– Jeg trodde kanskje det skulle være mer skummelt. Men det er det ikke. Det kan jo tenkes at jeg fortsatt bare er sjokkskadd.
25 år har han vært sin egen potet i statskanalen. Nå har «Pop Quiz»-master og «Herreavdelingen»-pratmaker Finn Bjelke bestemt seg for å si takk for seg og skifte beite, eller skole, som han selv kaller det, til Radio Vinyl, med makker Yan Friis og datteren Katrine på slep.
Beslutningen om å forlate NRK har ikke bare gått knirkefritt. Uttalelser som at radio har blitt nedprioritert i statskanalen har skapt baluba. Og Bjelke vet det blir trist å forlate NRK og det symboltunge bygget.
– Med hånden på hjertet, jeg elsker den arkitekturen, særlig radiohuset. Det er noe med dette hvite hus, det er et symbol på et eller annet, litt som med de som hadde hvite hatter i cowboyfilmer. Du visste de var de gode. Jeg er dessverre pinlig klar over at det ikke er så enkelt lenger.
Colaen ligger kald i glasset på balkongen i Trudvangveien. Han har aldri lært å drikke kaffe på sine 59 år, og han har heller ingen som helst planer om å gjøre det. Om det skyldes traumatiske møter med kaffemaskinene på NRK, eller at han fortsatt liker å definere seg selv som 17, 18, 19, eller også 23 år i hodet, kommer aldri klart fram. Så vi lar den ligge. Her i Trudvangveien har han drukket cola siden han var liten gutt. I dag er leiligheten prydet av hyllemeter med musikkbiografier, vinyler og fem-seks tusen CD-er. Det er møysommelig innredet med lavalamper, Beatles-dekorasjoner i alle variasjoner, signerte innrammede fotografier, av store navn med store hår og gitarer, og ikke minst en diger T-Rex-poster som river opp det ellers streite eggeskallhvite og lyseblå kjøkkenet. Fra denne adressen har han gått den samme ruta til Marienlyst barneskole som han også senere skulle ta til jobben.
Nå blir veien annerledes. Turen fram og tilbake til NRK er noe han kommer til å savne, for de dyrebare ti minuttene brukes godt. Det kan være ting han kommer på som han skriver ned så fort han kommer på jobb. Og det kan være helt andre ting han grubler over. For en grubler har han alltid vært.
– Noen ganger er det kjempefint at man har tid, mulighet og evne til å prosessere en tanke helt ut, til enhver trevl er analysert. De tankene har nok vært der hele tida. Det tror jeg man er født med.
Han likte å sitte for seg selv og tenke også da han var liten. Med en tornado i huet. Når han ikke tenkte, satt han og leste. Moren jobbet på skolebiblioteket til Marienlyst skole. Der tilbrakte lille Finn mange av sine storefriminutter på å sluke klassikere. «Hardyguttene», «Greven av Monte Cristo», Walter Scotts «Rob Roy» og «Ivanhoe» – før det bar inn i det han beskriver som en tung science fiction-periode, der han slukte «veldig mye ræl». Men en sjanger er han ikke spesielt glad i:
– Det eneste jeg klarer å lese av norsk samtidslitteratur er Lars Saabye Christensen. Han er til gjengjeld min ledestjerne. Det blir ikke bedre enn det. De senere bøkene hans er fra området rundt her og Majorstuen. Men jeg husker en gang at han klarte å plassere en godteributikk på feil hjørne, og da falt hele boka sammen, selvfølgelig. Det var jo ikke sånn det var.
Men bortsett fra dette grusomme uhellet, er Bjelke stor fan.
– Jeg er så fan av Lars, at det nesten er litt kvalmende. Men jeg merker at om jeg treffer ham i butikken – og han er jo en beskjeden og sjenert herre, det er jeg også – så mumler han litt til meg, og så mumler jeg til han, og så må jeg bare haste av gårde til et sted som jeg ikke vet hvor er. Fordi det blir for kleint. Men jeg har egentlig bare lyst til å sette meg ned og ta en øl eller en flaske vin med ham og bare snakke. For vi er begegherfra, i dette lille universet. Ja. Det er rart.
Foto: Mimsy Møller
Dette med å ikke helt klare å treffe folk, har også vært et problem som har sabotert for Bjelkes ungdomsdrøm: Han ville jo bli popstjerne. Det var før han begynte å jobbe for Gunnar Eide og Live Nation som lokal roadie, eller «humper» som han kaller det, der han lastet inn og ut utstyr på Chateau Neuf.
