– Mange musikere sier at de lærte å synge før de lærte seg å snakke. Det skal jeg aldri finne på å si, men så lenge jeg har pratet, har jeg gjort opprør.
Som seksåring var Ella Marie Hætta Isaksen (24) språkpoliti i skolegården og ga streng beskjed til sine medelever og venner om at de ikke måtte snakke norsk på samisk territorium. Bestemt gikk hun bort til læreren sin og spurte om hun ikke kunne få en gul vest med ordet «språkpoliti» trykket på, slik at hun med rette kunne sette folk på plass. Ytterst få hørte på henne, og de fleste syntes det var irriterende. Det ga henne fysiske reaksjoner.
– Jeg husker den smerten godt. Panikken. Hvis ikke mine egne venner velger å snakke nordsamisk, hvem skal gjøre det da? Og hvordan skal språket mitt overleve?
Hun løp opp på en bakketopp rett ved den samiske barneskolen i Tana. Der gjemte hun seg bak et tre og gråt i friminuttene.
Så dedikert, men aldri nok
I tillegg til å være aktivist og samfunnsdebattant, er hun artist i bandet ISÁK, forfatter, skuespiller og podkastvert. I begynnelsen av mars i år fikk hun Zola-prisen, som gis til enkeltpersoner som har utvist stort sivilt mot i kamp for rettferdighet, menneskerettigheter og demokrati. Zola-styret trekker fram Isaksens modige innsats i det norske samfunnet og beskriver henne som en sterk samtidig formidler av samisk kultur. Selv visste ikke Isaksen om prisen fra før, men syntes det ble finere og finere da hun skjønte hva prisen baserer seg på.
– Jeg bør egentlig ikke holde taler, for jeg begynner bare å gråte. Å motta en pris for sivilt mot, var rørende. Men krigen i Ukraina hadde nettopp brutt ut, så det fikk meg også til å reflektere over egne privilegier. Hvor modig er jeg egentlig? Vi lever i et så trygt samfunn. Besteforeldrene mine var motstandsfolk under krigen og risikerte sine egne liv, de fikk aldri en pris for sitt sivile mot. Jeg har ikke risikert livet mitt, men jeg har jo dedikert det til å styrke samisk identitet og fremme samisk kultur og rettigheter, sier hun.
Men at prisen hun mottok, også kan være en slags takk til dem i familien hennes som aldri fikk en pris, synes hun er fint å tenke på.
[ Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg lever med følelsene utenpå kroppen ]
I 2016 vant hun Sami Grand Prix med sin selvskrevne låt «Luoddaearru», som hun i 2017 også vant Liet International med, en sangkonkurranse for musikere som snakker noen av Europas regionale språk eller minoritetsspråk. Derfra gikk musikk-karrieren til Isaksen raskt oppover, og i 2018 vant hun NRK-programmet «Stjernekamp». Daværende kulturminister Trine Skei Grande kalte henne et forbilde.
I 2021 debuterte hun som forfatter med boka «Derfor må du vite at jeg er same», og nå søkes det om at deler av boka skal bli pensum i nye læreverk. I år lanserte hun en ny nordsamisk podkast for NRK, «Gozuid alde», sammen med programleder Sajje Solbakk. Og i 2023 debuterer hun som skuespiller med hovedrollen i filmen «La elva leve» av Ole Giæver.
– Det er morsomt å tenke på at jeg har fått til ting, men jeg føler aldri at jeg gjør nok, sier Isaksen.
---
Ella Marie Hætta Isaksen
- Født i Tana kommune 25. april 1998.
- Artist i bandet ISÁK, aktivist, forfatter og skuespiller.
- Vant Sami Grand Prix i 2016, Liet International i 2017 og Stjernekamp i 2018.
- Ga ut boka «Derfor må du vite at jeg er same» i 2021 og lanserte en ny nordsamisk podkast for NRK, «Gozuid alde», sammen med programleder Sajje Solbakk i 2022.
- Var fylkesleder for Natur og Ungdom (NU) januar 2015 til januar 2016 og ble ansatt som kampanjesekretær i 2017. I 2018 ble hun valgt inn i NUs sentralstyre.
- Mottok Brobyggerprisen fra Norske kirkeakademier i 2019, og Zola-prisen i 2022 for sin innsats for å styrke samisk identitet.
