Gåte: Hva er likheten mellom partiet Venstre og fotballaget Mjøndalen?

Eliteserielaget Mjøndalen er blitt som det politiske partiet Venstre. Målet er å nå sperregrensen.

Av Ole Petter Diseth, spaltist

Som livslang tilhenger av laget i brunt og hvitt smerter det å sette observasjonen på trykk: det er hverken et av eliteseriens minste budsjett, skader på sentrale spillere eller koronasituasjonen som ligger bak Mjøndalens begredelige 2020-resultater. Kun én faktor forklarer elendigheten.

Mangelen på sportslig kvalitet.

Før jeg vrir kniven ytterligere om, la oss gjøre et sprang sørover. Etter fjorårets opprykk mistet Sandefjord sin mangeårige hovedsponsor Komplett. Som konsekvens så klubben seg nødt til å redusere budsjettet til 35 millioner kroner, et av Eliteseriens laveste.

Trener Marti Cifuentes bastante respons på klubbens nye økonomiske virkelighet, var denne: «Sandefjord skal ikke endre filosofi. Vi skal fortsatt spille offensivt og dominere ballbesittelsen».

20 serierunder ut i fotballsesongen 2020 er status at Cifuentes fotballfilosofi både lever og leverer - Sandefjord ligger i skrivende stund 9 poeng foran Mjøndalen.

1.312 kilometer nord for Sandefjord finnes en fotballklubb med følgende unorske kampparole: «vi skal stå høyt, vi skal fremover, vi skal dominere hver eneste kamp». Superlaget Bodø Glimt har i årevis hatt en plan. Et felles prosjekt klubben i alle ledd har stått last og brast med. Gjennom nedrykk og opprykk. Gjennom tro og tvil. Gjennom storm og stille. Gjennom krisestemning og ytre press.

Les også: «Når ble det greit at stortingspolitikere i full offentlighet rakker ned på sine medborgere?»

I dag ser vi resultatet.

Bodø-gutten og den tidligere storspilleren Ørjan Berg omtaler Glimts fotballmessige revolusjon på følgende, nesten poetiske vis: «Glimt spiller en type fotball som aldri har vært prestert i Norge før, jeg vil kalle det fotball fri for frykt».

Mest imponerende av alt, de spiller den med en stamme av lokale talenter.

Samme tilnærming finner vi i lille Stabæk. Stabæk, med et budsjett like nedstrippet som Nadderud, men som like fullt er klubben som i 2019 fikk med flest spillere i VM-troppen til U20-landslaget.

Men tilbake til klubben i mitt hjerte. I Mjøndalen, hvor fotball betyr omtrent alt og hvor treningsfasilitetene og de geografiske omland-rekrutteringsmulighetene hverken står tilbake for Glimts eller Stabæks: hvor er «Mjøndalens Håkon Evjen»? Hvor blir det av Eikerbygdenes Jens Petter Hauge? Hvorfor ser vi ikke konturene av en lokal Fredrik Bjørkan eller en Franck Boli? En Emil Bohinen eller en Ulrik Saltnes?

Les også: Legen: Får du trent noe? Meg: Eh, her blir jeg nok nødt til å svare «det skjer ikke»

Jeg er ingen ekspert, jeg sitter ikke på svarene. Til gjengjeld sitter jeg med noen observasjoner.

Én av dem er at der Glimt med en pengestinn klubbkasse henter et purungt talent hjem fra utlån i Grorud når de behøver sesongforsterkninger, henter Mjøndalen en 30-åring som ikke lenger passer inn i Glimts ambisiøse fremtidsplaner. En annen er at der trener Vegard Hansen etter å ha satt noe i nærheten av Norgesrekord i tapsrekke - konkluderer med at «endelig ser vi ut som et lag igjen», ser tilskuere og øvrig omverden noe helt annet.

Vi ser et sportslig havari. Mer enn det, vi ser et mønster.

Vegard Hansens MIF enten sesongen heter 2015, 2019 eller 2020, truer motstanderne lite. Det skapes sjelden sjanser og gjøres enda sjeldnere mål. Det slippes inn dumme mål, og de tre nevnte eliteseriesesongene sett under ett er MIF sannsynligvis det eliteserielaget som kontrollerer spillet minst.

Verre enn det og i grell kontrast til klubber det er naturlig å sammenligne seg med: utover den oppskriftsmessige kavingen for å nå sperregrensen, les kvalikplassen: det ses ingen plan for utvikling.

Les også: Tiden leger ikke alle sår

Verst av alt, vi ser en klubbledelse som lukker øynene for elefanten i rommet.

Vegard Hansen fortjener utvilsomt all mulig honnør for den nesten umenneskelig store jobben han har nedlagt for å gjenreise Mjøndalen som fotballklubb. Samtidig, og tilsvarende tydelig for alle som evner å ta helikopterperspektiv: spillerstallen som er bygd opp nå og spillefilosofien denne er tuftet på, mangler forutsetninger for å hevde seg.

Mjøndalen står ved et veiskille, behøver sårt en fotballmessig nyorientering. Det er vanskelig å se for seg at Vegard Hansen er den riktige personen til å stå i spissen for en slik.