«Vi var redde for Sovjet og løse hunder. Vi var i alle fall IKKE redde for USA»

Drammen 1980:

– Hjææælp, russerane!

Det var Espen som skrek i klasserommet på Fjellheim skole en dag vi hørte jagerfly over Drammen. Den kalde krigen lå fortsatt over oss, og det var mye fleiping med: «Nå kommer russerne og tar oss». Flyene vi hørte var nok bare øvelse på en fin og klar dag, og alle lo av vår morsomme klassekamerat.

Men frykten for våre naboer i øst lå likevel i luften – det var det nesten det eneste vi var redde for, hvis man ikke regner med den svarte bikkja som av og til overfalte oss på vei ned Prestestien eller nede i «Brattbakken» på vår skolevei til Fjellheim. Spesielt om vinteren kunne det være ille, om vi skled på glatta, var bikkja der med et byks. Men den ville jo bare leke.

Vi var ikke redde for så mye annet enn russerne under vår skolegang på 70- og 80-tallet. Og litt for den digre bikkja som "angrep" på skoleveien. Den ville jo bare leke. Her er fransk-klassen knipset på hovedtrappa. Foto: Privat

LES OGSÅ: Johan Halvorsen Musikkfest flyttes til sommeren

I enda yngre år var jeg også redd for de svære, gule brøytebilene. De lange, med en diger skuffe foran som sto på skrå. De så ut som monsterinsekter. Og så var vi redde for de store guttene, men om vi traff på dem var det jo bare å løpe.

Vi var i alle fall IKKE redde for USA. Riktignok var mange skeptiske da en republikaner som i sine unge år hadde vært filmskuespiller, nå skulle bli president. Men Ronald Reagan vokste i sin presidentrolle, han. Og fikk til og med æren for å ha medvirket til at den kalde krigen tok slutt. Ingen glemmer vel da den gamle B-stjernen sto foran Berlinmuren 12. juni 1987 og sa; «Tear down this wall», to år før murens fall.

Eller da han og Sovjets Mikhail Gorbatsjov signerte nedrustningsavtalen i 1987. Muntre og smilende som to bestevenner. De hadde gått den brokete veien fra «evil» til «friendship», og nå kom det verdensfreden til gode. Vi kunne pustet lettet ut.

20. januar er det 40 år siden filmskuespilleren startet på sin første presidentperiode, og han satt i to.

På mange måter ble han litt sånn «onkel i Amerika» for oss, han hadde glimt i øyet, og han hadde en vakker stemme, og var en begavet taler. Der kom jo skuespillerferdighetene inn. Han gjorde i alle fall sitt beste ut av de åtte årene han fikk bo i Det hvite hus.

LES OGSÅ: Romjulsdrøm i gamle dager

Vi var heller ikke redde for vaksiner tilbake på 70- og 80-tallet, foruten selve stikket, da. Noen syntes det var grusomt vondt, og en av elevene hadde visstnok rømt fra skolen når søster Marta kalte inn til vaksinering.

Vi visste jo at vonde sprøytestikk hadde hjulpet en verden fra både Kopper, Kusma og Røde Hunder. Og det var ikke SÅ lenge siden antibiotika ble oppfunnet, og mange hadde hatt en oldemor eller oldefar som hadde dødd av en helt alminnelig lungebetennelse bare for noen tiår siden.

Vi hadde helsekort hvor vaksinene ble notert, og det var liksom stas at den var full av kulepennskrift og stempel. Litt som stempler i passet, det var om å gjøre å ha mange.

Jeg kan i alle fall ikke huske at noen IKKE skulle ha vaksine. Det var liksom alle for alle – kjør på.

En gang vi skulle få en vaksine utenom skolen, tror det var mot Meslinger, kom onkel Ole med doktorkoffert og sprøytespisser. Sykepleier mamma assisterte, og både legebarna og sykepleierbarna ble vaksinert hjemme på kjøkkenet hos oss i Toppenhaugveien. Det var lov å si au og det var lov til å gråte. Men jeg husker mer latter enn tårer den ettermiddagen på 1970-tallet.

LES OGSÅ: Får vise frem skatter fra Nasjonalmuseet

Jeg kan huske alle tegnekonkurransene jeg deltok i, overalt ble det utlyst tegnekonkurranser, det dreide seg som oftest om reklame for et eller annet produkt. Tegnekonkurransen var en del av promoteringen og reklamen. En slags datidens sosiale medier; «lik og del». En av tegnekonkurransene var for tyggegummien Sorbits (hvis du husker den på en måte sunne, sukkerfrie tyggisen. Den fantes i blå, rød, grønn og brungul. Etter hvert også turkis. Den brungule var best, med en slags lakrissmak).

Det som ofte var oppgaven i alle disse tegnekonkuransene var at man skulle tegne noe fremtidsrettet. Oppgaveteksten kunne for eksempel lyde; «Tenk deg fram til år 2000» eller; «Hvordan ser verden ut i år 2020?» Og fantasien fikk boltret seg. Så langt fram i tid fikk oss rett in på Science fiction-sporet.

Jeg tegnet telefoner med TV-skjermer, som kunne skrive brev og som hadde innebygget radio og platespiller, jeg tegnet biler som fløy i lufta og folk i skytteltrafikk i svære buss-lignende raketter, tur-retur månen. Når det gjelder min fremtidstro på teknologien rundt telefonen, traff jeg ganske bra. Men dessverre har jeg ingen tegninger fra den gangen.

Men til tross for kreativ tenkning og frodig forestillingsevne på 70- og 80-tallet, hadde vi ikke i vår villeste fantasi trodd at det igjen skulle bli spanskesyken-tilstander, så man ikke kunne gå på skolen eller på treninga.

Eller at man måtte gå med munnbind på bussen og i butikken, slik de bare gjorde i Tokyo og i Beijing, og at alle måtte ha kontor hjemme, det hadde jo forresten vært helt umulig.

Og vi hadde aldri i verden trodd at det var en vestlig president, att på til fra vår aller tryggeste og største bestevenn, selveste USA, som skulle gjøre de skumleste og teiteste tingene.

Som ikke ville gå av etter at han tapte valget, som en surpomp som ikke fikk viljen sin, liksom. Og at aktivister skulle storme den amerikanske kongressen, utkledd som om de skulle på karneval?

LES OGSÅ: Drammens teater – scener fra et liv