet mellom profesjonelt og privat – i første etasje er det musikkstudio og kontor. I andre etasje er det privatliv, og dit får vi ikke komme i dag. Selv om hun i boka går lenger inn i privatsfæren enn hun har gjort før. Blant annet forteller hun om yngstedatteren Dot, som ble født med cerebral parese og skade på hørsel og balanse etter svangerskapskomplikasjon.

– Da jeg var 22 år, hadde jeg fått to barn. Det er klart det var strevsomt, konstaterer Karin Krog.

– Det var litt kritikk å få, at man helst skulle holde seg hjemme. Men du vet, det måtte bli jazz. Det tvang seg frem.

[ Tore Strømøy: – Jeg var en utholdende jævel som aldri ga meg (+) ]

---

Karin Krog

Norsk jazzsanger, født 15. mai 1937 i Oslo.

Ga ut sitt første soloalbum i 1964, «By Myself». Har siden gitt ut over 40 album og deltatt på over 100 album.

Har spilt inn med fremtredende internasjonale jazzmusikere som Dexter Gordon, Steve Kuhn, Archie Shepp og Georgie Fame.

Gift i 1957 med jazzarrangør og senere programsekretær Johs Bergh (1932-2001). To barn, Tine og Dot Elisabeth.

Samboer med jazzmusiker John Surman.

Utmerkelser og priser: Buddy-prisen 1965, Oslo kommunes kunstnerpris, Gammleng-prisen, fire Spellemannpriser inkludert hedersprisen, Ridder 1. Klasse av St Olavs Orden 2005, Kulturrådets ærespris 2021.

Bok: «Det måtte bli jazz! Karin Krog i samtale med Terje Mosnes», ute nå

---

I et ellers stille villastrøk kan vi høre grynt og spark fra fotballtrening på Nadderud stadion rett over veien. Karins samboer, den tilsvarende prisbelønte britiske jazzmusikeren John Surman, har vært Stabæk-supporter siden 2005. Da solgte han hjemmet sitt i Kent for å flytte til Norge og endelig bli offisielt samboer med kjæresten Krog. I boka om Karin Krogs liv har ektemannen en eget kapittel, der han skriver om et langt liv i musikken, deres turneer i Øst-Europa og Russland og Tyskland og Asia, plateinnspillinger i London og Rainbow Studios i Oslo, Karin Krogs «sans for poesi og musikalske eventyr», og hvordan hun i en alder av 85 låter bedre enn noensinne.

I boka er det også bidrag fra fem av hennes kolleger i jazzen, og Silje Nergaard skriver: «Det er litt som å møte dronningen, å møte Karin Krog. Hun er en ledestjerne.»

Jeg er absolutt feminist.

—  Karin Krog

Nå er Karin Krog kledd og sminket for foto, med diskret øyensminke og ulastelig hår – selv om Karin Krog syntes det er litt lenge siden hun sist fikk håret lagt (det var forrige uke), og i mellomtiden har hun vært i Stavanger på spillejobb. Det er irriterende at mannlige artister blir bedømt på hvordan de høres ut, mens kvinnelige musikere også blir bedømt for hvordan de ser ut, synes Karin Krog, men sminker seg opp til bildet likevel.

– Ser du på deg selv som feminist?

– Ja! sier Karin Krog blidt.

– Jeg er absolutt feminist. Vi skal ha våre rettigheter! Ja, hadde jeg ikke vært feminist, hadde jeg ikke kunnet holde på. Det er klart jeg er det, på min måte.

– Hvilken måte er det?

– Jeg gjør hva jeg vil! svarer Karin Krog med en kort latter.

– Men selvfølgelig har det å gjøre med at du må være uavhengig økonomisk. Det strir vi med ennå. Som jeg av og til sier: Er du ikke fornøyd som kvinne, må du sørge for å bli sjef selv, så du kan hyre mennene.