---
Spellemannprisen
«Bare gi meg litt tid». Meldingen lyser opp fra telefonen idet Dagsavisen har blitt sluppet inn i bygget av en av Isaksens naboer. To små minutter senere åpner hun døra, med et rundstykke med brunost i hånda og nydusjet hår. Utenfor har vårgradene nådd 23, og med balkongdøra på vidt gap suser trafikkstøyen inn i stua på Sagene. På veggen ved inngangspartiet henger et innrammet Håkon Gullvåg-maleri, som Isaksen fikk da hun ble tildelt Brobyggerprisen i 2019. Leiligheten kjøpte hun for et år siden sammen med kjæresten sin, musikkprodusenten Lars Kristian Rosness.
Samme dag som Dagsavisen møter henne, skal både hun og Rosness på Spellemannprisen. Rosness var nominert i kategorien «Årets produsent», og Isaksen har sittet i juryen. Hun gleder seg, men skal først til frisøren for å få sminke og hår på stell.
– Det er gøy med sånne kvelder. Det blir litt ferie, jeg skal bare pynte meg, drikke champagne og feire Lars, selv om vi allerede vet at han ikke vant.
Kvelden ga likevel kjæresten en seier. Han er en av låtskriverne og produsentene bak «Smilet i ditt eget speil» med Chris Holsten, som ble «Årets låt». Men festen ble ikke helt som hun hadde sett for seg.
«Den følelsen. Du er på Spellemannprisen. Det er alltid hit eller miss sånne ting. På rød løper skal du krige om plassen. Alt jeg vil er at journalister skal spørre min kjæreste om musikken hans. Selv om han er nominert til pris blir han spurt om giftermål og russetid. Ikke engang her er musikk i seg selv nok», skrev hun på Instagram søndag morgen. Hun endte opp med å dra tidlig hjem fra festen.
[ Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg lar det samiske folk tale gjennom meg ]
Samisk og stolt av det
Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp i Tana kommune i Finnmark sammen med mor, far, lillesøster og hunden Donna. Der snakket hun samisk med mamma (og hunden), norsk med pappa, samisk på skolen og norsk når hun dro på butikken. Hun gikk på samisk barneskole, men begynte på dramalinjen på videregående skole i Alta for å fortsette drømmen om å bli skuespiller. Det var først da hun kom til Alta at hun måtte ta stilling til at noen syntes hun var annerledes.
– Jeg var veldig privilegert i barndommen som ikke trengte å forholde meg til rasisme, men så skulle jeg kanskje ha fått virkeligheten servert i litt mindre porsjoner i løpet av livet fram til jeg ble 16, sier hun.
Overgangen ble stor. Det som var så selvfølgelig for Isaksen: Å være samisk og stolt av det, ble mottatt annerledes i Alta enn hva hun var vant til. Flere lot seg irritere over at hun snakket så varmt om samisk språk og at hun valgte samiske temaer å skrive om på skolen. Det var et sjokk for 16 år gamle Isaksen. I de to årene hun bodde i Alta, mistet hun mye av seg selv. Hun måtte dempe engasjementet sitt.
– Jeg har aldri skammet meg over å være samisk, men jeg følte meg mutters alene. Ingen andre der var som meg. Jeg tror jeg ga opp å passe inn, men jeg lot ullsjalet ligge en ekstra dag i uka. Og jeg tok avstand fra mange diskusjoner jeg i dag ville tatt på strak arm. Jeg har slitt i ettertid med at jeg ikke sa tydeligere ifra.
I dag sier hun ifra. Både offentlig og privat. Men rasisme og hatkommentarer som oppstår på nett, prøver hun å ikke bry seg om.
– Mye av hverdagsrasismen er kommentarer som ikke er ment som rasisme, men som er det. At jeg er pen til å være same, for eksempel.
Den største sorgen
Hvordan Isaksen skal videreføre det samiske språket og kulturen til sine barn, beskriver hun som «noe av det hun stresser mest med i hele verden». Hun tenker på det hver dag, hvor mange barn hun skal få og hva hun må gjøre for å tilrettelegge for språk- og kulturforståelse. Det er et regnskap som skal gå opp. Kjæresten er norsk, hvis de to skal bo i Oslo og få barn der, må Isaksen jobbe hardt med å aktivt tilføre og tilrettelegge for samisk kultur og språk i barnas oppvekst.
