Portrett

– Jeg var en utholdende jævel som aldri ga meg

Den utskjelte hockeysveisen er trendy igjen, og Tore Strømøy får skryt fra sine egne. Nei, nå står ikke verden til påske.

– Jeg sa til samboeren min før jeg dro hjemmefra i morges, at jeg håper ikke dette intervjuet blir kjedelig. Det er så mange journalister som stiller så kjedelige spørsmål.

Tore Strømøy sitter godt tilbakelent i kontorstolen bak den overfylte pulten inne på kontoret, i det han liker å omtale som selve operasjonssentralen. Her er alle veggene, inkludert døra og deler av gangen utenfor, dekorert med bilder og utklipp. Av Tore selv, mennesker han har gjenforent opp gjennom årene, takkebrev og takkekort. Men også trusselbrev har fått plass i en skuff her inne. Dårlige kritikker. Trusler om anmeldelser. Her er hyllemeter på hyllemeter med løste og uløste saker. På en rød perm står navnet Agnes Waade med tretti år gammel falmet skrift. Dokumentaren, som har gitt programleder Tore Strømøy en ny vår, skal vi selvsagt snakke om.

Bare vi kommer oss dit. For nå begynner lufta å bli tett innenfor de folierte vinduene («det er på grunn av lyset, vi filmer så mye her inne, sjø»), med slørete utsikt rett mot det 120 meter høye Tyholttårnet. Tore har skravlet non stop en times tid. Kaffen er blitt kald og magen rumler. Vi befinner oss inne i et langt resonnement om journalistisk metode. Selv gikk Tore Strømøy aldri journalistutdanningen – han har brevkurs fra Norsk korrespondanseskole. Det er han bare stolt av.

– Det viste seg at jeg hadde talent, vet du. Kjempetalent!

Han stopper opp et lite øyeblikk. Ser på meg.

– Man må stille de rette spørsmålene for å få de rette svarene.

Hvordan er egentlig ditt forhold til media?

– Jeg har møtt mange dårlige journalister som har prøvd å sette ut feller for meg. Eller at de bare vil gi meg sitatene. «Bare glem det der», sier jeg da. Jeg skal se hele saken og sammenhengen. Hvis ikke, blir det ikke aktuelt med noe som helst.

Tore Strømøy setter sporhundøynene sine i meg.

– Man skal se intervjuobjektet sitt i auan etterpå.

På kontoret.

Blå blå himmel og hav

Blå hettejakke falmet av vask. Svarte fornuftige joggesko. Standard olabukse. Tore har ordnet kaffe latte i glass, som så vidt får plass på et lite hjørne av skrivepulten. Selv drikker han te fra et krus med julemotiv. Svart traktekaffe hadde egentlig kledd han bedre. For Tore Strømøy er folkets mann. Den joviale, litt keitete trønderen, han som gikk med hockeysveis til langt ut på 2000-tallet («folk tror jeg har hockey fremdeles, men den forsvant faktisk for lenge siden»). Han som mer eller mindre oppfant gråte-TV, der han fikk alle landets TV-seere til å gripe til tørkerullen når han gjenforente familier, sønner, bortkomne brødre og døtre, mens han beskrev naturen rundt seg med så klisjéfylte adjektiver at hver eneste komiker og revy med respekt for seg selv har parodiert han.

Det ga han ikke særlig mye kred i bransjen, nei.

Han er kritisert, uthengt, utskjelt og latterliggjort, men kan vise til seertall mange andre bare kan drømme om. «Tore på sporet» gjorde han til, som han sier selv: superstjerne over natta.

– Jeg bestemte meg tidlig for å lage TV for publikum, ikke for kollegene mine. Så når jeg beskriver at himmelen er blå, så er det helt bevisst. Hvert eneste ord er filet på og gjennomtenkt. Det er ikke sånn at jeg er en dårlig journalist. Men jeg ville fortelle en historie sånn at mor og bestemor forsto.

---

Tore Strømøy (62)

  • Født og oppvokst på Frøya i Trøndelag, i en søskenflokk på tre brødre.
  • Bosatt i Trondheim med samboer. Tre voksne døtre fra tidligere ekteskap.
  • Har vunnet tolv norgesmesterskap i kappgang
  • Begynte som journalist i vikar i Arbeider-avisa i 1984 og i Adresseavisen i 1985.
  • Sommeren 1986 ble han ansatt i NRK Trøndelag som radioreporter. Fem år senere ble han ansatt i NRK-fjernsynet.
  • Helt klart mest kjent for «Tore på sporet», men har også arbeidet med TV-serier som «Go’fot på Låven», «Tett på» og «På loffen».
  • Har blitt kåret til «Årets TV-navn» 1996, 1997 og 2000.
  • Har også skrevet flere bøker, blant annet ungdomsboka «Isprinsessen». Skriver nå på en ny bok.

