«Når ble det greit at stortingspolitikere i full offentlighet rakker ned på sine medborgere?»

Det kan ikke kalles annet enn dårlig innpakket hets, når en stortingsrepresentant karakteriserer innvandreres bidrag til verdiskaping som: «en og annen innvandrer som slumper til å lykkes i Norge».

Av spaltist Ole Petter Diseth

25. mai døde George Floyd som følge av at en politimann presset kneet mot nakken hans i nesten ni sammenhengende minutter. Hans hjerteskjærende og pustkvalte «I can`t breathe» har forfulgt meg siden.

I ukene som har gått siden tragedien har et knippe beslektede opplevelser passert revy for mitt indre øye. Ubehagelige hendelser hvor jeg selv enten har stått i randsonen til eller vært i direkte berøring med svineriet, bedre kjent som rasisme. Spesielt mye har jeg tenkt på en mann jeg en gang kjente og for en periode var tett på bestevenn med, advokaten Mahmut Sahin fra Tyrkia. Denne sommeren er det 33 år siden vi første gang møttes. Jeg vil her tillate meg å rekapitulere begivenheten.

Måneden er april og året 1987. Jeg sitter i en plaststol på det øvre dekket til en rusten passasjerferge. Her har jeg sittet siden fergen forlot idylliske Pythagorion helt sørøst på Samos – det nærmer seg tre timer siden. Et titalls minutter senere er vi landfaste, i den tyrkiske havnebyen Kusadasi. En nervepåkjennende og nærmere fire timer lang minibusstur senere er jeg fremme ved reisens egentlige mål, den hvitkalkede lille Egeerhavsperlen Bodrum. Hvor jeg de kommende seks månedene, i kompaniskap med syv reiselederkollegaer jeg enda har til gode å møte, skal sørge for at Tjæreborg Reisers nye eksotiske ferieland Tyrkia lever opp til gjesteforventningene.

Les også: «Pastor Hanvold rir igjen. På sin vanlige kjepphest, Pengesvarten»

Senere samme kveld – jeg skal ikke legge skjul på at det tyrkiske nasjonalbrennevinet Raki spilte en ørliten men like fullt avgjørende rolle i fadesen, presterer jeg å glemme igjen det nye Tjæreborg-magebeltet mitt, stappfullt av firmapenger og andre viktigheter, på en lokal restaurant. Sannsynligvis ville Tjæreborg-karrieren min endt der og da - hadde det ikke vært for gjesten som setter seg ved restaurantbordet etter meg. Hvor vedkommende så fort han oppdager det forlatte magebeltet kun blir sittende lenge nok til å få servitørens signalement på undertegnede. Etterpå begir han seg sporenstreks ut i det Bodrumske natteliv for å lete etter meg. For å gjøre en lang og fargerik historie vesentlig kortere – den godhjertede leteaksjonen ender til slutt med at våre veier krysses.

Slik startet min jobbtilværelse i mitt nye «hjemland» Tyrkia. Og slik startet mitt vennskap med den tyrkiske advokaten Mahmut Sahin.

Et vennskap som skulle vise seg såpass levedyktig og sterkt, at det i årene som fulgte skulle ta oss på kompisturer til et utall forskjellige steder i Europa. Samt ikke minst skulle kameratskapet ta oss over selveste dammen, hvor vi sammen med ytterligere en kamerat tilbragte en uforglemmelig uke i Florida våren 1989.

Atskillig mindre minneverdig er behandlingen Mahmut ble utsatt for i besøkslandenes grensekontroller, og da mener jeg i samtlige av dem. Han ble regelrett trakassert. Hver gang. En høyt utdannet og høflig mann med bedre engelskkunnskaper enn de fleste som bryskt ble dratt til side, forhørt om alt mellom himmel og jord. Ofte i tilstøtende lukkede rom hvor han ofte også ble kroppsvisitert. Mahmuts «forbrytelse»? Denne kan kort oppsummeres slik: mørkhudet muslimsk mann med skjegg.

Les også: «Det er ikke foreldre med vrangforestillinger mot vaksiner vi skal beskytte, men barna»

Mer enn tretti år etter, er iallfall denne verdensborgers påstand - etter et langt yrkesliv hvor vesentlige deler av tiden har vært tilbragt på flyplasser: Slik er fremdeles ofte reisehverdagen for denne klodens utallige «Mahmut` er» – utmattende grensende til krenkende. Hakket verre er det når hetsen kommer fra myndighetspersoner. Fra noen som i kraft av rolle og mandat er satt til å gjøre det motsatte, snakke deg som innvandret menneskelig samfunnsressurs opp og frem.

For annet enn dårlig innpakket hets kan det knapt kalles, når stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsperson Jon Helgheim fra FrP i en lokal kronikk karakteriserer innvandreres bidrag til verdiskapingen i det norske samfunnet slik: «vi kan ikke lenger lytte til de som skjønnmaler situasjonen fordi en og annen innvandrer slumper til å lykkes i Norge».

Prøv å si det med «slumpes» til for eksempel bedriftslederen Semra Ugur fra veldrevne og konstant voksende Elite Mat i Tollbugata. Eller til folka bak restaurantsuksessen Capadoccia i Globusgården. Eller til driveren av det populære gatekjøkkenet «Kaki», Zaid Feili, som i startfasen jobbet over 100 timer i uka i 18 måneder på rad.

Den 5. juni ropte slampoet og forfatter Guro Sibeko ut disse ordene foran de tusener av fremmøtte som hadde tatt oppstilling utenfor Stortinget, i kjølvannet av demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd»: «Har du pust, la den bli til en stemme».

Det unisone stemmebulderet som etterfølgende drønnet over stortingsplassen lover ikke godt for gjenvalgskåte FrP-stortingsrepresentanter avhengig av nettopp slikt, stemmer.

Les også: «43.000 norske kroner. For fire sting og en håndfull blodprøver»

Om spaltisten: Ole Petter Diseth jobber som selvstendig konsulent, innenfor feltet strategisk markedskommunikasjon.  Diseth er opprinnelig fra Mjøndalen, men bor nå på Konnerud med samboer Beate. De har tre voksne sønner, som har forlatt redet.