Roald skjulte dysleksien for sjefen. Det gjorde også 30 andre kolleger

Av Tonje Paulsen Solem / Magasinet Industri Energi

Sandal skulle gå inn i en maskin. Det var en vanlig maskin og en vanlig dag på jobb på Glencore, nikkelverket i Kristiansand. Han hadde gjort det 200 ganger før. Minst. Men nå sto nestlederen hans der og ba ham om å fylle ut et Tenk sikkerhet først-skjema, en såkalt TSF.

– Jævla Pinocchio. Dra til helvete, var Sandals høylytte reaksjon.

Han tok TSF-skjemaet og kastet det med ønske om å treffe. På dette tidspunktet visste Sandal at han hadde tapt.

Det var en dyslektikers kontinuerlige kamp mot høyere krav til skriftlig rapportering, og en kamp for hver eneste dag å holde ordblindheten hemmelig. Roald Sandal omtaler det selv som «en krig». Alle foto: Jan-Erik Østlie

Det var en dyslektikers kontinuerlige kamp mot høyere krav til skriftlig rapportering, og en kamp for hver eneste dag å holde ordblindheten hemmelig. Sandal omtaler det selv som «en krig». Han kjempet imot alt ledelsen kom med, uavhengig om det var TSF-er eller vernebriller.

– Til slutt begynte vi å være ufine for å være ufine, forteller operatøren.

Han var på ingen måte alene. «Jeg er ikke ansatt her for å skrive. Jeg er ansatt her for å lage metall» var en frase som flere ansatte brukte mye.

Les også: SV-politiker om «combat mindset» i norsk politi: – Det er ikke et slikt politi jeg ønsker meg (+)

Hemmelig nettverk

Sandal sitter på møterommet til Nikkelverkets arbeidsforening. Han har ryggen mot vinduet og drikker lunken kaffe fra pappkopp. De har glemt å kjøpe inn cookies for anledningen, og tonen er vennlig og skøyefull. HMS-direktør Harald Eik sitter avslappet på enden av bordet, men med god avstand på grunn av korona-restriksjonene.

– Å sitte sammen sånn som dette, hadde vært helt utenkelig for to-tre år siden, forteller hovedtillitsvalgt Cay Nordhaug i Industri Energi-klubben.

Fagforeningens fane henger bak ham på veggen og har, i likhet med det smale rommet, sett bedre dager.

Det var her det hemmelige nettverket til dyslektikerne på verket pleide å samle seg. De var mellom 20 og 30 dyslektikere som møttes og støttet hverandre.

– Åh, det var herlig. Vi var et godt team, mimrer Arild Magnussen, som selv har lesevansker.

Operatør Roald Sandal og tillitsvalgt Cay Nordhaug står foran tavla, hvor sikkerhetsreglene nå er representert med symboler.

Når en ansatt med skrive- og lesevansker skulle opp til fagprøven eller skulle ta fagtest som krevdes for å gå opp i lønnstrinn, stilte en fra den innerste sirkelen opp. Det var gjerne på lørdags morgen; ulønnet, utenfor arbeidstid og i det skjulte.

De hadde samlet tidligere prøver i det de kalte for «Bibelen», og den ble en form for studiekompendie. På slutten hadde de mellom 50 og 60 ulike prøver. Sammen hjalp de hverandre å lære, men prøvene måtte de bestå på egen hånd.

Dyslektikerne var representert i alle avdelinger og til sammen hadde de all kunnskapen de trengte.

Fryktet å få sparken

Det store slaget falt i 2018. HMS-direktøren skulle innføre en TSF. Sandal har utfordringer med å skrive navnet sitt. Han bruker initialene om han må.

Han ble dermed presset opp i et hjørne. Hvis noe gikk galt, og han ikke hadde fylt ut skjemaet, var det grunnlag for skriftlig advarsel.

– Jeg tenkte at skal jeg synke, så skal jeg synke. Dette var min kamp. Jeg skulle ta ham; Jeg skulle gyve inn til han av det jeg hadde og maktet og bare håpe at på slutten av dagen så var det bare foten. Jeg hadde jo ingenting mer å gjøre, mimrer Sandal.

