Bosslady

Vi drikker kaffe på Tøyen. Marian Hussein har akkurat betrodd meg hvor kleint det er å bli fotografert. Men etter en time med Dagsavisens fotograf har hun posert på stoler og bord rundt om i kafeen, og jeg velger å tro hun er ærlig når hun påstår at hun lærer seg å trives med det. SVs vararepresentant nummer 3 til Stortinget er nemlig sulten. På makt.

– Ja, nå ønsker jeg å være på Stortinget fast!

Les om nominasjonsprosessen i Oslo SV her: SV-topp vraket

Lenge bedyret hun at trives best som politisk aktivist med hevet knyttneve på Stortingsplassen. Å jobbe i kulissene.

– Hva er det som har forandret seg?

– Jeg har etter hvert fått så mange viktige erfaringer fra jobben min, både som vernepleier og jobben i Nav, som har gjort at jeg brenner for å få til viktige endringer i samfunnet. Da må jeg på Stortinget.

Første på stortinget med hijab i fjor. Foto: Mimsy Møller

Akkurat det er en rolle hun fikk en smakebit av i fjor, etter at hun måtte steppe inn som vara for Petter Eide. Da var hun den første politikeren på tinget med hijab. Avisenes kommentarfelt nærmest eksploderte.

– Jeg har fått mye kjeft, spesielt fra kokko-Høyre. Den første uka mi på Stortinget traff jeg stortingspresidenten og hun sa at hun var blitt oppringt og at hun hadde fått masse e-poster fra folk som mente at jeg ikke kunne gå på Stortingets talerstol iført hijab fordi det måtte være imot grunnloven. Det føltes absurd at min bekledning skulle hindre deltakelse i demokratiet.

– Det har ikke skremt deg fra å fortsette?

– Vel, de som kritiserer ønsker meg bort, så dette er også en måte å vise en finger til dem. For om jeg holder munn og trekker meg, gir jeg dem på en måte tillatelse til å definere meg. Å tillate det tror jeg vi alle taper på i det lange løp.

Hun har alltid vært opptatt av nyheter. Lyden av nyhetsankere som forteller om hendelser fra rundt omkring i verden minner henne om barndomshjemmet, og sofakroken hos mamma og pappa.

– Hjemme har alltid nyhetskanalene hatt forrang og det har preget oppveksten min. Både mamma, og også pappa i sin tid, så alltid på nyheter. Vi kunne sitte og følge konflikten i Somalia, konflikten i Kuwait, krigen i Palestina. Alle har vært politisk bevisste, stemt ved valg, og mamma har vært veldig opptatt at vi ungene skulle følge opp, sier hun.

Det har helt klart påvirket hvem hun er blitt som voksen.

– Vi er barn av en borgerkrig og har ikke hatt den luksusen å kunne stenge det som skjer i verden ute. Da blir man nødt til å sette seg inn i store politiske temaer. Så det er ikke bompenger som engasjerer meg mest.

– Var du et alvorlig barn?

– Jeg tror jeg var ganske veslevoksen, smiler hun.

– Jeg er eldst og da får man en helt annen tilgang på de voksne. Samtidig, når du er eldst av sju så får du en del ansvar men også mange «perks».

Nylig tvitret hun om en jente fra Mogadishu som var blitt kastet ut av et vindu i femte etasje, etter å ha blitt voldtatt. Det hender Marian lurer på hvordan livet ville blitt om familien hennes var blitt boende i Somalia.

– Det har jeg tenkt veldig mye på. Helt fra jeg var ganske ung har jeg vært takknemlig for at min familie har hatt de ressursene de har hatt, slik at vi har kunnet flykte. Det har ikke vært selvsagt, og jeg har tenkt mye på de andre menneskene som ikke hadde de samme mulighetene som oss, folk som har bodd i flyktningleirene i 30 år. Det er det mange som har gjort, utenfor, men også internt i Somalia.

Som liten jente i Somalia da krigen bryter ut. Foto: privat

I 1990 bryter borgerkrigen ut i Somalia. Lille Marian er blitt 4 år. Høye lyder og de voksnes redde samtaler brenner seg fast i minnet.

– Jeg hadde en diskusjon med søstera mi og kusina mi her for litt siden, om hvor mye av dette som egentlig er mine egne minner, og hvor mye som er minner om hva de voksne snakket om og som vi barna dannet oss bilder av.

Men midt i det fryktelige var hun heldig. Faren jobbet som elektroingeniør i Saudi-Arabia. Der hadde han fått en bra stilling for bleiegiganten Pampers, noe som plasserte familien solid inn i middelklassen og ga en fluktvei, via Kenya og Uganda.

