Linn Hege Førsund er stipendiat ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Hun er midt i et doktorgradsarbeid om ektefellers opplevelse av flytting til bo- og omsorgstilbud for demente. FOTO: SILJE S. SKIPHAMN

Demens rammer hele familien

Når det er tiende gang kona spør deg om du skal dusje neste morgen, kan det være vanskelig å være forståelsesfull.

– Demens kalles ofte de pårørendes sykdom, sier Linn Hege Førsund, stipendiat ved Institutt for sykepleievitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.
Hun jobber med en doktorgrad om hvordan det oppleves for ektefeller når deres demente mann eller kone må flytte til et tilrettelagt botilbud. Forrige torsdag snakket Førsund om hvordan det er å være pårørende for en med demens på arrangementet Kunnskap til lunsj på Drammensbiblioteket.
– I Norge har minst 250.000 personer demens i nær familie. 60 prosent av dem er ektefeller, mens 30 prosent er voksne barn, sier Førsund.
– Mange opplever omsorgsrollen som positiv, men det kan variere som en berg og dalbane i løpet av dagen.

Syk av å være pårørende

«Det er ingen som vet hvordan jeg har det. Det å være pårørende, det må bare prøves», fortalte en 74 år gammel kvinne som Førsund intervjuet.
– Når ektefellen får demens, blir livssituasjonen totalt endret. Mange får sorg- og tapsopplevelser, og det er lett å bli isolert på grunn av den altoppslukende omsorgsrollen, sier forskeren.
For mange pårørende blir den fysiske og psykiske byrden så stor at de blir syke. Kronisk tretthet, irritabilitet, sinne, angst og depresjon kan utløses av å være pårørende til en med demens.

Kvinner mest utsatt

– Kvinner er mer utsatt for dette enn menn. Yngre pårørende, særlig døtre med egne barn og full jobb, opplever et stort krysspress, sier Førsund.
Jo tettere bånd det er mellom ektefellene, jo større er risikoen for at demensen skal oppleves som en byrde. Men de som har en god relasjon fra før, har større sjanse for å mestre den nye situasjonen. Dårlige relasjoner forsterkes gjerne av sykdommen.
– De som klarer seg best, er de som aksepterer sykdommen og tar kontroll over situasjonen. De greier å ta en dag av gangen og er i stand til å søke og ta imot hjelp fra andre, sier Førsund.