Under brennevinsforbudet ble det framstilt mer hjemmebrent enn noen gang før og spritsmuglingen var et stort problem for politi og tollere. Denne flotte bilen - en Opel - som lenge gikk i sprittrafikken på svenskegrensen, ble beslaglagt av politiet. Det viste seg senere at bilen hadde tilhørt en av de mest berømte tyske hærsjefene under krigen, marskalk von Mackensen. FOTO: ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV

Da kong Alkohol rådde i Norge

Det ligger en større historisk sannhet i 
overskriften enn vi er klar over og liker å innrømme.

Etter 1814 tiltok den lovlige hjemmebrenningen i faretruende grad. Fylleriet ble et stort og alvorlig samfunnsproblem og en sterk avholdsbevegelse vokste fram. Alkoholen lå som en svøpe over landet i lange tider.

Særlig påtrengende og akutt ble problemet da alkoholforbud i forskjellige varianter ble innført i landet fra 1914 og fram til 1927. Bare kort tid etter verdenskrigen brøt ut i august 1914, ble det lagt ned forbud mot å produsere alkohol av poteter og korn. Det var naturligvis hensynet til matforsyningen som fikk Gunnar Knudsens venstreregjering til å innføre denne restriksjonen.

Forbudet fikk sterke negative følger: Den lovlige importen av alkohol økte dramatisk, bare i august og september 1914 ble det innført 200.000 liter sprit, det meste fra Danmark. En god del av dette kom inn via Tollboden i Drammen. Skjenkebevillinger ble misbrukt i stor stil. Hurum herredsstyre vedtok enstemmig (1915) å ansette en politimann som skulle få slutt på fylleriet blant fabrikkarbeiderne på Tofte og Sagene. Det var lett å få tak i smuglersprit fra skipene som lastet cellulose og papir på stedet. Hjemmebrenneriet ble en ulovlig og viktig attåtnæring i innlandet der smuglerspriten ikke dominerte. Hjemmebrennerne brød seg døyten om korn- og potetforbudet og tjente dårlige penger på virksomheten.

Disse forholdene gjorde at avholdsbevegelsen fikk stor tilslutning. Avholdssaken ble en samfunnssak, og fremst i kampen mot alkoholen og misbruket gikk arbeiderbevegelsen. Godtemplarordenen slo flere «fluer» i en smekk: «Kamp mot den internationale ‘kong Alkohol‘, kamp mot den internasjonale militarismen og kamp for proletariatets frigjøring!”

Arbeiderpartiets syn ble fyndig formulert av Kyrre Grepp: «Et samfunnsonde innskrenker man ikke, det avskaffer man!» Arbeiderkjemper som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen var avholdsfolk på sin hals. Tranmæl hadde i ungdommen selv erfart at faren drakk seg fra gård og grunn. Gerhardsen hadde sett hvilke ulykker alkoholen kunne føre med seg blant arbeiderfamiliene i Kristiania. Vi kan godt se avholdsbevegelsen som en historisk mellomform mellom bedehusmiljøene og arbeiderbevegelsen.

Året etter verdenskrigens slutt, 1919, hadde avholdsbevegelsen i Norge mer enn en kvart million medlemmer. 485 av landets 600 herreder var «tørrlagt» og av brennevinssamlagene var det bare 13 igjen; opprinnelig hadde det vært mange ganger flere. Ved folkeavstemningen 1919 ble det stort flertall for å videreføre det midlertidige forbudet fra krigstida. 62 prosent av befolkningen stemte for forbud mot brennevin og hetvin. Østlandets byer stemte mot, de ville ha forbudet opphevet. I Kristiania stemte 79 prosent mot fortsatt forbud. I Buskerud var det knapt flertall for forbud, det samme var tilfellet i Vestfold. Det var kvinnestemmene over hele landet som sikret fortsatt forbud.

