Dette er verdens beste tegneserie, mener Knut Nærum

– Som barn leste jeg jo «Knøttene» fordi det er en humorserie, men jeg tror ikke jeg lo, forteller serietegner og satiriker Knut Nærum.

Den kjente humoristen har gitt ny norsk språkdrakt til «Knøttene» – eller «Peanuts», som serien opprinnelig het, en av tidenes mest populære avisstriper. I 2020, til 70-årsjubileet for serien, kom den første praktutgaven med høydepunkter fra «Knøttene» tiår for tiår, i Nærums oversettelse. I høst utgis boken med det beste fra 1970-tallet.

«Knøttene» var en klassisk seriestripe, og samtidig noe helt annet: Mellom vitsetegninger og bananskall-komikk på avisenes tegneseriesider, kom Schulz og «Knøttene» med striper om «ensomhet, usikkerhet, fremmedgjøring og skuffelse», som Knut Nærum skriver i forordet.

«Livet er vanskelig», konstaterer Charlie Brown, alias Baltus Brun, i en av stripene Nærum har oversatt i «Knøttene: Det beste fra 1970-1979». Her er Baltus til konsultasjon hos sin nemesis Sofie, i saftboden der hun også tilbyr «Psykiatrisk hjelp, 50 øre». Baltus lurer på hvordan kan finne trygghet i tilværelsen, og Sofie svarer:

«Prøv å gå med hjelm. 50 øre, takk!»

[ Her er vinneren av den episke tegneserie-konkurransen ]

Psykologen i saftboden er blant de mange vitsene som serieskaper Charles M. Schulz vendte tilbake til gjennom 50 år med «Peanuts».

Charles Schulz kom fra Midtvesten, og var av norsk slekt (se under), og ble som ung mann sendt ut i andre verdenskrig, i kamp i det okkuperte Europa. Det preget for alltid hans syn på tilværelsen.

– Samtidig som «Knøttene» er verdens mest populære tegneserie, er det et dypt personlig verk hvor en serieskaper behandler både sin egen og samfunnets psyke. Charles Schulz gjentar sine hovedtemaer med små variasjoner over 50 år. I all sin enkelhet er det suverent godt tegnet, synes Nærum.

– De beste stripene kom på 70-tallet. Her nådde Charles Schulz sitt toppnivå som kunstner. Han var verdens beste serietegner lenge, og holdt høyt nivå hele livet ut, mener Nærum.

– På 1970-tallet var det triste tider i USA, etter det håpefulle 60-tallet. Da gikk folk i tog, nå gikk folk i terapi, sier Knut Nærum. Og 1970-tallet var tiåret da Nærum selv begynte å lese serien.

– Da ble «Knøttene» bare en bekreftelse på at verden er full av skuffelser og ensomhet, og at det også fantes andre som hadde lagt merke til det. Jeg skjønte nok at det var humor der, men den trådte ikke fram for meg før noe senere, sier Nærum.

Midt på 1950-tallet begynte Charles Schulz å tegne en ukeserie med småbarn i hovedrollene, for avisen i hjembyen St Paul. Et tegneseriesyndikat tilbød ham nasjonal distribusjon om han skiftet navn på serien til «Peanuts». Seriens hovedperson og Schulz’ alter ego er den melankolske gutten Charlie Brown, som var på plass i serien fra første stripe.

Gjennom «Knøttene»-serien utforsket Schulz både den amerikanske samtiden og sin egen psyke, mener Nærum.

«Slik jeg ser det, er alle figurene meg, på den ene eller andre måten. Det hadde vært umulig for meg å finne på Sofies sarkastiske replikker om jeg ikke selv var like ironisk. Og det fins mye av Baltus i meg – det vil si: Det fins mye av meg i Baltus» fortalte Schulz selv, i en av kommentarene fra serieskaperen som er gjengitt i de nye samleutgavene.

Den eksistensielle grunntonen i «Knøttene» har gjort at serien fremstår evig frisk.