[ Portrett av Emilie Enger Mehl: – Det har vært en veldig spesiell vinter (+) ]

Fra kjellerstua her hjemme driver hun sitt eget plateselskap, Meantime Records, startet i 1987. Da hadde hun for lengst begynt å kjøpe tilbake rettighetene til sine gamle plateinnspillinger. I dag driver de fleste norske artister sine egne plateselskap og eier sine egne innspillinger, også her var Karin Krog en pioner. Det meste du kan komme på innen norsk musikk, har Karin Krog gjort først. Hun var en av de første som sang på norsk TV, i en av NRKs prøvesendinger i 1958. Hun var det første kvinnelige medlemmet av Oslo Jazz Circle og den første lederen av Norsk Jazzforum (i boka tilskrives hun deler av æren for at jazz har fått offentlig støtte i Norge). Hun var den første som spilte jazz i det gamle Munch-museet og den første som spilte i det nye Munch-museet. Hun ble valgt ut til å opptre på den aller første jazzfestivalen i Molde i 1961, fordi hun var hippere enn alle de andre i norsk jazzmiljø. 59 år etter opptrådte hun på Moldejazz 2020, 83 år gammel, der hun var artist in residence og gjorde fire konserter, til strålende kritikker.

I 1964 ga Karin Krog ut «By myself», det første soloalbumet fra en norsk jazzartist noensinne. Karakterisert i memoarboka som «en milepæl i norsk jazzhistorie»; den første gangen en norsk jazzutøver hadde fått presentere seg under eget navn.

– Det tok litt tid for meg å få spilt inn plate, de visste ikke hva slags materiale jeg skulle gjøre. Skulle du gjøre jazzmusikk, konkurrerte du med alt det beste amerikanske. Men da Rolv Wesenlund ble innspillingssjef på plateselskapet Phillips, fikk han lov av Phillips å spille inn en LP med meg. Det ble den første jazz-LP-en med en soloartist i Norge, konstaterer Karin Krog nøkternt, men tydelig stolt.

[ Ella Marie: – Jeg prøver å ikke fortape meg i følelsen av at folket mitt holder på å dø ut ]

– Det å være jazzsanger var ikke noe yrke på 1960-tallet. Åse Wentzel, Inger Jacobsen, Nora Brockstedt – de var generasjonen over meg, og de sang på restauranter. Man kalte det ofte refrengsangerinne. Alle elsket jazz, men ingen kunne leve av det, man måtte spille kommersiell musikk. Jeg gjorde noen sånn refrengsangerinne-jobber jeg også. Men det var jo ikke meg.

Jeg føler krigen puste meg i nakken.

—  Karin Krog

På veggen ved døren til kontoret henger et gammelt studiofotografi av oldefaren Anders Heyerdahl. Han var felespiller, komponist og folkemusikksamler, men solgte odelsgården på Aurskog og flyttet til Oslo rundt 1900.

– Han ville vel spille musikk heller enn å drive med gårdsarbeid, forteller Karin Krog.

Oldefar Heyerdahl kjøpte en bygård i Balders gate på Frogner for å få plass til alle sine sju døtre. Han ville at døtrene skulle få utdanning, og da måtte de bo i Oslo. Så både Karin Krog, hennes mor og hennes mormor vokste opp i denne bygården.

Karin Krog er født i 1937 og var ennå ikke fylt tre år da andre verdenskrig brøt ut og Norge ble invadert. I sitt 86. år opplever hun igjen at en krig bryter ut i Europa og en selvstendig nasjon blir invadert av en fiendtlig stormakt.

– Du vokste opp under okkupasjonen, hva tenker du nå, når du ser Ukraina …

– Jeg føler krigen puste meg i nakken! avbryter Karin Krog før spørsmålet er ferdig stilt.

– Jeg vokste opp mellom Frogner og Gimle kino. De moderne blokkene i Gimle kinokomplekset fra 1938 ble rekvirert for å innlosjere tyske offiserer, så det krydde av tyskere der. Ofte kom de bort til oss ungene med sukkertøy og sånt – dette var jo soldater og offiserer som kanskje hadde egne barn hjemme. Så de var snille med oss ungene, forteller Karin Krog.