– Da så jeg disse stjernene og tenkte «fy fan, tenk om jeg var en av disse».
Men det var til han så dritten backstage.
– Jeg så mye reising, og sure sokker, og våte T-skjorter, og den der trettheten som satte inn før de gikk på scenen. Etterpå bare satt de seg en nightliner, og så skulle de videre. Jeg tenkte at jeg hadde jo dødd. Av overdose. Etter tre år. Eller så hadde jeg … Nei, det hadde jeg ikke orket. Jeg er nødt til å ha det ryddig rundt meg, for det er så jævlig rotete i hodet mitt. Altså helt eksepsjonelt «nå er det like før det eksploderer», og da må det være noenlunde alfabetisk og kronologisk rundt meg slik at jeg kan kunne gå rett inn i hylle fire i stua, og hente det jeg er på jakt etter. Livet er for kort som det er til å hele tida lete etter ting. Jeg gjør det jo likevel.
Det er bare i CD-, bok- og vinyl-hyllene han har en viss orden. Bowie er artisten han har flest bøker om, men han kan ikke bestemme seg for hvilken av biografiene som er best, ettersom han har lest de i ulike faser av livet. Men alt er alfabetisert, og ryddig i Trudvangveien. Det skaper en viss ro rundt ham, for bare slik kan selve orkanen på innsiden få leve fritt.
– Det er spesielt. Det er en malstrøm som drar rundt i hodet mitt. Men jeg tror også det er derfor du kan kaste ganske mye på meg i en livesending, som når folk blir borte fra telefonsamtalen, og jeg må snakke med noen andre, og jeg fortsatt bevarer roen, mens på nyhetene kan du se erfarne reportere stå ute og rapportere om noe som nettopp har hendt med åpen munn.
Med en godt over gjennomsnittet god selvinnsikt, kommer også evnen til å overanalysere. På godt og vondt. Som tanken om at han aldri gjør noen ting godt nok. To-tre ganger i løpet av karrieren i «Herreavdelingen», kan han huske at han har utveksla «high-five» med makker Yan Friis, og tenkt at «i dag var det bra».
– Jeg kan en gang iblant høre på et opptak og tenke at «det var smart. Det var kvikt, det passet der og da». Men så kommer en blemme rett etterpå som bare pulveriserer alt. Det er slitsomt.
Aller sist vil han snakke med noen som helst etterpåm, hvis han vet at en opptreden har gått dårlig. For det synes han gjerne. Aller, aller sist vil han snakke med dem som kommer etterpå og påstår at «det var dritbra».
– Det hjelper virkelig ikke. For det viser bare at du er utrolig tjukk i huet. Eller veldig underdanig og servil.
Helt selvutslettende selvkritisk er han ikke, for det er bare slitsomt, mener han. Og dumt, ikke minst. Enkelte ganger må han bare la ting gå.
Motstand kan også være bra, for eksempel den som ikke kommer fra ham selv. Som motstanden fra andre musikkjournalister, for eksempel, den Bjelke møtte på da han starta i musikkblekka «Beat» i 1985.
– Det var tøft. Kjempetøft. Det var nok litt som å spille kvinnefotball: «Du kan ikke noe om musikk, du. Nei, du er fra Oslo vest.» Jeg følte jeg måtte bevise noe hele tida. Det var fordommer så til de grader.
Som regel er det omvendt, at det er en fordel å komme fra vestkanten i Oslo, men i musikkbransjen var det en hemsko.
– Der måtte jeg virkelig bevise, ved å levere 20–30 prosent mer. Men jeg syntes de andre var vel så tjukke i huet som meg. Vi var en gjeng noksagter som slapp unna med mye.
Les flere av dagsavisens helgeportretter her! (Dagsavisen pluss)
Han var også den rake motsetning til den gjengse musikkjournalist på alle mulige måter. Bjelke gjorde det the Bjelke way. Brukte litt alternative metoder. Han ville, uten sammenligning forøvrig, skrive som Ray Davies i The Kinks.
– Davies skrev geniale poplåter på under tre minutter. Det er ikke meningen at jeg som musikkanmelder skal bedrive ord. Artisten gjør det. Jeg kan kort oppsummere hva en artist får meg til å føle, og videreformidle dette, og så kan det være opp til folk å avgjøre om de liker det eller ikke.