– Pappa hadde vokst opp under kommunistisk styre med diktatoren Siad Barre i Somalia. Som sønn av en politimann som ikke hadde god råd fikk han likevel en god utdanning og kunne reise utenlands å etablere seg, noe som ikke var like vanlig i resten av Afrika. Så da krigen brøt ut og vi måtte flykte så kunne vi dra til pappa.

Da faren ble kreftsyk og sendt til behandling i Tyskland viste det seg at sykdommen var uhelbredelig. Han hadde en søster i Norge, hun og en human familiegjenforeningspolitikk fikk familien til å flytte hit slik at han kunne tilbringe sine siste dager her, omgitt av familien. Dermed la først pappa, så senere familien turen til Norge, nærmere bestemt Os i Østerdalen.

– Vi bodde der åtte år, det ble mange skiturer til Dalsbygda der Therese Johaug er fra, sier hun. Familien samlet seg rundt farens sykeseng, og det gikk fort. Selv om det var vondt så var de mentalt forberedt. Da var det mamma som måtte steppe opp og være den sterke, hente i barnehagen og følge opp skolearbeid. Norskkunnskapene var kanskje ikke på topp, men hun var fast på at ungene skulle tilpasse seg livet i det nye, mørke og kalde landet på best mulig måte.

For å være ærlig tror hun heller ikke det hadde vært så bra å bli boende i Saudi-Arabia.

– I Saudi var vi barn av arbeidsinnvandrere og hadde ikke samme rettigheter til for eksempel å gå på skole. Så min lillebror måtte gå på privatskole, og vi var heldige som hadde råd til det. Og de somaliske jentene vi kjente fikk ikke lov å studere til tross for at de hadde toppkarakterer fra videregående. Universitetet var forbeholdt saudiarabere.

Skolejente i Saudi-Arabia. Foto: privat

De har besøkt gamle venner der i ettertid, og vet at forholdene er langt fra ideelle.

– Synet de har på svarte der er problematisk, sier Marian og forteller om da hun og en venninne fikk tilbud om hushjelpsjobb da de var på shopping på et av de store handlesentrene.

– Ja, har du afrikansk opprinnelse så er du automatisk tjener, liksom.Den type holdninger er det spesielt å møte på. I Saudi-Arabia har de også et ekstremt undertrykkende kvinnesynsyn, som gjør det umulig for kvinner å leve frie liv. Å leve der som kvinne med afrikansk opprinnelse er ikke enkelt.

Den egentlige bosslady er mamma-Hussein. Da ektemannen døde tok hun, en alenemor til sju i et fremmed land grep og flyttet fra bygda og inn til byen, nærmere bestemt Stovner, for å skape seg et nytt liv.

– Etter at pappa gikk bort følte mamma at om vi ble på bygda, ville hun fortsette å være helt avhengig av familiemedlemmer for alt mulig. Så hun sa: nei dette går ikke. Det fungerte ikke for henne.

– Hun høres ut som en modig dame?

– Mamma er sjenert, ikke en sånn frampå person som gjør så mye av seg. Men i Oslo var det lettere for henne å være selvstendig, her trengte hun ikke å kjøre bil for å komme seg rundt og sånn. Så det var praktisk. Hun skjønte at hun måtte gjøre det, for seg selv og for oss.

I Saudi-Arabia hadde familien levd et tilnærmet middelklasseliv.

– I Norge mistet vi hele vår klassetilhørighet. Plutselig var vi helt nederst på rangstigen. Det er noe man ofte glemmer når man snakker om innvandrere som en gruppe, at vi har ulik bagasje og ulike forutsetninger.

– Opplever du at du ofte er blitt forhåndsdømt?

– Vel. Når man er barn av en kvinne som hele tida blir undervurdert i samfunnet så ser man hvor stor hun egentlig er.

– Har det gjort deg sint?

– Vel, nedvurderingen av svarte muslimske kvinner er en form for hersketeknikk og jeg skjønte det kanskje ikke der og da, det føltes bare urettferdig, men etterhvert fikk jeg et språk for analysere det, sier Marian.

Vi bestiller pizza og Marian forteller om en ny podkast hun hører på. «The Things We Left behind»,laget av to somaliske kvinner i Storbritannia og handler om minnene og tingene som blir igjen etter mennesker på flukt. I en av episodene «The lost tapes» snakker de om gamle lydkassetter som slektninger har lest inn. Marian kjenner godt til denne tradisjonen.

– Før i tida var ikke telefonforbindelsene i Somalia så bra og isteden pleide folk å spille inn brev på bånd. Det var også billigere enn å ringe.

Les også: Guri Melby er ny Venstre-leder: – Det er nok lurt å ha en plan B om du er med i Venstre (+)

Hjemme var det stor stas når de fikk nye kassettinnspillinger med folk som fortalte om stort og smått som hadde skjedd i hjemlandet.