– Det går ikke an å overdrive hvor stor plass det tar i hodet mitt. I mine mest stressa øyeblikk er jeg klar for å gå fra Lars. For da tenker jeg at uansett om det betyr at jeg blir deprimert resten av livet mitt, så må jeg flytte til Kautokeino og få ti barn.
Det er bare hypotetiske tanker. Og det høres kanskje litt sykt ut for alle som ikke tilhører en minoritet hvor språket er utrydningstruet, innrømmer hun.
– Jeg prøver å ikke fortape meg i følelsen av at folket mitt holder på å dø ut. Det er viktig også å kjenne på det store fellesskapet vi har, sier hun.
Det gjorde hun nylig, da hun feiret påsken i Kautokeino. Med 1.000 koftekledde samer i samme rom, ble de få uten bare sett rart på. De var i grådig mindretall.
– Vi ser på dem og tenker: «Ka du gjør her, egentlig?»
Hun sier det med glimt i øyet. Det var godt for henne å bli påminnet at språket, kulturen og joiken lever.
– Og at det er masse, masse håp.
Hennes viktigste mål i livet er at hennes barn skal snakke samisk. Faktisk driter hun i artistkarrieren i forhold til håpet og kreftene hun legger i framtiden med barn.
– Den største sorgen jeg kan se for meg, er at mine fremtidige barn snakker norsk til meg.
[ Laila Goody: – Jeg var et veldig sjenert barn som aldri kunne ha stått på en scene (+) ]
Skuespillerdrømmen
I ungdomsårene var Isaksen sikker: Hun skulle bli skuespiller. At musikk var det hun skulle komme til å leve av, hadde hun ingen anelse om. Irene Pettersen, vokalisten i bandet Tanabreddens Ungdom, det første samiske bandet som toppet lister i Norge på 70-tallet, jobbet som lærer på barneskolen i Tana. Idet Isaksen hoppet tau i friminuttet og nynna på en sang, gikk Pettersen forbi og stoppet henne:
– Don máhtat lávlut, nieida (du kan synge, jente), sa hun.
I tolvårsalderen begynte hun å skrive musikk, uten at det på noen måte endret fremtidsplanene hennes. Men i takt med motstanden og depresjonen som fulgte henne i årene på videregående i Alta, begynte hun å skrive mer. Så meldte hun seg på Sami Grand Prix, og siden fortsatte det. I fjor ble året da barndomsdrømmen likevel gikk i oppfyllelse. Isaksen fikk tilbud om å spille hovedrollen i en ny storfilm. Faktisk ble rollen skrevet med henne i tankene.
– Dramalinja var ikke for ingenting. Alt det forferdelige jeg gikk gjennom på den skolen. På en måte har det vært en sorg at livet tok meg til musikken, selv om det også er den største gaven jeg har fått. Men så fantes det en plass til skuespill til slutt.
Det er ikke en hvilken som helst film hun debuterer med. «La elva leve» er en fiksjonsfilm basert på virkelige hendelser fra Alta-aksjonen og kampen for samiske rettigheter på slutten av 1970-tallet. Sommeren 2021, da Dagsavisen ringte henne for å høre om skuespillerdebuten, satt hun og holdt vakt over den planlagte gruvedriften ved Repparfjorden i Finnmark. Kort tid etter skulle filmen spilles inn. Hun gikk fra å lenke seg fast i virkeligheten til å skulle lenke seg fast på film. Det var ikke bare fint.
– Det var en stor sorg å anerkjenne at vi ikke har kommet lenger. Det er helt forferdelig hvor mange inngrep som gjøres i samiske områder i dag. Ikke bare kjemper vi den samme kampen som våre forfedre startet, vi kjemper en større kamp også, for å overleve. Det er brutalt.
Drivkraften
Det har hendt noen få ganger at Isaksen har opplevd så brutal motstand i form av personlig sjikane, rasisme og hets at hun har satt seg på gulvet og vurdert å gi opp. Hun har kanskje gjort det også, gitt opp, for den kvelden. Men så våkner hun dagen etter med ny giv.
– Jeg har en drivkraft i meg som tvinger meg til å si min mening og stå opp mot det jeg mener er urettferdig. Jeg har vært redd, mange ganger, for at den drivkraften skal forsvinne. Jeg vet ikke hvem jeg er og hva jeg skulle gjort uten den.