Nå er jeg blitt en Baltus

—  Knut Nærum

– Serien tar opp allmennmenneskelige temaer. Alle serier som når så bredt ut som «Knøttene» har et fiksjonsunivers – for eksempel Hundremeterskogen, Andeby og Mummidalen – der du kan ta en figur og si: Dette er en side av min personlighet. Dagen etter kan du ta en annen figur og si: Dette er annen side ved min personlighet. Da jeg var liten, tenkte jeg at jeg var mest som den sindige Espen. Men nå er jeg blitt en Baltus. I «Knøttene» er det Baltus som står for refleksjonen. Han reagerer og kommenterer verden og omgivelsene, sier Knut Nærum.

Utover 1960-tallet vokste serien i popularitet, og Charles Schulz utvidet persongalleriet med karakterer og skapninger. Blant mange genistreker var hvordan han lot Snoopy utvikle seg fra taus bikkje til tenkende individ. På midten av 60-tallet ga Schulz tillatelse til å produsere tegnefilmer av «Knøttene»-universet, og var selv involvert i bl.a. juleklassikeren «A Charlie Brown Christmas». Han ga også tillatelse til å produsere leker og figurer av karakterene i serien. Dukker av hunden Snoopy og T-skjorter med Charlie Brown var overalt utover 1960- og 70-tallet, og bidro til å øke seriens popularitet verden over, helt fram mot årtusenskiftet.

[ En av årets lengste sanger er også en av årets beste ]

Schulz beholdt imidlertid kontrollen selv over den daglige seriestripen. Han lot ingen andre tegne, tusje eller tekste, selv når han ble så gammel at han fikk problemer med å føre pennen. Schulz tegnet sin daglige «Knøttene» helt fram til januar 2000, da han bestemte seg for å slutte og legge ned serien. Han døde 12. februar 2000, og den siste stripen han hadde tegnet kom på trykk i avisene dagen etter – Schulz lå alltid et par uker i forkant med produksjonen.

– Som leser er jeg glad for at han ikke ga seg. Etter at han døde, kjøpte jeg samleboka med de siste stripene så fort den kom ut. Jeg fryktet det verste, men det hadde jeg ingen grunn til. Serien var fortsatt fin. Det er mer poesi og melankoli i de siste årene av «Knøttene». Du kunne se på linjene at dette var en tegner som var blitt ustø på hånden, men han mestret fortsatt fortellingen, sier Knut Nærum.

– Etterhvert som jeg selv har lagd tegneserier på jevnlig basis, blir jeg slått i bakken av beundring for Schulz’ verk. Nå for tiden tegner jeg en halvsides serie hver uke. Charles Schulz tegnet en stripe hver dag i 50 år. Det var åpenbart noe han levde både for og av. «Knøttene» gjorde ham rik. Alle andre serieskapere i en slik situasjon har enten gitt opp eller solgt seg ut, men Schulz holdt det bare gående, tross både hjerteoperasjoner og ustø hender. Han hadde et kall, sier Knut Nærum.

Etter at han ga seg i NRKs populære «Nytt på nytt» har Knut Nærum de siste årene drevet både som forfatter og dramatiker. Nå er han serietegner på heltid – eller mest-tid, som han sier – og lager den ukentlige satireserien «Streberne» i Klassekampen.

– Et steg opp i selvaktelse og et steg ned i lønn. Jeg holder på så lenge jeg har råd og så lenge de vil ha serien, sier han.

Nærum forteller at han følte seg beæret da han fikk spørsmål om å nyoversette «Knøttene»-stripene til de tre samleutgavene.

Det var tegneserieentusiast Jan Thesen som introduserte serien på norsk i 1962, og oversatte den fram til 1973. Da ga han jobben videre til sin gamle venn Arne Sverresson, som fortsatte helt til Schulz la ned pennen (se under). Mye av Thesen og Sverressons arbeid har Nærum ikke villet endre. Oversettelsene er gode, fastslår Nærum. Så hvorfor likevel oversette på ny?

– Noen av bobletekstene er for lange i de opprinnelige oversettelsene, de tar for mye plass i tegningen, forklarer Nærum.

– Og språket er blitt knirkete med tiden. Referansene kan bli for sterkt knyttet til sin tid. Jeg har tenkt at denne utgaven av «Knøttene» ikke skal være verken 1971 eller 2021. Det må være begge deler, eller helst ingen av delene.