---

Faren Knut, moren Agnes, Tore (til venstre) og storebror Knut Arne foran potetåkeren.


Idyll på Strømøya sammen med faren Knut. Tore er den minste, de to andre er broren Knut Arne og søskenbarnet Marie.

Tre brødre

Han kommer fra en enkel heim ute i havgapet. En puslete, følsom, liten tass, som vokste opp i ei lita bygd med knappe 30 innbyggere. På forblåste Frøya, der faren jobbet seg i hjel i fiskeindustrien og der Tore vokste opp som den midterste i en søskenflokk på tre brødre.

– Dritten i midten, ja. Men i en søskenflokk på tre sies det at den eldste blir en leder. Den yngste en håndverker. Og den i midten blir en kunstner. Og det stemmer godt på oss brødrene.

Kan man kalle deg en kunstner, da?

– Jeg tror du kan kalle meg en kunstnersjel. Å lage sånne fjernsynsprogrammer som jeg gjør, som tar deg med opp og ned i følelser, det er litt det samme som å lage en melodi.

Er dere frøyværinger langt tilbake i din familie?

– Ja, vi er nok det. Men går man noen ledd bakover på farssida, havner man på Hitra. Og deretter på Møre.

Tore ser helt forskrekket ut. Så ler han så kontorstolen rister.

– Det er så tragisk. Så det prøver jeg bare å dysse ned. Hahaha!

Har du noen skjebnehistorier i din familie?

– Nei. Men vi har en tipptipptippoldefar som var stortingspresident og odelstingspresident.

Det er vel ikke akkurat en skjebnehistorie?

– Nei, det er liksom han vi er stolt av, da.

Lykkelig barndom på Frøya. Her sitter Tore på plenen foran huset han vokste opp i på Strømøya, sammen med bror Knut Arne i midten og søskenbarn og bestekompis Harald til venstre. Tore til høyre.

Komisk sidekick

Det finnes ikke så mange berømte frøyværinger. På Wikipedia er det oppført seks stykker, der NRK-profilen Tande-P nok er den mest kjente. Foruten Tore Strømøy selv, da.

«Han der er litt spesiell», sa oldemoren til Tore tidlig om veslegutten med de triste øynene. Dette var både før Tore hadde klekket ut måkeungen Kekkekk under ei varmelampe på gutterommet («vi ble uatskillelige, han trodde jeg var moren hans»), og før han startet med den noe merkelige idretten kappgang.

Var du litt rar?

– Nei da.

Tore hadde venner, spilte fotball på den forblåste øya der ballen fôr langt til havs og var klassens moroklump. I skjul, riktignok. Han satt ved siden av søskenbarnet sitt og liret av seg artige replikker, som søskenbarnet igjen framførte høyt. Selv var Tore alt for blyg.

– Komiker. Det var det jeg skulle blitt. Folk tror jeg er så alvorlig og trist, men jeg er ikke det, vet du.

I barndommen var han med på alt. Slåball, fotball, tegning. Han hadde en sterk interesse for naturvern og fugleforskning.

Gitarist i Mosquitos. - Jeg laget også sanger og sendte til plateselskap i håp om kontrakt. Da de viste interesse og ville vite hvem jeg var sendte jeg dette bildet. Kanskje derfor jeg ikke hørte noe mer. Burde sikkert droppet den gamle julenissefrakken.

Han spilte gitar i bandet Mosquitoes, helt til Tore en dag fikk beskjed om at bandet skulle oppløses. I ettertid viste det seg at bandet fortsatte. Uten Tore.

Det tok på ingen måte knekken på selvtilliten til unggutten.

For han hadde suksess på idrettsfronten. Tore Strømøy er norgesmester i kappgang.

Hvordan blir man god i kappgang, egentlig?

– Jeg ville trolig blitt god i hvilken som helst idrett. Jeg hadde talent, vet du. Jeg var en utholdende jævel som aldri ga meg. Et hau av en annen verden!

Gikk mot OL

Kappgang startet han med av den enkle grunn at det var den eneste idretten som var ordentlig organisert på øya. Alle på Frøya var innom kappgangen på den tida Tore var ung. Det var gode trenere, stevner og konkurranser. I et videoklipp på NRK av en purung Strømøy, forteller han at han får være med «på mye artige reiser».

På hjemmebane. Bildet er fra da Frøya arrangerte Nordisk Mesterskap i kappgang.

Han gikk øya rundt, en strekning på fire mil, som fast treningsrunde. Han gikk seg til 12 NM-seiere og var tatt ut for å delta i sommer-OL 1980. Det var på treningsleir i Mexico at OL-drømmen brast. Kappganglaget fikk vite at Norge hadde bestemt seg for å boikotte OL i Moskva, etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979.

En gedigen nedtur. Men Tore Strømøy ser ikke veldig lei seg ut.

– Det var løping jeg skulle drevet med, vet du. Da hadde jeg vært som Ingebrigtsen-brødrene.

Du var så god?

– Ja, ja, ja. Garantert. Det var bare å si at du skulle ta tida på meg, så sprang jeg av gårde.

Uansett satte kroppen en effektiv stopp for noen videre idrettskarriere. Tore opererte begge leggene for beinhinnebetennelse, men ble aldri bra igjen.

Så hva skulle han bli?

Faren tok han med på fryseriet. Han sorterte fiskeavfall, frøs inn fisk og losset lastebiler fra daggry.

– Det var da jeg fant ut at jeg ikke skulle bli der. Det der orket jeg ikke. Men jeg var flink til å skrive. Jeg hadde fått mye skryt for skrivinga mi på skolen.

Han begynte å lage reportasjer fra Frøya, om geiter på holmene og mer kontroversielt; om en gammel nazist som ble invitert til markeringen av frigjøringsdagen. Sistnevnte skapte såpass store overskrifter at Adresseavisen tilbød den unge frøyværingen sommervikariat. Tore Strømøy hadde fått sitt første skup.

Siden har det gått både opp og ned.

For Tore ville på TV.

Suksessoppskriften

Det var historien om den ukrainske krigsfangen Vasili Rambovski som var forløperen for «Tore på sporet». TV-programmet om fangen som rømte fra tysk fangenskap og overlevde i bymarka utenfor Trondheim, ble sendt på «Fakta på lørdag» på NRK i 1993. Det var Tore Strømøys første jobb som TV-reporter.

Han ble slaktet internt i redaksjonen. Dette var oppskriften på hvordan man ikke skulle lage en TV-dokumentar.

– «Du har ikke lest boka, Tore», sa en kollega. «Du sier at himmelen var så blå, men man ser da vel for faen at himmelen er blå.»

Hvordan tok du det, da?

– Jeg ble helt knust. Jeg var jo helt fersk i faget.

Men det Tore Strømøy ikke visste da han krøp slukøret ut døra, var at han hadde laget en suksessoppskrift. VG hadde den gang en oversikt over ukas mest sette TV-program, og der tronet historien om Vasili på toppen.

– Da skjønte jeg at denne veien skal jeg gå. Men det var ikke sånn at det var masse folk som sto og klappet da jeg kom tilbake på jobb, nei.

En ensom ulv på Tyholt.

---

Fem favoritter

  • Musikk: Har så mange favoritter! Bruce, selvsagt. Og Supertramp. Akkurat nå er jeg helt vill etter irsk folkemusikk.
  • Film: Det må bli «Alle hater Johan», som er spilt inn på Frøya. Tårene trillet, og jeg fliret meg i hjel. En rørende film.
  • Bok: «Jakten på den spanske juvel». Den sitter jeg og skriver nå. Ellers leser jeg altfor lite. Jo Nesbø har god krim.
  • Mat: Entrecote i Spania! Med en iskald øl til. Dæven, det er godt!
  • Sted: Det må bli Strømøya. Eller Frøya generelt. Det er noe med hvor du kommer fra. Home is where the heart is, som man sier.

---

«Tore må fjernes»

Døra ut til det åpne landskapet står på gløtt, det klirrer i kaffekopper og summer i kontorfellesskapet i andre etasje på NRK Tyholt. Tore er en av få som har eget kontor. Nå er det lunsjtid. Men Tore er ikke sulten.

Lunsjer du ikke med kollegene dine?

– Nei. Jeg spiser oftest alene i kantina eller inne på kontoret mitt.

En ensom ulv?

– Ja. Det er noen som vil ha det til at’n Tore har rykte på seg for å være vanskelig å samarbeide med, men de som kommer inn her sier det motsatte. Hain Tore er ikke så vanskelig. Men det er klart. Jeg vet hvor jeg vil og hvor vi skal hen. Det må man i den jobben her.

Tore Strømøy senker stemmeleiet litt når han snakker om motgangen han til tider har følt på arbeidsplassen. En feilansettelse. En skam for NRK. Tore var annerledes. Han passet ikke inn.

Først var det den programtittelen. «Tore på sporet» het faktisk først «Sammen igjen». Det var Bjørn Sand, en tidligere NRK-legende kjent som «Stutum», som hadde kommet opp med navneforslaget under et møte på Oppdal. «Jeg har det! Tore på sporet!», utbrøt Sand. Tore selv mente det var genialt og reiste stolt hjem til Trondheim.