– Det høres kanskje litt stakkarslig ut. Mange samer har sagt til meg at det høres slitsomt ut å føle så mye ansvar. Men jeg tenker at det også er et privilegium å ha en så tydelig retning og mening med livet. Jeg har nylig begynt å si at et liv i kamp også er et godt liv. Jeg ville ikke valgt noe annet, sier hun.
Kjæresten, Lars Kristian Rosness, kommer slentrende inn i stua, også nydusjet.
– God morgen. Det er et rundstykke til deg på kjøkkenet hvis du vil ha.
– Men ja. Om jeg føler at jeg ikke slipper unna et ansvar? Nei, det føler jeg ikke at jeg gjør. Jeg kan ikke legge opp, men jeg kunne kanskje ha tatt meg en ukes pause.
Hun skuer opp på kjæresten sin. Snart skal de på ferie. Rosness skal jobbe i Berlin, og tilfeldigvis skal Isaksen ha konsert der en uke senere, så da legger de til rette for å få en uke der sammen.
– Bare én? Rosness lener seg ned og hvisker til Isaksen: To uker skal vi nok klare. Det blir fint.
Hun ler av kjærestens lureri før hun blir seriøst igjen og sier at turen til Berlin skal benyttes til å legge vekk telefonen og ikke bry seg om hva som skjer i verden.
Veslevoksen 16-åring
I boka «Derfor må du vite at jeg er same» beskriver Isaksen seg selv som en veslevoksen 16-åring med altfor store drømmer. Hun var vant til å ta og få plass.
– Men kan drømmer være for store?
– Det har ingen spurt meg om før. Jeg liker godt å få spørsmål jeg ikke har fått før. Jeg tror det var den følelsen jeg satt med som tenåring, fordi mennesker rundt meg mente at det ville være helt usannsynlig for meg å bli sanger eller skuespiller hvis jeg skulle gjøre det på samisk. Det var fjernt for dem.
– Og veslevoksen har jeg alltid vært. Det må ha vært komisk for lærerne mine å se meg vokse opp: Jeg rakk alltid opp hånda, mente alltid noe og trodde alltid jeg hadde svaret på alt. Sånn er jeg nok fortsatt.
Hvis hun skal tillate seg å se kynisk på det, har valget om å synge på samisk tjent henne karrieremessig. Bandet ISÁK skiller seg ut, men for Isaksen har det vært naturlig å velge samisk. Det er morsmålet hennes, og det er det hun synes er mest poetisk og vakkert. Språket er viktig for henne, og som barn tenkte hun at alle i verden kunne samisk og norsk. Hun husker godt da hun forsto at språket hennes var noe som måtte ivaretas.
Fra den bekymringsløse og fine tida i barnehagen begynte Isaksen på grunnskolen og skulle lære om UNESCOs liste over utrydningstruede språk. Det kom som et sjokk å se samisk på lista.
– Mamma har alltid vært sykelig opptatt av at jeg skal snakke samisk. Det satt i kontekst med denne språklista gjorde at jeg bare «fy fader».
[ Bekmørk moro om barnløshet (+) ]
Han uten kofte
Å bli kalt søring er ikke akkurat en hedersbetegnelse på en finnmarking, men Isaksen får høre det av sin far nå som hun har kjøpt leilighet i Oslo. Flere ganger har hun flyttet fra Tana: til Alta, Tromsø og Oslo. Men det er Tana og Kautokeino som er hjem for henne.
– Det høres kanskje trist ut, men å komme hjem er som å bli seg selv igjen.
Da hun var i Kautokeino i påsken, ble Isaksen gjenforent med den personen hun har vært den største delen av livet sitt. Når hun er i Kautokeino, snakker hun samisk døgnet rundt.
– Det gjør noe med hele kroppen og sjelen min. Jeg ser verden på en annen måte og tenker hver gang: Hvorfor bor jeg ikke her?
– Men så har du det vel også fint i Oslo?
– Ja, det er det som er så rart. Jeg føler ikke at jeg lever et dobbeltliv, men det går ikke an å forklare det der. Jeg har et mål om å være mer til stede nordpå, men det er ikke alltid så lett å få til i praksis.