I Norge begynte forlaget Schibsted å gi ut samleutgaver av «Knøttene»-stripene i pocketformat på slutten av 1960-tallet. Utover 70- og 80-tallet fortsatte Schibsted å gi ut «Knøttene» i album og bøker, ofte tematisk samlet. I USA har samtlige 18.000 «Knøttene»-striper blitt gjenutgitt i definitive år for år-utgaver, i 26 bind, av prestisjeforlaget Fantagraphics. Familien Schulz har fortsatt rettighetene til serien, og lot Disney lage den animerte kinofilmen «The Peanuts Movie» («Knøttene-filmen»).

Det danske tegneserieforlaget Cobolt har satt sammen de nye utgavene som Gyldendal har rettighetene til i Norge. Utgavene som nå kommer på norsk, er de første systematiske gjenutgivelsene av «Knøttene» her til lands.

– Jeg håper disse utgavene kan gjøre at «Knøttene» blir oppdaget av flere, sier Knut Nærum.

[ Paul Simon er 80: Fortsatt fantastisk etter alle disse årene ]

Slik ble Charlie til Baltus: Den norske oversetterens hemmelighet

I amerikanske «Peanuts» heter hovedpersonen Charlie Brown, et vanlig navn på en vanlig amerikansk gutt i en helt vanlig småby.

I norske «Knøttene» fikk hovedpersonen navnet Baltus Brun, som jo er høyst uvanlig, i stedet for noe tilsvarende vanlig – som Søren Brun i Danmark, eller Karl Brun i Sverige. Hva skjedde?

I forordet til «Knøttene – Det beste fra 1970 – 79» har Knut Nærum funnet svaret, eller iallfall en god teori: Det var tegneserieentusiast Jan Thesen som hadde oppdaget «Peanuts», og overtalt norske Schibsted til å satse på serien i Aftenposten. Han ble seriens første oversetter i Norge, og fant også på navnet «Knøttene».

Da Jan Thesen ble født, i 1937, ville faren at han skulle hete Alexander Balthazar til fornavn. Men moren nektet, skriver Nærum, så i stedet ble det Jan. Og da Jan skulle navngi Charlie Brown, ga han sitt ubrukte Balthazar-navn videre – til Baltus.

– Jeg liker å tro at Jan Thesen la igjen noe av seg selv i Charlie Brown. Kanskje Jan Thesen ville gi sin far oppreisning ved å gi Balthazar-navnet videre, sier Knut Nærum.

Eva Cathrine Thesen, Jan Thesens datter og forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur på Gyldendal, støtter hypotesen.

– At min far var tiltenkt navnet Alexander Balthazar, er en familiehistorie som jeg har hørt mange ganger oppigjennom. Og jeg kunne kjenne igjen navn på familiemedlemmer og slektninger i pappas «Knøttene»-striper. Han la ofte inn referanser til oss i familien, eller folk i vår nærhet, forteller Eva Cathrine Thesen.

[ Ny film om The Velvet Underground: Et forferdelig, fortreffelig bråk ]

Kollegaen tviler

Jan Thesen drev egentlig en kontorforretning, og i 1973 ble det for tidkrevende å oversette «Knøttene» i tillegg til dagjobben. Dermed spurte han sin gamle klassekamerat Arne Sverresson, som nå var lærer på Hedmark, om å ta over. Sverresson oversatte «Knøttene» i hele 25 år. Også han gjorde jobben uten fanfare eller medieoppmerksomhet.

– Jan var den som tok serien til Norge og ga serien et norsk ansikt. Hans egentlige jobb var i kontorbransjen. Vi gikk på Nordstrand gymnas sammen. Han kom til meg fordi han mente vi hadde samme sans for humor, og at jeg var den som var best egnet til å ivareta serien videre. Det gjorde jeg i over 25 år. Det var en glede, og en fin avveksling fra en hard skolehverdag, forteller Jan Sverresson, som nå er 85 år, til Dagsavisen.

Han tviler på om Jan Thesen virkelig var tiltenkt navnet Alexander Balthazar.

– Jeg er kjent med den historien. Men jeg mistenker at det var et påfunn fra Jan, humrer Sverreson

– For Jan var det viktig å finne kjappe formuleringer. Navnet «Baltus Brun» er kjapt og godt. Der kjenner jeg igjen Jans tankegang. Baltus Brun – det er bokstavrim som klinger godt.

Men at Jan Thesen la igjen noe av seg selv i Baltus, det er Sverreson likevel enig i.

– Det er mye av Jan Thesen i Baltus Brun. Der jeg kjenner igjen Jan i Baltus, er ikke alle de gangene Baltus taper. Men i måten Baltus tar livet på. Det som skjer, det skjer. Det må vi bare gjøre det beste ut av – sånn var Jan, sier Sverresson.

[ Ny biografi: 22. juli fikk Jon Michelet til å skrive igjen, forteller familien ]

– Jeg var ingen stor tegneseriefan selv. Men «Knøttene» var den eneste tegneserien jeg kunne oversatt. Andre tegneserier har kjappe enkle poeng. «Knøttene» inneholdt alltid en underliggende idé om mennesket i det moderne samfunn, som man kunne kjenne seg igjen i. Charles Schulz var et dypsindig mann, sier Sverresson, og konstaterer:

– Knut Nærums oversettelser er gode. Han har den humoren og det sideblikket som trengs for å tilrettelegge «Knøttene» på norsk.

Jan Thesen døde i 2020, 82 år gammel. Han ble knapt nok intervjuet om sin oversettervirksomhet med «Knøttene», og det finnes ingen pressebilder av ham.

– Han jobbet med «Knøttene» i det stille, det var lite oppmerksomhet rundt det, sier Eva Cathrine Thesen.

Aftenposten snakket imidlertid med Knøttene-oversetteren i 1970.

«Hadde jeg kunnet gjøre det om, ville jeg i dag ha beholdt originalnavnene på Lucy og Charlie Brown og Snoopy og hele gjengen», sier Jan Thesen i intervjuet – der han merkelig nok bare vil bli identifisert med etternavn. «Av de norske navnene er jeg personlig bare fornøyd med Baltus, eller Alexander Balthazar, som han egentlig heter», forteller Thesen her. Og understreker flere ganger at han regner «Knøttene» som en serie for voksne.

[ Her er vinneren av den episke tegneserie-konkurransen ]

«Knøttene»-skaperen: Humoren var norsk

– Det var på morssiden humoren var.

Slik er «Knøttene»-skaper Charles Schulz sitert, i den omfattende biografien «Schulz and Peanuts» (2007). Schulz’ mor Dena Helvorson og hennes familie var norske innvandrere i midt-Vesten. Denas far Torjus Olson emigrerte som fireåring fra Fyresdal sammen med familien, og i USA tok de navnet Helvorsen. De jobbet hardt på en familiegård i Wisconsin. «Hans norske slektninger taklet motgang med innbitt humor», skriver biografen David Michaelis i «Schultz and Peanuts».

Tidlig på 1920-tallet forlot Dana gården til fordel for bylivet i St Paul, hvor hun giftet seg med Carl Schultz, som var av tysk avstamning. Charles, deres første barn, ble født i 1922. Som gutt levde Schulz i frykt for å bli servert lutefisk og annen fæl norsk mat av den formidable tante Gusta under søndagsbesøk på familiefarmen.

For Charles Schulz forble den norske familieslekta den viktigste innflytelsen. «Jeg så alltid på meg selv som norsk, ikke tysk» sa Schulz i biografien.

[ En av årets lengste sanger er også en av årets beste ]

---

FAKTA «Knøttene»

«Peanuts», amerikansk tegneseriestripe. Tegnet av Charles Monroe Schulz fra 1950 til 2000.

En av verdens mest populære tegneserier. Da Schulz pensjonerte seg og la ned serien i 2000, var den syndikalisert til over 2.600 aviser i 75 land.

Schulz tegnet egenhendig nærmere 18.000 seriestriper, og regnes ofte som den lengste historien noen gang fortalt av en enkeltperson.

I Norge fikk serien navnet «Knøttene» og dukket først opp i Aftenposten fra 1962. Repriser på «Knøttene»-stripene går fortsatt i flere norske aviser, inkludert Vårt Land.

---