Les også: Ny test kan avsløre dysleksi hos førskolebarn

Vendepunktet kom hjemme ved middagsbordet i Kristiansand, da han la fram ståa for familien. Han var fortvilt, og kona var sint. Men så sa datteren ordene som fikk Sandal til å tenke; «Hva kan Harald gjøre hvis han ikke vet …».

– Jeg skjønte jo at hun hadde et poeng, forteller Sandal.

Dyslektikerne som vokste opp på 60- og 70-tallet, hadde det ofte vanskelig på skolen. Det var lite kunnskap om dysleksi, og det var lett å stemple disse barna som «dumme». Sandal har følt mye på skammen og levde i en verden hvor dysleksi var tabu og ingen skulle vite noen ting.

Men da dagen kom og HMS-direktøren lanserte den nye TSF-en, innrømte Sandal at han ikke kunne skrive.

– Men det må vi gjøre noe med, var svaret han fikk fra Eik.

Sandal opplevde forståelse, uten at «det var så synd på han»; Det var den dagen de begynte å samarbeide.

Vanskelig åpenhet

Samtalen rundt middagsbordet var en sped start, og det var fortsatt en lang vei å gå. Nordhaug husker godt da han samlet åtte-ni ansatte med ulike utfordringer til møte med ledelsen. Sammen la de fram en liste over krav til hva ledelsen måtte gjøre. Begrunnelsen var; «Fordi vi har dysleksi».

– Jeg skjønner godt at ledelsen ikke forsto noe. Samtlige ansatte hadde bestått fagprøven med «Meget godt», og selv han som hadde størst utfordringer, var en som ledelsen selv hadde trukket fram som svært dyktig, forteller Nordhaug.

Han roser HMS-direktørens hjerte for arbeiderne, samt evnen til å lytte i flere runder. For det trengte de.

For å bryte ned tabuene på arbeidsplassen har det vært viktig for Hanne-prosjektet å spre informasjon om hva dysleksi er.

Etter det andre møtet med ledelsen hadde arbeiderne et møte hvor Norhaug krevde ærlighet; Bedriften kunne ikke hjelpe hvis de ikke forsto utfordringene. Ledelsen visste ikke om det hemmelige nettverket på dette tidspunktet. De trodde de hadde systemer som fungerte.

Det var et heftig møte. Sandal reiste seg. Magnussen gikk ut.

Åpenheten var vanskelig. Det var en tøff reise, men gevinsten var stor.

– Den største fordelen er at arbeidskollegene vet at vi har dysleksi, og det er helt i orden. Vi har fått til den største milepælen. Nå er det ikke et problem, sier Sandal.

– Det har vært viktig for oss å være åpen om lese- og skrivevanskene. Det gjelder jo ikke bare oss to. Vi har også 50 andre her med ulike utfordringer, legger Magnussen til.

Les også: Et liv i fellesskapets tjeneste (+)

I dag er hverdagen lettere for de ansatte på verket som sliter med ulike lese- og skrivevansker. De prøver ut forskjellig teknologi til lese- og skrivestøtte, men har også opplevd stor suksess med å øke kunnskap om dysleksi, bryte ned tabuer og endre rutiner.

I dag har alle avdelinger morgenmøter med muntlig gjennomgang framfor at det blir utdelt informasjon på ark. Arbeidsleder vet også hvem som kanskje trenger en ekstra runde etterpå.

– Før pleide jeg å gå og spørre; «Du, hva var det som sto på den der lappen igjen», forteller Magnussen.

Kommuniserer bedre

I andre etasje, over elektrolysen hvor metallet produseres, henger idétavla.

Sandal peker på en lapp; Avviksmeldingen. I en bedrift med store ambisjoner for sikkerheten var det høyt ansett å skrive avviksmelding. Helst skulle du skrive tre i året.

For Sandal er forsiden ganske harmløs; Han har ingen problemer med å krysse av for hva avviket handler om. Han snur lappen. «Spesifiser tiltak».

De doble kryssene betyr at Sandal og lærlingen som han har ansvar for, har skrevet avviksmelding sammen.

– Jeg slipper til og med å spørre. I dag kommer kollegaene bort til meg; «Kom, Sandal. Vi må få skrevet denne avviksmeldingen», forteller han.

Magnussen og Sandal forteller at åpenheten ble en opptur, og at de ble satt ut av all positiviteten og læreviljen.