– Men når jeg tenker tilbake på det, var det jo en veldig farlig situasjon! Noen av oss hadde lært å si «du bist ein teufel», for eksempel, dette måtte vi jo ikke finne på å si til tyskerne. Og hvis vi visste om noen som hadde en radio på loftet, kunne vi jo røpet oss. Så det var mye vi ikke fikk vite, de voksne hvisket og tisket. Vi fikk beskjed om å takke pent og ta imot, men ikke spise disse sukkertøyene. Det var vår motstand.

[ Sondre Lerche har skrevet om alle sine ekser (+) ]

En av de største katastrofene under okkupasjonen i Norge var eksplosjonen på Filipstad-kaia i 1943, da et ammunisjonsskip gikk i lufta og over 120 døde, 45 av dem norske sivile. Sjokkbølgene fra eksplosjonen kunne merkes over hele Oslo, vinduer ble knust langt oppi Nordmarka, Skillebekk sto i brann. Karin Krog har levende minner om hendelsen:

– Det var en søndag før jul. Jeg gikk på Vestheim privatskole, det som senere ble Bjørknes, fordi det var rett rundt hjørnet for der vi bodde. Det syntes far var trygt, for da kunne han få oss ut og hjem med en gang om det ble nødvendig. Vi hadde juleavslutning på skolen da hele Filipstad eksploderte. I gymsalen der vi satt var det store glassruter som ble blåst ut, men vi kom oss ut og ingen ble skadd. Vi dro opp til farfar som bodde på Fagerborg, på Vestkanttorget snudde vi og så oss tilbake, da var hele himmelen rød.

Hun husker også følelsen av å søke tilflukt under bombeangrep:

– Jeg var bare tre-fire år, du ble dratt ut av sengen klokka tre på natten, fort på med klær og ned i kjelleren, det var kaldt og guffent og rått. Det er sånt som sitter i.

– Så det er forferdelig å se nyhetene nå. Hvorfor? Hvorfor gjør Russland dette? Verdifulle bygninger blir lagt i grus, liv går tapt – det er helt grusomt. Her sitter vi og skal passe på å ikke slippe ut CO₂, imens bomber de Ukraina – tenk på alle de utslippene? At Putin gjør dette? Ødelegge verden? Hvorfor?!

Karin Krog tar en slurk vann, setter glasset på bordet og sukker.

– Jah. Det var krigen.

[ Hedvig Montgomery: – Frykt er alltid vår første raske respons og er så lett å trigge i alle mennesker (+) ]

Som skolebarn ble Karin Krog ble oppmuntret til å synge av sin sanglærer på Uranienborg skole, og våren 1946 sang hun på radio for første gang, «Kom mai du skjønne milde» i direktesending fra NRKs Store Studio.

– Først var det jo barnesanger av Margrethe Munthe, og popsanger og sånt. Men det var jazzen som gjorde at jeg virkelig begynte å synge. Far spilte trommer i ett av de første Dixieland-bandene i Oslo på 1920-tallet. Så hjemme var det både klassisk og jazzbetont musikk. Han tok med meg og søsteren min på konsert med Benny Goodman i 1950. På Bislett stadion, midt på gresset der, kan du tenke deg? Der sto Benny Goodmans sekstett og spilte. Det var den første store konserten jeg var på. Og den første jazzkonserten i Norge etter 2. verdenskrig, tror jeg.

Under andre verdenskrig var jazz i praksis forbudt i Norge. Mens norske jazzmusikere i Sverige-eksil utviklet seg og fikk høre det siste nye fra USA, startet norsk jazzliv på bar bakke etter krigen. På Nissen pikeskole tidlig på 1950-tallet kom hun i kontakt med de unge guttene i Oslos jazzmiljø, både musikere og aktører. En av dem var Johs Bergh, som nettopp hadde kommet hjem fra Tysklandsbrigaden med en stor platesamling – amerikanske jazzplater var ellers ikke lett å komme over i Rasjonerings-Norge. Johs Bergh ble Karin Krogs første partner i livet og jazzen fra midt på 1950-tallet. Da hadde Karin Krog begynt å synge på jam sessions med Oslos jazzband og underholdningsmusikere.