Norge hadde også i disse årene storeksport av klippfisk til Frankrike, Spania og Portugal. Tørrfisken ble brukt i nasjonalretten bacalao. Som motytelse måtte Norge importere konjakk, sherry og portvin i hundretusenvis av liter. Det ble en håpløs oppgave for regjeringene den gang. De ble skviset mellom den nødtvungne spritimporten og forbudet, og tre av dem (en venstreregjering og to høyreregjeringer) måtte kaste kortene og gå av (1921, 1923, 1924).

Om bølgene gikk høyt på det nasjonale plan, var vi ikke uten hendelser i Buskerud og Drammensdistriktet. Særlig i 1922 kunne en i lokalpressen ukentlig lese oppslag om smugling, overtredelse av skjenkebevillingen og hjemmebrenning. I august kunne både Fremtiden og Drammens Tidende melde om et «sjøslag» ved Lahellodden. «Vilt slagsmål mellom smuglere og tollere i natt. En toller nær druknet, en annen skamslått. To smuglere arrestert.» Avisene hadde dekning for sine overskrifter. «Tolloppsynsmann Magnus Andersen ble grepet i brystet og kastet over bord. Det utspant seg et voldsomt slagsmål om bord. En annen toller, Sverre Andersen, fikk dratt sin svimeslåtte tollerbror, Magnus, opp av sjøen. Han fikk selv et voldsomt slag i brystet av en skarp gjenstand og ble kampudyktig». En tredje toller, Pettersen, sprang opp til sementfabrikken «Norge» og fikk per telefon tilkalt politi fra Drammen. Tre konstabler kom raskt til stede, to smuglere ble arrestert. En klarte å rømme. Smuglernes flotte mahogni racerbåt og to prammer med spritkanner ble beslaglagt. Disse ble slept til Tollboden på Strømsø og fortøyd der.

I et annet tilfelle jaktet den vidgjetne og frykteden toller Sverre Andersen på smuglere helt opp til Langesøy på grensen til Nedre Eiker. Der la smuglerne til ved en brygge og tollerne kunne «bare» hoppe fram og arrestere de to smuglerne og beslaglegge motorraceren og 600 liter sprit i tiliters kanner. Sverre toller brukte sykkel i forfølgelsen av smuglerne!

Juli 1922 beslagla politiet 61 kanner i et lagerrom på Lierstranda og ved Bjerkøya i Sandebukta fikk en oppsporet 31 spritkanner samt et parti whisky. Transport av smuglersprit fra Vestfold og Sørlandet gikk gjennom Drammen og Lier. Kontroll var det ofte ved Utsikten i Lierbakkene. I årevis etter alle disse hendingene kunne det ved rene tilfeldigheter dukke opp spritkanner: I Holtnesskauen mellom Holmsbu og Rødtangen var det anlagt en isdam. Ved et voldsomt regnskyll brast dammen og flodbølgen med kampestein, trær og busker var så voldsom at rystelsene kunne merkes i Holmestrand. Og der, på den tørrlagte bunnen, lå det spritkanner. Hvor det ble av dem, forteller ikke historien.

Fremtiden kunne melde om at «en kvinnelig brændevinsbrænderske» fra Åmot på Modum ble dømt til 30 dagers betinger fengsel. Hun hadde tatt 10 kr per flaske med hjemmebrent. 50 kroner ble inndratt, saksomkostninger kr 10.

Enda en måte å skaffe seg sprit på var å gå til lege eller dyrlege og få «medisinsprit» på resept. Det ble gjort i så stor utstrekning (en lege i Oslo skrev ut 48.000 spritresepter på ett år!) av folk at Stortinget i 1923 vedtok en lov som sterkt begrenset denne muligheten til utskriving av resepter. Avisene kunne ikke melde om slik reseptutskriving i Drammen, men det forgikk nok i en viss utstrekning.

Høsten 1926 ble det holdt en ny folkeavstemning. Nå var stemningen snudd. 55,5 % stemte nå for å oppheve forbudet og dette ble satt i kraft 1927. «Forbudstida» ble et begrep i norsk historie og ingen tenker tilbake på denne tida med noen glede.

Vil du likevel få et innblikk i smuglervirksomheten den gang bør du lese Arthur Omres roman «Smuglere». Han skrev ut fra egen erfaring med sin glimrende penn.