Debatt

«43.000 norske kroner. For fire sting og en håndfull blodprøver»

Everything is big in USA. Særlig iveren etter å tjene penger på syke og behandlingstrengende. Også i norske forsikringsselskaper, er iveren økende, skriver Ole Petter Diseth.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Ole Petter Diseth

De siste ukene har jeg tenkt en del på et vennepar av meg, fra USA. Siden begge er ganske private av seg vil jeg her kalle dem «Alice» og «Gary». Sist gang vi møttes fortalte Gary om en fersk opplevelse fra et nylig besøk på sin lokale Emergency Ward, USA sitt svar på vår legevakt:

«Det startet med at jeg fikk et illebefinnende like etter jobb. Siden det er en del hjertetrøbbel-historikk i min nærmeste familie turte vi ikke annet enn å dra på legevakta», forteller Gary.

På legevakta sydde de igjen et lite ansiktskutt med fire sting, samt tok en del prøver.

«Og så bør vi for sikkerhets skyld også gjøre en MR-undersøkelse», oppfordret legen.

En anmodning Alice resolutt avslo. Årsaken har med prislappen å gjøre. Mer om denne senere. Først til en annen prislapp, sluttregningen som ble presentert da legevaktvisitten var over.

Da blir det 4.000 dollar, takk, opplyste resepsjonisten.

Eller 43.000 norske kroner, om du vil. For fire sting og en håndfull blodprøver. Joda, Alice og Gary har helseforsikring. Utfordringen er at denne også innehar en egenandel, stor 6.000 dollar. Dermed ble det langt billigere å betale selve regningen. For helseforsikringen betaler paret en premie på 1.200 dollar per måned, tilsvarende cirka 13.000 norske kroner.

156.000 kroner i årlig forsikringspremie, 63.000 kroner i egenandel den dagen du har behov for å bruke forsikringen. Kalkylen gir perspektiv til Alice sin beslutning om å avslå MR-undersøkelsen. Merkostnaden for en slik? 10.000 dollar.

USA er for øyeblikket koronaepidemiens globale episenter. I løpet av en håndfull uker har mer enn 40.000 amerikanere dødd av koronavirus. Når katastrofen rammer - hva med de 30 millioner amerikanere som ikke har råd til forsikring overhodet?

Boston-sykepleieren Danni Askini er en av dem.

Den 19. mars leser jeg i Time Magazine hvordan hun først opplevde å bli feildiagnostisert med lungebetennelse, for senere i samme uke å få diagnosen korrigert – til COVID 19. Danni hadde ikke helseforsikring. Dermed er hun etter sluttført behandling nå skyldig 380.000 kroner.

Heldigvis er brukerfinansiert velferd noe de kun driver med over there, not here.

Eller kanskje ikke.

Ifølge tall fra Finans Norge har cirka 550.000 nordmenn privat behandlingsforsikring, tallet er mer enn 13-doblet siden 2006. Kjell Haug, professor i samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen har tidligere omtalt fenomenet slik:

«Man lager et system utenfor det offentlige helsetilbudet sånn at noen får et fortrinn. I en modell hvor vi tenker at vi skal ha mest mulig likhet, så er ikke det den riktige veien å gå».

Forsikringsselskapenes samlede årlige premieinntekter fra privat helseforsikring nærmer seg 1, 5 milliarder kroner.

Selv ikke i disse nasjonale krisetider hvor tillit til helsevesenet er alfa og omega for folkehelsen, har selskapene skrudd ned på markedsføringen. Nettet flommer over av annonse-lokketekster à la «med helseforsikring unngår du unødig ventetid i helsekø», og «med helseforsikring er du sikret trygg og rask behandling når du trenger det».

I lille Norge er spisskompetanse i form av leger og sykepleiere allerede en knapphetsressurs. Jo mer nøkkelpersonell som lokkes over i det private, jo mindre blir kapasiteten i det offentlige helsevesenet. Og jo raskere flyttes grensene, i retning av et todelt helsevesen.

En markedsføring fra forsikringsselskapene som baserer seg på å redusere tilliten til det offentlige helsevesenet, er hva landet trenger aller minst akkurat nå.

Du kan forsikre deg mot det meste. Bare ikke mot dårlig omdømme.

Mer fra: Debatt