Og da hadde hun opplevd jazzlegenden Billie Holiday, som gjorde to konserter i Oslo 7. februar 1954, på Colosseum kino. Med hvit kjole og hvit gardenia i håret sang Billie Holiday «What A Little Moonlight Can Do» så det satte varige spor i den 16-årige Karin Krog, som dro på konserten sammen med noen klassevenninner. «Det er en gave å ha opplevd Billie Holiday synge. Hun er den største sangeren i jazzhistorien», sa Karin Krog til Dagsavisen i 2015, da hun ga ut et hyllestalbum til Billie Holiday.

– Det var lørdag, kveldskonserten var utsolgt, men de satte opp en matine, og der fikk vi billetter. Da syklet vi rett fra skolen i full fart, og det var fantastisk å se og høre henne. Hun gjorde ikke noen fakter og sånt. Hun bare sto der på scenen og sang. Hun hadde hvit kjole og så helt nydelig ut, og vi jentene syntes det var flott! forteller Karin Krog om Billie Holiday-konserten.

– Stemmen hennes er ikke pen, egentlig. Ella Fitzgerald har mye penere stemme. Men Billie er så uttrykksfull! Hennes rytmiske sans, hennes melodilinjer – Billie forteller alltid en historie når hun synger. Det er veldig viktig. Det er også viktig å improvisere og lage nye melodiske variasjoner, men du skal ha med deg teksten, den skal være klar. Det er ikke lett. Men det er det man strever etter.

Da foreldrene til Johs Bergh døde med kort mellomrom tidlig på 1960-tallet, arvet han en leilighet i Nobels gate. Der flyttet Johs og Karin inn og stiftet familie, mens de begge var aktive i Oslos jazzmiljø, Karin Krog som sanger, han som organisator. På to år fikk de to barn og oppdaget at den yngste datteren hadde en funksjonshemning.

– Det var vanskelig. Jeg merket at hun ikke reiste seg opp like fort som min første datter hadde gjort. Hun hadde cerebral parese, med skade på hørselsnerven og balansenerven. Utviklingen gikk saktere, hun krevde mer oppfølgning enn det første barnet vårt. Så det var ikke bare husarbeid i den tiden, sier Karin Krog.

[ Gro Nylander: Blid, men beinhard (+) ]

Hun fortsatte jazzkarrieren utover 1960-tallet, med god hjelp fra Johs Bergh på hjemmefronten. De flyttet fra hverandre tidlig på 1980-tallet, men forble gode venner, og hun har beholdt etternavnet – Karin Krog Bergh. Bergh døde i 2001, etter en lang karriere blant annet som jazzmedarbeider i NRK.

Yngstedatteren, Dot Elisabeth, har passert 60, hun har familie og barn, er yrkesaktiv og idrettsutøver, og har blant annet vært i verdenstoppen på vannski for funksjonshemmede.

– Jeg har vært litt forsiktig med å snakke om dette offentlig, så det som står i boken er godkjent av Dot Elisabeth, understreker moren.

– Hun er engasjert i Hørselshemmedes forening i Bærum og i Hørselshemmedes Landsforbund. Så jeg er av og til og synger for hørselsforeningene.

– Hvordan er det å synge for hørselshemmede?

– Veldig ålreit! De har høyttalere og bass og høreapparat, så de hører de også. Neste måned skal jeg til Bodø og synge på landsforbundets årsmøte. Dot Elisabeth og jeg har stor glede av det. Jeg har god hjelp av begge mine døtre. Jeg er veldig glad for at jeg har dem, sier Karin Krog – eldstedatter Tine har hjulpet med den omfangsrike diskografien og det rike bildeutvalget i boka om moren.