Etter over fire år i forhold med Rosness, er det ikke første gang han blir med opp til nord i feriene. Men denne gangen var det annerledes, pandemiens begrensninger var lagt på is, og påskefestivalen i Kautokeino kunne holdes som normalt igjen. Blant de få uten kofte var Rosness.
– Han snakker østlending og skjønner ikke et kvekk samisk. Han blir tatt imot med åpne armer, jeg prøver å oversette for ham, men når vi er en hel slekt på 15 stykker i et rom, er det umulig for oss å snakke norsk hele kvelden. Faktisk så bør vi ikke gjøre det heller.
– Det er mange kompliserte valg og følelser man må forholde seg til i livet. Lars og jeg må tåle at ikke begge får i pose og sekk. Jeg må tåle å se kjæresten min sitte i tre timer på en stol og ikke skjønne bæret av hva som skjer rundt ham.
Destruktiv kjærlighet
Hele livet har hun hatt tydelige feministiske holdninger. Et annet, tidlig møte med forelskelse ble for Ella Marie Hætta Isaksen nok en kamp. I traumeterapirommet lærte hun at det er noe som heter psykisk og seksuell vold.
– Likevel tillot jeg meg selv å la mine egne grenser bli trossa. Det er det jeg har slitt mest med å akseptere i ettertid. Det utviklet seg et sterkt selvhat i meg, jeg følte meg hyklersk og mislykka som menneske.
– Fordi du visste at han ikke var bra for deg?
– Jeg visste hele veien at det ikke var bra. Men psykisk vold og usunne, destruktive relasjoner kan gjøre en kjempeavhengig. Det blir heroinet ditt. Jeg levde og åndet for en anerkjennelse jeg aldri fikk.
Et halvt år etter at hun kom seg ut av den usunne relasjonen, møtte hun Rosness. Han var trygg. Så ble det dem: Ella og Lars. Det var det fineste hun hadde opplevd, men skadene fra den tidligere forelskelsen hang fortsatt igjen.
– Den største lærdommen jeg har gjort, er at hjertet og hodet kan være leget, men kroppen husker hva den har vært utsatt for. Jeg var ikke klar. Det er ikke sikkert det hadde gått bra med meg, jeg var ødelagt som menneske etter det forrige forholdet mitt, men fordi Lars var som han er, så gikk det bra likevel.
Hun stopper opp og tenker seg om før det vokser fram et smil i henne.
– Han burde fått stipend fra staten. Det er en slags samfunnstjeneste å bruke så mye tid og krefter på å lappe noen sammen igjen.
Nyforelska
Det tok henne lang tid å stole på at Rosness var kommet for å bli. At han ikke skulle gå fra henne i morgen. Men nå, etter over fire år, føler Isaksen seg fortsatt nyforelska.
– Slik kjærlighet er det fineste man kan oppleve i livet. Jeg har alltid tatt og krevd mye plass og følt meg for mye. Men Lars har plass til hele meg, jeg står aldri alene i noe. Det er ganske fint, sier hun skjelmsk.
De møttes gjennom musikken. Rosnes jobbet med Alan Walker, og det gjorde Isaksen også. Alan Walker er deres giftekniv. Men hun er rask med å avkrefte at det en dag er han som skal vie dem.
– Hvordan vi møttes, er egentlig en litt kjedelig historie, men ingenting annet med det var kjedelig. Det har skjedd så mye tidlig i livet mitt, jeg har fortsatt hele livet foran meg og er takknemlig for det.
Helt konkret hva hun skal gjøre fremover, vet hun ikke. På en måte føles det som at hun har stått utenfor seg selv og observert reisen livet har tatt henne med på.
– Jeg blir mer og mer åndelig med årene. Jeg tror på at jeg får beskjed om hvilken retning jeg skal gå i. Jeg har alltid visst hva jeg skal gjøre, men jeg kan ikke forklare hvorfor.
---
Fem favoritter
- Sted: Biltasletta, Kautokeino.
- Mat: Gumppus (blodklubb).
- Film: Den nye Batman-filmen!
- Musikk: Pop, joik, generelt alt av Mari Boine.
- Bok: «Greven av Monte Cristo» av Alexandre Dumas.
---
[ Da Jens ble generalsekretær i NATO, tenkte Gro Harlem Brundtland: «Da kan jeg føle meg trygg» ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen