– Med verdens beste jobb er det utrolig å tukle det til for seg selv

Av Tom Helgesen

Opp i sofaen hopper katten Steinar. Ja, han har samme navn som matfar.

– Vi hadde bestemt oss for ikke å ha noen katt igjen, men da vi så en annonse i avisa der det sto «Steinar trenger et hjem», måtte vi ut for å se. Katten hoppet ned fra ei hylle da vi kom fram og så på oss med store øyne. Vi var solgt, sier Mundal og stryker den over ryggen.

Mundal er fra Brekke i Sogn, stedet der det regner støtt og stadig.

Det første lille Steinar kan huske fra oppveksten, var da han var tre år. Det regnet og han plukket rips.

– Jeg ville vekk derfra allerede den gang. Sikkert både på grunn av regnet og «barnearbeidet» i bærhøstinga. Jeg elsket etter hvert også å gå på ski, men der var vintrene milde og ustabile, forteller han fra Drammens tak: Konnerud.

70-åringen har statistikken på sin side, for Brekke er det stedet i Norge som har høyest gjennomsnittlig årsnedbør over en 30-årsperiode.

Det var kjærligheten som trakk sogningen til snørike Konnerud.

– Jeg har hatt litt flaks gjennom livet. Blant annet da jeg traff en kjekk sykepleierstudent i Bergen. Solveig var fra Drammen, og vi ble gift i 1972.  Siden har Konnerud vært basen min, og i dette huset i Postsvingen har vi bodd i over 40 år. Konnerud har vært helt ideelt for meg som er glad i å trene, for her er det fine skiløyper og flott turterreng rett utenfor stuedøra, sier han fornøyd.

Les også: Saihou var det første offeret for rasisme i toppfotballen: – Jeg var en kuriositet

Konnerudjubel for stafettbronse på hjemmebane. Steinar Mundal gleder seg sammen med Tiril Liverud Knudsen, Margrethe Bergane og Kristine Stavås Skistad. Foto: Tom Helgesen

Åpen om den tøffe tiden

Tilbake til Konnerud igjen i november 2020. Sola skinner gjennom vinduene hos ekteparet Mundal, og skiføret virker langt unna.

Ja, langt unna virker også livet den meritterte skitreneren sto midt oppi for 15-20 år siden.

Livet som tidligere politimann og landslagstrener i langrenn ble fylt med rusproblemer og en rekke mislykkede forsøk på å bli rusfri.

I boka «Du vinner hvis du vil», som ble lansert i høst, forteller han om hvordan rusen grep om livet hans.

– Jeg hadde verdens beste jobb, men jeg klarte ikke å holde på den. For jeg var rett og slett blitt alkoholiker, forteller han alvorlig.

Les også: Amdjed var feildiagnostisert i 13 år: – Jeg begynte å gråte da psykiateren fortalte det

Steinar på Steinars benk med boka om Steinars liv i handa. Foto: Tom Helgesen

Selvmordsforsøket

Til slutt var han så langt nede at han prøvde å gjøre slutt på det hele med en overdose heroin, et stoff han ellers ikke hadde noen erfaring med.

Det at skitreneren ikke så ut som noen narkoman, var sannsynligvis med på å redde livet hans.

En forbipasserende trodde han hadde fått et illebefinnende på plenen utenfor Akershus festning, og ringte raskt til legevakta i Oslo.

Det er lett å lure på hvordan det kunne gå så galt for en mann som i realiteten hadde alt.

– Jeg smakte alkohol for første gang som tenåring etter at jeg flyttet på hybel for å gå på skole, ikke helt uvanlig, selv om jeg kom fra et kristent avholdshjem. Jeg har bestandig likt å ta meg en fest, men jeg drakk alltid alkohol sammen med andre. Det endret seg da jeg begynte å drikke alene også, spesielt da jeg var landslagstrener for Canada. Det ble mange, ensomme kvelder der borte, og til slutt var jeg blitt avhengig av alkohol, forteller han.

Steinar Mundal trente Chandra Crawford i Canada, og hun tok OL-gull i sprint noen år seinere. Foto privat.

Fikk sparken

Problemene fulgte med som nissen på lasset da han fikk tilbud om landslagstrenerjobb i Norge også. Det gikk bra i perioder, men han bare måtte ha alkoholen.

– Med verdens beste jobb er det utrolig å tukle det til for seg selv. Jeg kunne vært landslagstrener i mange år framover, men fikk velfortjent sparken, fastslår Mundal.

Også de aller minste i familien forsto at noe ikke var som det pleide med Mundal. Rusen endret ham.

– Jeg hadde et barnebarn på to år som ikke ville ha kontakt med meg i den perioden. Det var ikke noe særlig, medgir han ettertenksomt.

Deretter begynte en lang marsj for å komme ut av alle problemene.

Mundal var innom blant annet både Blå Kors, Valdresklinikken og Hermonsenteret i Hallingdal med Ruth og Arne Håtveit for behandling.

– Sistnevnte er vel de som har betydd mest i kampen for å bli tørrlagt, Ja, aller mest har kona mi betydd da, hun som har holdt ut med meg i alle disse vanskelige årene. Barn og barnebarn har også vært viktige støttespillere, og gode venner fra Konnerud, sier han.

Les også: Pangstart for kokebok nummer to: – Fy søren så moro!

Kona Solveig har vært en viktig støttespiller i Steinars kamp mot rusen. Foto: Tom Helgesen

God «match» med Skofterud

Vibeke Skofterud hadde også sitt å stri med. Kanskje var det derfor det klaffet så bra da Mundal traff henne på Sletta på Konnerud i 2006?

Det førte i hvert fall til et mangeårig samarbeid som førte Vibeke tilbake på «vinnersporet» igjen.

Dessverre fikk hennes liv en tragisk slutt da hun døde i en vannscooterulykke i 2018.

– Hun var ekstremt fartsglad og tok stadig farlige sjanser. Det var nesten uunngåelig at det gikk galt til slutt med vannskuteren, sier skitreneren, som mistet en god samtalepartner og venn i ulykken.

Vibeke Skofterud og Steinar Mundal betydde mye for hverandre. Foto privat.

Samtaler med Northug

Mundal har også pratet med Petter Northug etter at skistjernen i sommer innrømmet at han har et alvorlig rusproblem. Selv var det en seks år lang kamp før Mundal var fri for alkoholen.

– Vi snakket mest om dagligdagse ting. Jeg forstår godt det tomrommet som oppstår når du plutselig er helt ute av «langrennssirkuset». Da jeg ga meg som landslagsstrener, våkna jeg opp neste morgen med en slags tomhet. Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre nå, jeg kunne jo ikke noe annet enn å være skitrener!

Derfor var han ikke sen om å svare ja da han fikk spørsmål om å være trener for langrennslaget Team Telemark. Et lag både pappa Northug og bror Even er en del av. Derfor er mannen fra Postsvingen naturlig nok tett på Northug- gjengen fremdeles.

– Petter har tatt grep, kommet seg vekk fra fest-miljøet i Oslo og trener bra. Denne kampen skal han også vinne, mener han.

Steinar Mundal vant sin kamp mot rusen til slutt, og livet smiler igjen til den blide 70-åringen. Og som boka hans heter, «Du vinner hvis du vil».

Kunst av Vikebe Skofterud har også fått sin plass på veggen hjemme hos Steinar Mundal. Foto: Tom Helgesen