Tiden leger ikke alle sår

En ung mann har stoppet meg på torget. «Kjenner du meg ikke igjen?». Jeg venter på å få høre om jobb og kjæreste. Kanskje til og med om barn. Men slik ble det ikke.

Av: Unni Helland, spaltist

Et lett klapp på skulderen. En ung mann har stoppet meg på torget. «Kjenner du meg ikke igjen?» Han rekker fram hånden og smiler. Jeg får et sterkt håndtrykk.

Det er lenge siden. En spesiell elev var han. En gutt med maur i rompa og spennende tanker i hodet. Og nå, godt voksen, varmt til stede med spørsmål om vi skal dele en halvtime over en kaffekopp. «Hadde vært fint å snakke sammen, da,» sier han. Og slik ble det. Bortsett fra at denne halve timen ble til to timer. Han hadde så mye å fortelle.

Les også: «Selv har jeg opplevd å få politibeskyttelse fordi SIAN skulle komme»

Vi finner et bord og bestiller hver vår kopp kaffe. Jeg venter på å få høre om jobb og kjæreste og kanskje til og med barn. Men slik ble det ikke. Han ser på meg. Måler meg med blikket. «Jeg driver og får orden på livet mitt.» Han møter mine spørrende øyne med hvite knoker som presser seg mot kaffekoppen. «Jeg har surra til det meste.» Lang pause. «Jeg har store rusproblemer.»

Han gransker reaksjonene mine. Nikker til mine ordløse spørsmål. «Jeg hadde det tøft hjemme. Men det turte jeg ikke fortelle noen. Vi’kke si no’ mer om det nå. Så begynte jeg å ruse meg for å glemme. Helt sjukt. Da ble jo alt mye verre. Men nå har jeg tatt tak. Og så får jeg hjælp av folk som forstår. Jeg skal greie å komme meg ut av dette hælvete. Og da vil jeg prøve å ta en utdannelse som gjør at jeg kan hjælpe andre som strever. Trur’u jeg greier det?»

Jeg nikker til ham. «Det greier du. Stå på!» Han smiler. «Ja, jeg trur jeg ska’ greie det. Det var fint å møte deg.» Han reiser seg opp og gir meg en varm klem.

Les også: «Jeg er ikke et nystekt brød», protesterte gutten med afrikansk bakgrunn

Det går noen uker. Så møter jeg nok en gang en tidligere elev. Og hennes historie glemmes aldri. «Kjenner du meg igjen?» Denne gangen gjorde jeg det. Det ble igjen en kaffekopp og dyp samtale. Hennes pappahistorie glemmes aldri.

Vi hadde musikk, og så sang vi «Da Lykkeliten kom til verden, var alle himmelens stjerner tent. De blinket: Lykke til på ferden, som til en gammel, god bekjent».

Da timen var over og elevene gikk ut for å ha friminutt, ble hun sittende igjen. Tårer begynte å renne: «Jeg er ikke en Lykkeliten.» Og så kom ordene om vold og misbruk.

Det ble mange samtaler. Mange møter. Det ble anmeldelse og avhør. Barnevern og barnepsykiatri.

Les også: Gutten som satte dype spor i lærersjela

Den lille jenta er nå blitt en voksen kvinne. «Jeg er ikke ferdig med utdannelsen ennå. Har ikke helt bestemt meg. Vet bare at jeg skal arbeide med mennesker. Med barn. Lærer, kanskje?» Hun ser ertende på meg. Blir så alvorlig. Svært alvorlig. «Du vet,» fortsetter hun, «lærere er viktige. De må kunne mer enn å lære bort kommaregler og brøk. De må greie å forstå det noen barn prøver å fortelle uten at de greier å bruke ord.»

Hun synker litt sammen. Ser på meg med et blikk som forteller at hun vet at jeg vet. Og selv når en er voksen, er det godt å slippe å bruke ord for å forklare de tyngste smerter og dypeste arr.

Så retter hun seg opp: «Jeg vil ha en jobb der jeg føler at jeg er nyttig. Hver dag. Jeg vil ha en jobb der jeg kan slåss for dem som trenger det aller mest. Jeg vil vise at det går an å få til livet sitt selv om faenskapen i barndommen sitter fast og på en måte har gitt deg en livstidsdom. Jeg skal vise at det går an å få til livet selv med en fæl barndom. Vi skal ikke ha et foreldrevern på bekostning av et barnevern. Skjønner du?»

Jeg fikk en god klem før hun gikk. Med hevet hode. Klar til kamp.

Og jeg mintes et dikt jeg en gang skrev:

AVHENGIGHET
En voksen kan ha mange barn,
men det lille barnet har
kun en mor og far.

Et barn er helt avhengig av
de foreldre som
(ivare)tar ens barndom.