Da han gjorde et intervju med Meat Loaf, syntes han ikke det å skrive «sier han med utestemme», eller «brøler Meat Loaf» godt nok skildret intervjuobjektets særpreg, så han skrev alle svarene i versaler i stedet.
– Det var veldig tydelig på trykk. Men dette handlet om rock n’ roll. Det handlet om horer og drikking og «hoiing». Det var mange som la ansiktet i alvorlige folder og skrev side opp og side ned. Utrolig mange seriøse, selvhøytidelige, pompøse noksagter som skjulte seg bak det som så ut som en westernby; det ser veldig fint ut på forsiden, men så er det bare en rønne bak.
Ellers oppsummerer Bjelke sin 15-årige karriere som ren musikkjournalist som «veldig mye jeg ikke kan oppsummere».
– Men det var jo jævlig moro. Helt sinnssykt. Verden kom dundrende inn i Oslo, og vi fikk være med på ting som var skjellsettende. Det har vært mye «backstage ting», men fint å få åpnet hodet litt, fordi man kommer fra et overmøblert hjem. 15 år, det er veldig lenge, hvert fall i den dustebransjen.
Etter litt fram og tilbake i «dustebransjen», fikk han sin første fot innafor NRK, som tekstforfatter i «Hallo i uken». Så ble han fast ansatt i P3 som musikkprodusent, før «Herreavdelingen» ble født i 1996. Mentaliteten fra «Beat» tok han med seg videre, den som går ut på å danne et fellesskap med publikum. Men dette hadde han allerede forsøkt med skoleavisa «Spindelvev» da han gikk på Fagerborg på 70-tallet.
– Jeg har alltid hatt lyst til å lage gjenger. Eller en forening folk har lyst til å være med i. Og den skal være åpen for alle, bare man oppfører seg.
Fellesskapet og eierskapet til et program, det som får trofaste lyttere over hele landet – også de utafor Norge – til å arrangere årlige sommerfester for «Herreavdelingen», eller engasjere seg på veggen blant de over 26.000 medlemmer i Herreavdelingens familiesalong på Facebook, handler ikke minst om programmets innhold, og hva det snakkes om.
– Det er lett å peke på andre og si «de er dumme», men man må alltid avslutte med «jeg er dummest». Du må alltid gå tilbake til deg selv.
Det er noe Bjelke synes all humor bør handle om.
– Du kan ikke sparke nedover. For det første er det kjempelett. Hvor er utfordringen i det? «Oss», det er bedre enn «jeg».
Hvor denne ideen om viktigheten med fellesskap og eierskap kommer fra, har han ikke peiling på. Han har aldri prøvd å dissekere den ideen. Men det er viktig at man alltid møter folk med den respekten de fortjener. Eller gjensidig respekt, som det også kalles. Det lærte Bjelke av sin mor. Og senere igjen av Marius Müller - musikeren, programlederen og produsenten som døde brått og brutalt i 1999, bare 40 år gammel. Bjelke jobbet en del med Müller.
– Jeg savner ham på en ukentlig basis. Vi var to sjelefrender, Marius fra Manglerud og Finn fra Majorstuen. Vi fant hverandre i musikken og humoren. Han lærte meg kunsten å være høflig med folk, det å gi folk som ville hilse på deg et par minutter, før du kunne si at nå måtte de gå. Da skar Marius igjennom ganske kraftig.
Bjelke har også lært at når folk kommer bort og vil snakke, er det best å alltid være i bevegelse. Han blir fort sjenert.
– De vil meg så vel, og jeg skulle ønske jeg satte mer pris på det. Jeg vil takke for det, samtidig som det er vanskelig å takle.
Det er ikke bare møter med fans han er dårlig på. En ting er kaffedrikking, men fotball-VM, det følger han ikke med på. Her er det kun klubblag som gjelder. Lyn og Arsenal. Han var 45 år da han så sin første kamp fra en tribune. Ryktet skal ha det til at Arne Scheie visstnok ble genuint opprørt av dette.
En annen ting han er dårlig på er større sosiale settinger. Det er han virkelig dårlig på. Vinlotteri og julebord, det er ikke sånt Finn Bjelke driver med. Ikke fordi han ikke liker folka, han bare føler seg utilpass.