– Noen ganger kom det folk på besøk til oss som nettopp hadde vært i Somalia, og som hadde med seg bånd fra mormor der hun snakket til oss. Da samlet vi oss rundt kassettspilleren og hørte på. Det var en helt egen stemning. Hadde vi tatt vare på båndene kunne min sønn i dag ha hørt mormor snakke, men dessverre har vi ikke det.

22. juli 2011 forandret terroren Norge for alltid. Marian var i byen, hørte smellet fra regjeringskvartalet. Alle trodde det var islamistisk terror. Hun ville hjem, men det gikk ingen T-bane. Folk begynte å rope skjellsord etter henne på gata.

– Jeg husker at jeg tenkte: hvor må vi flytte nå? Der var vi, liksom, som var blitt til fienden. Hvilket land måtte vi flytte til? Det er ingen som holder alle nordmenn ansvarlige for det Breivik og Manshaus har gjort, men hadde de vært muslimer så tror jeg det ville blitt umulig for oss å bli i Norge.

– Er du troende?

– Jeg er troende muslim. Samtidig er jeg nødt til å tro, for dette livet her... man får noen slag og da må jeg tro at det er en mening med det hele. Jeg kunne ha vært i Somalia, noen ganger tenker jeg, «ok, Gud har en større plan for deg». Jeg skjønner ikke alltid hvorfor ting skjer, og da tenker jeg at det må være en større plan, sier hun.

– Å si at man er troende muslim er blitt farlig, og det har nok også preget min religiøse vekkelse, denne islamofobien som har vokst fram i årene etter 11. september. Derfor er det viktig å vise at å være muslim er noe annet enn å være terrorist, så folk får et annet bilde.

– Vil din religiøse overbevisning påvirke hvordan du tenker om politikk, alkoholpolitikken for eksempel?

– Jeg har jo sittet i bydelsutvalget her i Gamle Oslo, og det er aldri blitt åpnet så mange serveringssteder som i de periodene, ler hun. Men blir fort alvorlig:

– Å kritisere kvinners påkledning er noe alle holder på med. Noen mener jeg ikke er nok dekket til og andre mener jeg er for tildekket. Det er den dobbeltstraffen vi blir utsatt for som kvinner. De vil kanskje at vi skal miste fokuset på de tingene som er viktig i politikken.

Les også: Selda Ekiz har vunnet priser for å være smart, dyktig, morsom og pen (+)

«Ja, men da sees vi vel igjen neste år da?» sa barnepleieren. Marian Hussein hadde akkurat født sitt barn og tenkte: «hæh??». Visste barnepleieren noe ikke hun visste, liksom?

– Ja det skjedde faktisk. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Takk og lov hadde jeg en kjempefin jordmor som hadde jobbet for Leger uten grenser, så selve fødselsopplevelsen var bra. Det var bare den kommentaren på slutten.

Hverdagsrasisme gir seg utslag på mange måter. Det kan være alt fra å bli beglodd på trikken til å anta at en somalisk jente ikke er akademisk anlagt. Og at hun skal føde barn hvert år.

– Mamma presiserte alltid at vi måtte ta utdanning, får papirene i orden. Så for meg var det naturlig å tenke at, ok, bare man forbedrer seg, tar utdanning, så blir man behandlet annerledes. Og så blir man eldre og innser at nei – det hjelper nødvendigvis ikke. Nå er det ikke sånn at det bare er folk med mastergrader og bachelorgrader man skal behandle med respekt, men vi må se på hvordan vi til enhver tid tillater oss å behandle alle mennesker, også de som ikke har papirene i orden.

Selv var hun også blitt anbefalt yrkesfag framfor allmenn på skolen.

– Jeg hadde kort botid og noen utfordringer med språket. Men alle i slekta vår har tatt høyere utdanning. Å bli sett som en representant for en gruppe, heller enn som individ fører til at man ofte blir feilvurdert, hudfarge og landbakgrunn står i veien for å se enkeltpersonen, sier hun og legger lattermildt til:

– Nå er det overhodet ikke noe galt med yrkesfag, bare så det er sagt. Jeg gjennomførte helsesekretærutdanningen, men fikk ikke brukt den. Jeg skulle egentlig ønsket at noen av brødrene mine hadde tatt yrkesfag, særlig når jeg ønsker å få fikset noe eller noen i familien pusser opp!

Les også: Mads Hansen har Humourettes: – Klarer ikke å dy meg (+)

Marian er vel så bekymret for den strukturelle rasismen, en seig tråd av fordommer som er vevd inn i det norske samfunnet og er blitt et hett tema i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen i USA.

– Det er for eksempel bevist at folk med annerledesklingende navn her har mindre sjans for å bli innkalt til jobbintervju. Og vi har ørten bevis for at unge menn med minoritetsbakgrunn på Oslo øst blir stoppet oftere av politiet. I et land der folk flest stoler på politiet er det en farlig utvikling, det kan få enorme konsekvenser om den tilliten blir svekket. Jeg er bekymra for generasjonen 13-14-åringer dersom de blir mistenkeliggjort fra ung alder. Hva er det vi bygger opp da?

– Nå sies det at kriminaliteten er på vei ned?

– Ja, og takk og lov for det. Unger har vel aldri vært like skoleflinke som de er nå. Dette må vi ikke ødelegge.

Om hun havner på Stortinget har hun ambisjoner om å bringe med seg erfaringene fra arbeidslivet. Hun mener det er en viktig ballast for en politiker å ikke være broiler.

– En ting er å snakke om folk, en annen er å være ute og møte de som lever i en vanskelig situasjon. I Nav har jobben min vært å utbetale livsopphold til folk, og jeg har sett hvor vanskelig det er for mange. Jeg har gjort eksperimentet med å forsøke å leve av det samme som de jeg utbetaler penger til, og det går bare ikke. Å skulle fortelle folk at de skal betale regninger og leve av så lite er frustrerende.

Hun er utdannet vernepleier og har jobbet som barnevernskonsulent, og med folk med nedsatt fysisk funksjonsevne. Nå jobber hun som konsulent i Nav. Og er frustrert over arbeidssituasjonen.

– Jeg har aldri gått på jobb uten å brenne for det jeg skal gjøre. Men, når forutsetningene for jobben vår endres av politiske vedtak så er det politikerne som må kjeftes på. Som for eksempel da Isaksen i forrige uke sa: «ja nå skal sosialhjelpsmottakere ha aktivitetsplikt». Ah, da blir jeg bare sånn: Ærlig talt – skjerp deg! Slutt å ødelegg for sosialt arbeid. Slutt å gjøre livet vanskelig for dem som allerede sliter.

– Opplever du at det er mistenkeliggjøring av folk som går på sosialen?

– I aller høyeste grad. Høyresiden legger til grunn at sosialhjelpsmottakere er unnasluntrere. Men, jeg har personlig aldri møtt en eneste sosialhjelpsmottaker som ikke vil noe. Samfunnet har ingenting å tjene på at vi pisker de som allerede ligger nede. Den mistilliten provoserer meg grenseløst.

– Vi bør kanskje heller kreve sosial aktivitetsplikt fra milliardærene?

– Serr! De skal liksom få skattelette og låneordninger, og blir det stilt noe som helst krav til dem, så blir det syting om mistillit til næringslivet og bla-bla. Ja, la oss stille mer krav til milliardærene.

Les også: Laial Janet Ayoub:– Jeg har mottatt så mange hatmeldinger at du vil ikke tro det (+)

Som ung, muslimsk kvinne med hijab på barrikadene må du regne med å bli lagt merke til. Være et forbilde.

– Blir du av og til lei av å hele tida måtte representere?

– Jeg kan gjerne være et bevis for at du kan bli hva du vil bare du gir faen i andres forhåndsdømming. Finn noe du brenner for and just do you. Men jeg trodde aldri at det politiske rommet skulle bli mitt.

– Hvorfor ikke?

– Helt serr, i begynnelsen mistenkte jeg alle mine politiske venner for å tenke sånn: åh nå har vi ei innvandrerjente med hijab på laget, liksom. Jeg var redd for at det var motivasjonen og derfor drev jeg nok å skubba ting unna. Etter hvert har jeg jo skjønt at de ville ha meg med fordi jeg har viktige ting jeg brenner for politisk, ikke fordi at jeg ser sånn eller sånn ut.

Et vendepunkt var å observere partikamerat Omar Samy Gamal drive valgkamp. Å se hvordan ungdommene strømmet til og ville snakke med han åpnet øynene hennes for hvor viktig det er å engasjere seg.

– Han sto på stand, husker ikke helt om det var på Grønland eller Stovner men jeg husker det var en gjeng med unge gutter som strømmet til. Å observere hvordan de så opp til han var kult, det gjorde noe med meg, jeg fikk lyst til å bidra. Og det håper jeg andre unge også vil.

– Men hvordan skal man orke å påta seg politiske verv der hatmeldinger og trusler er en del av gamet?

– Det er viktig å huske at hatet har vært med å utvikle seg fordi samfunnet har tillatt det. Mitt råd er: finn deg en gruppe eller et lag der du kan stå sammen med flere mot hat og kjipe meldinger. Da har du folk å lene deg på når det blir for tøft. Det er ikke sånn at du må ta alt selv, du kan ha folk ved siden av deg og bak deg. Og, når det blir for tøft, så har du også folk som kan stå foran og ta kampen for deg. Du trenger aldri stå aleine.

Les også: Nayat driver nabolagskafeen der alle kjenner alle. Velkommen til Holmlia (+)