[ Silje Nordnes lar seg fascinere av egne følelser iblant, for de er jo ikke rasjonelle ]

Tiår for tiår og helt fram til i dag har Karin Krog bygd en jazzkarriere uten like i Norge. Hun har vært like radikal i sin musikk som hun har vært borgerlig i sin livsførsel, som et ektefødt barn av Oslo vest. Hun har gitt ut plater i en rekke sjangre, fra samtidsmusikk til standardjazz, med folkemusikk samlet av oldefaren og dikt fra Wildenvey. Hun gjenoppdages av stadig nye generasjoner – de siste tiåret har flere av hennes plateproduksjoner blitt nyutgitt på internasjonale hipster-labeler, til Karin Krogs store glede. Helt fra tidlig i karrieren har Karin Krog opptrådt på internasjonalt nivå. Under en jazzfestival i Montreux i 1968 traff hun den britiske jazzsaksofonisten John Surman for første gang. Året etter spilte de sammen under en turne for internasjonale jazztalenter. De fortsatte samarbeidet på 1970-tallet, de delte interessen for eksperimentell elektronikk og nye teknikker for vokalproduksjon, forteller Karin Krog. Og duosamspillet med John Surman har vært en konstant faktor i Karin Krogs liv og musikk i 50 år. Musikalsk har de allerede feiret gullbryllup.

Men når gikk det fra å være profesjonelt til personlig med John Surman?

– Erm. Ja. Når det ble noe annet enn bare … hva er det John skriver om det, da?

– Noe litt vagt om engang på 80-tallet.

Karin Krog smiler lurt og blar i sine papirer igjen for å finne årstallet for en av plateinnspillingene deres.

– Det utviklet seg pent og sakte etter hvert. John var interessant, han var lett å samarbeide med, og han skrev fine sanger … Hallo, John! Hallo, roper Karin Krog ut i gangen. Nå har John Surman kommet inn fra hagen med en kurv, han smiler og hilser, før han forsvinner opp i privatlivet igjen. I offentligheten har Karin Krog og John Surman opptrådt sammen og lagd fantastiske plater sammen, tradisjonelle og eksperimentelle, gjennom flere tiår. De har fått Spellemannprisen sammen flere ganger, senest i 2013, og de sto på scenen sammen under Karin Krogs 85-årsfeiring sist uke.

– Du og John Surman – det er en nydelig kjærlighetshistorie i jazzen?

– Ja, det er i grunnen det. Det må man si, smiler Karin Krog.

– Hva er hemmeligheten bak et langt og godt forhold i jazzen? Du har to lange forhold i jazzen?

– At man har musikken felles. Da er man på bølgelengde. Det er musikken som er limet i forholdet.

Tidligere denne måneden sang hun på Maijazz i Stavanger, denne uka opptrer hun på Nattjazz i Bergen, så er det kirkekonsert med Morten Gunnar Larsen på Os, deretter er det jazzfestivalen på Nesodden, senere i sommer er det konserter i Bodø og Varanger:

– Nå er jeg så busy at jeg kan knapt snu meg! sier Karin Krog.

– Men det kommer nok mer rolige perioder, nå etter at det er gjort så mye stas på meg. Da kan det gå uker mellom hver gang jeg er ute og synger. Det er ikke så bra det heller, da kommer du fort ut av det.

– Hvor lenge kan du holde på?

– Jeg vet ikke. Det begrenser seg vel etter en stund. Jeg har holdt på så lenge at jeg faser ut sakte og sikkert, regner jeg med. Naturen regulerer seg selv. Men har du ikke noe å drive med, så forfaller du. Jeg trener, svømmer, går tur, spiser sunt. Og jeg sover nok, det er det viktigste, forteller Karin Krog, og konstaterer:

– Jeg har godt sovehjerte. Jeg sov gjennom noen eksplosjoner under krigen.

---

Fem favoritter

• MUSIKK: Bill Evans, Dexter Gordon, Billie Holiday, Steve Kuhn, Bengt Hallberg og Sergej Rachmaninov
• STED: Jazzklubber på Manhattan
• MAT: Sjømat, fra lutefisk til hummer
• FILM: «Casablanca» med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman
• BOK: «Alone in Berlin» «Alle dør alene» av Hans Fallada

---