Jeg møter dem ofte. Tidligere elever. På torget. I butikken. På kino eller teater. Og har de tid, kommer de bort. For å slå av en prat. Og som regel kommer ordene: «Husker du?» Så kommer minnene. Om turer og opptredener, foreldreavslutninger og merkedager som de årlige markeringene av FN-dagen og Holocaust-dagen. Men ikke sjelden kommer også minner om lærerhånden som tørket tårer og lærerfanget som betydde trygghet. Om og om igjen signaliseres betydningen av å bli sett – langt viktigere enn puggingen av kommaregler og doble konsonanter. For når tryggheten er der, kommer også kommaene lettere på rett plass og de doble konsonantene lander der de skal.
Læreren må selvfølgelig ha sin fagkompetanse, men relasjonskompetanse og kommunikasjonskompetanse er like viktig å besitte for så å kunne lære elevene selv å mestre disse kompetanseområdene på best mulig måte.
LES OGSÅ: Jenter gjør det dårligere på nasjonale prøver
Det er med forferdelse jeg leser at KrFU på sitt landsmøte har vedtatt et ja til læreres bruk av nikab i undervisningssammenheng. Det betyr at læreren kan undervise med ansiktet tildekket, bortsett fra en åpning til øynene. Er det mulig? Kjære KrFUere, er dere klar over hva dere har vedtatt? Vi har, heldigvis, allerede et forbud mot slike plagg i undervisningssammenheng. Og la nå det forbudet bli stående! Hvordan skal en ansiktstildekket lærer arbeide med kommunikasjonskompetanse? Vi trenger å se hverandre. Et åpent ansikt er nøkkelen til trygghet og kommunikasjon. Og hvor trygg tror dere den lille 6-åringen vil føle seg med en tildekket lærer som voksenpersonen i rommet? Tror dere mange av de små vil krype opp i fanget på en nikabkledd lærer om det behovet skulle melde seg? En niqabkledd lærer vil med all tydelighet signalisere en uoverstigelig avstand. Dette er intet mindre enn et fullstendig absurd forslag. Nå må vi rope ut og avsløre denne tilsløringen av fakta. Nok en gang: Alle de nevnte kompetanseområdene er like viktige. Det er faktisk så enkelt at en muslimsk kvinne må velge mellom læreryrket og nikabbruk i undervisningssammenheng.
LES OGSÅ: Nå er det forbudt med nikab i undervisningen
Så har vi et annet omstridt plagg, nemlig hijab. Et tøystykke på hodet. Hva er problemet med det? Jo, det er ett problem: Hvem skal bestemme om en hijab skal brukes? Det skal selvfølgelig den angjeldende kvinne selv gjøre. Men det blir like feil som å påtvinge en hijab å nekte en kvinne som selv ønsker det, å bruke dette hodeplagget. Vi har hørt om flere hendelser der ukjente har revet av kvinner hijaben. På gata. Eller til og med inne på et tog eller en buss. Er det mulig? Ja, tydeligvis. Om noen skulle se noe slikt, håper jeg de høyt og tydelig gir beskjed om at slik oppførsel er totalt uakseptabel.
Selv har jeg i årenes løp hatt mange elever som har brukt hijab. I 2010 hadde jeg NRK Supernytt på besøk i min daværende klasse. Temaet var nettopp bruk av hodeplagg. Ei ni år gammel jente, la oss kalle henne Fatima, forklarer da hvorfor hun bruker hijab: «Jeg liker det. Mamma og pappa synes jeg er for ung til å gå med hijab, men så fikk jeg lov fordi jeg ville så gjerne,» fortalte hun, svett og fornøyd etter en time på skøytebanen.
Fatima klatret i trær, akte i skolens akebakke, hoppet tau. Med sin hijab på hodet. Hun hadde mange venninner, noen med hijab, de fleste uten.
Et klasserom skal være fritt for niqaber og burkaer. I den sammenhengen bør vi være kompromissløse. Jeg minnes en episode hvor en nikabkledd mamma satt ute i skolegården. Etter friminuttet ble dette tatt opp av elevene. Flere syntes hun så skummel ut. Og jeg husker jeg faktisk spurte om hva de tenkte om de hadde fått en lærer som var slik kledd. De så på meg med forskrekkede øyne og ristet på hodet. Så utbrøt en av dem: «Hu kan jo være snill innafor de kleda, men hu kan´ke være lærer.» Samstemmig nikking fra de andre barna.
Når det gjelder det å lykkes på skolen, handler det ikke om et tøystykke på hodet. For minoritetselevene er det god språkopplæring som er alfa og omega. Språk er, som kjent, nøkkelen til samfunnsdeltakelse.
LES OGSÅ: – Disse unge guttene fortjener fedre som bryr seg
I min siste klasse hadde jeg ingen elever med hijab. Plutselig en dag kom to jenter med dette hodeplagget på. Jeg tok dem diskret til side og spurte dem om hvorfor de hadde hijab. Den ene svarte at hun hadde så lyst til å prøve, men ville ikke være den eneste i klassen, så hun spurte bestevenninnen om hun også kunne prøve. Jeg lurte så på om de kunne forklare de andre elevene hvorfor de hadde på seg dette hodeplagget. Ja, det kunne de.
Vel inne i klasserommet spør jeg om noen har lagt merke til noe spesielt. Elevene ser rart på meg, rister så på hodet. Hijabbruk var jo svært vanlig på denne skolen. «Men ser dere ikke at vi har to i klassen som har hijab på seg?» Jo, det hadde de jo sett, men hva så? De to jentene forklarer: «Jeg hadde så lyst til å prøve, og så spurte jeg om Zahra også ville prøve,» sier den ene. Zahra nikker og fortsetter: «Og jeg sa ja, men jeg tru´kke jeg gidder å bruke det mer.»
Jeg ser utover klassen. Så stiller jeg følgende spørsmål: «Men hvis dere jenter gifter dere, og så sier mannen deres at dere må begynne med hijab. Hva gjør dere da?» Mange hender i været. Jeg gir ordet til en av dem som vifter ivrig med hånda. Med sterk stemme kommer det krystallklare svaret: «Da skiller jeg meg.» Nikkende medelever og stolt lærer. Sånn var det med den saken.