I dag kan HMS-direktør Eik dra på smilebåndet av prosedyrene, hvor han skrev langt og bredt med vanskelige ord og virkelig fikk vist det gode ordforrådet sitt.

Nå har de gått over til å bruke symboler, tilpassede skrifttyper, enkle tekster og video for å kommunisere HMS-budskapet.

– Når du kommuniserer enklere så hjelper du ikke bare dyslektikerne. Du kommuniserer bedre til alle ansatte, sier Eik.

Dialogen med de ansatte har også blitt roligere og lettere.

– Jeg unner alle andre HMS-sjefer i Norge å ha kunnskap om dysleksi. Jeg er overbevist om at det er mange HMS-sjefer som håndterer disse, og de håndterer dem feil fordi de ikke forstår utfordringene, sier han.

Det har vært en sakte utvikling, men over tid har det blitt stadig høyere krav til lesing av prosedyrer og skriftlig rapportering.

– For sju til ti år siden var vi en muntlig bedrift, forteller Nordhaug.

Hanne-prosjektet

I dag bruker Sandal og Magnussen en arbeidsdag i uken på å jobbe for at bedriften skal bli dyslektikervennlig, og de har ledelsen med på laget.

De kaller arbeidet for «Hanne-prosjektet», oppkalt etter datteren til Sandal som sa de forløsende ordene ved middagsbordet i Kobberveien.

De har laget informasjonsmateriale som er brukt i arbeidet med å øke kunnskapen og bryte tabuene. Det har vært viktig for dem å formidle at dysleksi og intelligens ikke har noen sammenheng; Dyslektikere har ingen grunn til å føle seg dumme.

Det var en sykemelding som førte Magnussen inn i prosjektet. Da bedriften skulle tilrettelegge for at han kunne jobbe litt, ba han om å få jobbe med Sandal.

– Kona visste jo heller ikke at jeg ikke kunne lese. Så da måtte jeg fortelle henne det. Hun har hjulpet meg med å lage den der, sier Magnussen og peker på et informasjonshefte om dysleksi som ligger på bordet og er merket «Hanne-prosjektet, Roald og Arild».

Motgangen han hadde ventet seg, har ennå ikke kommet.

– Det som skremmer oss mest, er at vi ikke møter motstand, sier Sandal.

Sammen med ledelsen har de spredd informasjon om hva dysleksi er, og lederne har blitt kurset i temaet.

Sandal leser mer enn de fleste andre, men har utfordringer med å skrive navnet sitt. Han bruker initialene om han må.

– Du har gitt oss en innsikt som vi ikke hadde om kompleksiteten ved dysleksi. De som har lese- og skrivevansker, kan være veldig gode på å lære bort og følge opp lærlinger. Roald er for eksempel også veldig kreativ og utadvendt og har masse ressurser, sier Eik.

Høye ambisjoner

Magnussen og Sandal sier at de så vidt er i gang med Hanne-prosjektet.

Målet er å gjøre Nikkelverket Glencore i Kristiansand til Norges første dyslektikervennlige bedrift. De har utfordret Dysleksi Norge på å lage en sertifisering for Dysleksivennlig bedrift, men foreløpig tar de utgangspunkt i kriteriene som allerede finnes for Dysleksivennlig skole og jobber derfra.

– Når vi ikke lenger trenger å referere til Hanne-prosjektet; Det er kanskje da vi er der, sier Nordhaug.

De har også fått «go» fra HR-sjefen til å ta inn en lærling med dysleksi og tilrettelegge for at hun eller han kan ta fagbrev i bedrift. Magnussen forteller at «redningen» for ham selv var da han fikk jobb på nikkelverket som 14-åring.

– Hvis ikke hadde jeg kanskje havnet i fengsel, ruset meg eller vært død, sier operatøren.

– Drømmen er at en på 17 år som har gitt opp verden der ute, kan komme hit til verdens beste bedrift og bli en ingeniør, legger Sandal til.

Ikke bare vil de bryte tabuer og legge til rette for dyslektikerne på eget verk, de vil også spre budskapet.

– Jeg håper at industrien ser verdien av «våre»; At vi er en ressursgruppe, sier Sandal.

De har hatt Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre på besøk, og de har også invitert blant andre kongen og statsministeren på «kaffe og cookies». Her siktes det mot toppen.