– «Det kainn du bærre glæm», sa distriktssjefen her oppe i Trøndelag. Makan til sjøldigging! De ville ikke ha en som stakk seg fram, nei. Men det er jo det som er suksessfaktoren. At’n Tore fronter hele greia.

Men det var ikke gitt at det skulle bli sånn. For da første episode av «Tore på sporet» var sendt på lufta, fikk en, i ettertid, kjent NRK-profil i oppgave å evaluere sendingen.

– Det var én ting som i hvert fall måtte rettes opp. Det var å få fjerna hain Tore. Han var håpløs. Men han hadde jo sikkert rett, altså. Jeg var sikkert dårlig. Men folk likte jo han keitete skravlekaren, som ikke var proff, men som var akkurat som dem. The boy next door, som noen skrev.

En ung Tore har fått Frøya idrettslags første hjemmesydde overtrekksdrakter i klubbfargene blått og gult.

Det var skyhøye seertall.

– Helt toillåt. Det var vældig artig.

Tore drar på æ-en.

Alle ville se trønderen med hockeysveis lage gråte-TV. Vel, nesten alle.

For så kom kritikken.

Knust

Bergens Tidendes TV-anmelder kalte programmet intimitetsterror og sosialpornografi. I 2006 ble programmet om den colombianske moren Maria og hennes norske bortadopterte sønn anmeldt til Kringkastingsrådet. Strømøy ble frikjent, men programmet ble sterkt kritisert i pressen. Aftenposten skrev en reportasje de kalte «Knust etter Tore på sporet».

Tore selv ble sengeliggende. Klarte så vidt å ta vare på ungene.

– Den følelsen av å ha gjort noe galt. Det var helt lammende. Det føltes som om hele verden var mot meg. Man begynner å tro på selv etter hvert. Da var det vel sant, da, at’n Tore var en satan.

En kynisk jævel som ødela folk.

– Det var helt grusomt og sendte meg rett i bakken.

I ettertid har han sagt at han skjønner at folk tar livet av seg når man står i en sånn storm.

Fikk du hjelp av psykolog?

– Nei, nei, nei, nei. Jeg har stått i alle smellene helt alene.

Hva var det verste?

– Det var den følelsen av å ha gjort noe galt.

Har du angret på det programmet i ettertid?

– Nei. Saken var grei, den.

Men han sover fremdeles urolig. Våkner med angst hver morgen. Det sitter ei klo i brystet.

– Det går over utover dagen. Men jeg er nok litt skadet. Har jeg sagt for mye? Har jeg sagt noe feil?

Tore Strømøy.

Du har fått kritikk i den nye dokumentaren om Agnes Waade, også?

– Ja. Men det lever jeg godt med.

Gåten Agnes

For nå har Tore Strømøy fått en ny vår. Dokumentarserien om den tragiske skjebnen til døvstumme Agnes, er på alles lepper. Og det er stort sett bare godord. Agnes Waade og systemet som sviktet henne har blitt diskutert i alle landets medier, i kontorfellesskapene, hjemme i stua og på gata. Det tok over tretti år for Tore å fullføre dokumentaren som han først startet på i 1989. Agnes er død, og Tore selv er blitt 62 år gammel.

– Dæm trudd itj at’n Tore koinn lag TV længer, sjø.

Han forteller at det har vært et voldsomt oppsving.

– Nå er jeg også blitt en helt blant ungdommene. De kommer bort til meg på gata, gir meg knoke og forteller at de elsker både dokumentaren og «Tore på sporet».

Han får til og med skryt i egne rekker.

– Også de gamle journalistkollegene mine, de som aldri har kunnet si et godt ord om «Tore på sporet», ser nå at’n Tore ikke er en så dårlig journalist som de kanskje trodde.

Tore senker igjen stemmen. Før han begeistret forteller at han sjekket seertallene for de gamle «Tore på sporet»-episodene som ligger i TV-arkivet.

– Godt over millionen på hver eneste episode! Jeg ble helt sjokkert, jeg. Men det er faktisk veldig mye bra der. Man skal jo ikke skryte av seg selv, men det er faktisk mange spennende historier. Jenter skriver til meg og forteller at de samler venninnegjengen og ser «Tore på sporet» med rødvin og Kleenex. Det viser jo bare at konseptet ikke har gått ut på dato.

I de senere årene har «Tore på sporet» fått konkurranse. Det er laget flere andre programmer som også jobber med å hjelpe folk med å finne igjen tapte slektninger.

Akkurat det tar Tore Strømøy med stoisk ro.

– Ja, ja, ja. De gjør det, men de kommer ikke opp på det nivået. For folk savne hain Tore, vet du. Kor e hain Tore hen? Kor e stemmen hass Tore? Æ e «Tore på sporet» til evig tid.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Portrett