– Virkelig utilpass, altså. En-til-en-kommunikasjon, når samtalen er om noe som virkelig er interessant, da går det greit. Men med en gang vi blir tjue stykker på et party, der jeg egentlig bare kjenner vertskapet, da blir jeg ganske stille. Og sånn har jeg alltid vært.
Men å stå foran 2000 mennesker på en scene, eller snakke på lufta live, for 700 000 lyttende ører, det går helt fint. Han skjønner det ikke helt selv.
– Men da er jeg på jobb. Da er det en forventning der. Og er det ingen forventning, så skal jeg i hvert fall skape den. Da kjenner jeg adrenalinet. Jeg har vel et av de få programmene der det er kjefting fra scenen også, ikke bare fra salen. Jeg tror folk liker å få seg en liten ørefik, jeg. «Nå må’ru holde opp».
Han er «velsignet» med selektiv hukommelse, som han selv sier. Akkurat det mener han stort sett er en bra ting.
– Problemet er at de som hører på radioen kan si «men dette snakket du om for tre uker siden». Hæ? Og Yan husker hvert fall ikke. Det har ingenting med alder å gjøre.
Dette med selektiv hukommelse har fått Bjelke til å komme på en tid da «alle danset» og klinte. For mens alle danset, var unge Finn DJ. Det passet ikke helt med at han selv var ganske jentegæern og aller helst ville kline selv. I stedet så han stygt bort på dansegulvet.
– Det er svært få DJ-er som danser – hvis ikke det er på rare tabletter. Men jeg danset ikke, jeg valgte ut musikk. Jeg var jo sammen med masse jenter, og de måtte lide. Når jeg har møtt dem senere, har de sagt at jeg bare satt og spilte plater, mens jeg sa «hør nå». Det var det jeg gjorde – «hør nå».
Den unge DJ-Finn skjønte visst ikke selv hva som var best for ham.
– Jeg ville jo mye heller kline. Bowie kunne jeg spilt etterpå. Skjønner’u? Jeg prøvde å lage den ultimate klinekvelden, med den best mulige musikken. Men jeg glemte å være tilgjengelig for klining selv, for jeg var hele tida på jakt etter neste gode låt. Har du hørt noe så dumt?
Det finnes dummere ting, nemlig det å ikke gjøre noen ting som helst. Folk som ikke gidder, det er det verste Bjelke vet.
– Jeg får helt gangsperre. Eller folk som «ikke orker», eller «er sliten». Det er helt meningsløst.
Men så kommer han på at han selv aldri prøver å bli bedre på det han gjør. Han vet ikke om det er fordi han ikke klarer eller ikke orker. Men da er han altså tilbake til å være en av de folka han egentlig hater mest her i livet. De som ikke gidder.
– Det handler om at jeg er lat. Jeg har selv aldri gjort research til en bok, for eksempel. Jeg vil heller skrive noe som ikke er sant, men morsomt.
Men så kommer han på at han hater å se noe som ikke er korrekt andre steder, som i Lars Saabye Christensen-boka, der han plasserte en godteributikk på feil sted.
– Ikke sant. Den dualismen her er helt merkelig. Det er alltid rom for endring. Men jeg gjør det jo ikke. Jeg vet ikke.
Han tar en slurk cola fra balkongen sin i Trudvangveien.
– Selvfølgelig er det snakk om en galopperende selvforakt.
Men han har skjønt en ting, og det er at det han gjør, det holder. Finn Bjelke er bra nok.
Den selektive hukommelsen hans har forresten fått ham til å tenke på den dagen da han og datteren Katrine gikk ned fra «Riksen», etter at hun hadde vært på sin siste kreftkontroll.
– Jeg sa det er litt rart å slutte i NRK, fordi jeg ønsket meg jo så veldig å jobbe der. Da så hun på meg og sa «Men Pappa, du har jo jobbet der». Og det har jeg jo. Det syntes jeg var klokt sagt.
Han har også tenkt litt mer over det at folk kommer for å oppsøke ham for å si takk.
– Da tenker jeg at min jobb her er gjort. Noen har takket for noe jeg har gjort. Noen jeg ikke kjenner. Det er ikke så mange forunt. Da er det verdt all selvforakten. Og all melankolien. Og tristessen. Og ensomheten.
Fem favoritter
Favorittbok: «Babbitt» av Sinclair Lewis
Musikk: David Bowie - «Hunky Dory»
Film: «Blade Runner» (Ridley Scott)
Mat: Fiskesuppe
Sted: Brügge