Spenningen, forventningen og gleden som ligger i det øyeblikket teppet går opp, er i seg selv verdt en tur i Drammens Teater eller bare å se den praktfulle teatersalen.

Drammens teater – scener fra et liv

Per Aabel som så mutter'n på første rad, den stolte faren til "Boy George" som ville spandere sjampis på hele russen og den følelsesladde gjenåpningen med vår egen diva Vessa Hanssen. Her er teaterøyeblikkene jeg aldri glemmer.

Denne byhistorien ble først publisert i 2017, men er trukket frem igjen i anledning teaterets 150 års jubileum.

10. desember 1993: Jeg setter på radioen som jeg pleier og hører det forskrekkelige; Drammens Teater har brent ned!

Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Så kommer intervjuer med teaterfolk og politikere, og sakte, men sikkert går det opp for meg, jo det er sant, teatret har faktisk brent.

På vei til jobben kjennes røyklukten, og alle kollegene er selvsagt sjokkerte, temaet til morgenkaffen er brannen, alle minner, og hva skjer nå, skal vi ikke ha noe teater i Drammen eller blir det bygget opp igjen? Som så mange andre drammensere denne morgenen, måtte også jeg bort på Gamle Kirkeplass for å se med egne øyne. Jeg hadde vondt i magen der jeg gikk bortover Øvre Torggate. Jeg møtte flere som hadde vært for å se, vi møttes i gata, i en slags kollektiv sorg. Om det tidligere hadde vært skamfullt eller flaut å gråte offentlig, var det ikke det denne kalde og mørke dagen. Jeg møtte Øystein som var sønderknust, og som bare få år tidligere hadde vært primus motor for DrammeNye. Teatret hadde nærmest vært hans lekeplass i lange perioder av hans ungdom.

Mens det fremdeles steg røyk fra ruinene, bestemte styret i Drammens Teater at teatret skulle bygges opp igjen, og planleggingen startet med én gang. Noen få vågale hvisket i kulissene at anledningen burde benyttes til å bygge noe helt nytt, et moderne kulturhus og ikke prøve å lage en kopi av det gamle. Og vanligvis er nok det kloke tanker, autentisk nytt er kanskje bedre enn kopiert gammelt. Men ikke denne gangen. Heldigvis. I over tre år var teatret en byggeplass, og hele Drammen var spente på hvordan teatret ville fremstå etter så lang tid under presenning. Ville det bli like fint som før?

Jeg jobbet i Drammens Tidende, og rett før nyåpningen i 1997 lagde vi en reklamekampanje i den forbindelse. Vår store operasanger Vessa Hanssen (1937–2008) var en av aktørene i kampanjen, og vi skulle ha fotoshoot med henne på den nye scenen. Akkurat øyeblikket da hun entret scenen, glemmer jeg aldri. Hun strålte, og tårene trillet – hun var så glad, lettet og begeistret over at følelsen hun fikk var nøyaktig den samme som på den gamle scenen, hvor hun hadde stått så mange ganger tidligere. Hun hadde savnet teatret sitt, og gjensynsgleden var enorm.

Teatret som ble bygget fremsto ikke som noen kopi, men var på mange måter det samme teatret som ble bygget i 1869. Sjelen levde videre i det nye bygget, teatret hadde gjenoppstått, med nye og moderne løsninger, og med en studioscene og en stor glassfoajé. Opplevelsen av teatret vårt var den samme som før, det gamle og det nye var på en måte ett og samme hus. For en lettelse!

Et av mine første besøk i teatret var da vi så «Veslefrikk med fela», jeg satt i parkett og var bergtatt av det vakre interiøret. Så var jeg litt stolt, for alt det fine forgyldte listverket hadde Rødskog Brug & Guldlistefabrik besørget, min morfars bedrift.
Det ble mange forestillinger, konserter og opplevelser i den vakre bygningen på Gamle Kirkeplass. Vi så Wenche Foss og Per Aabel i «Soloppgang i Riga», og satt på første rad. Per Aabel så ned på mutter'n, om det var fordi han kjente henne fra sine besøk og opptredener hos Høyrekvinnenes lørdagsmøter på Park, eller om det var fordi hun som den første, spontant reiste seg å ga skuespillerlegenden stående applaus, er jeg ikke sikker på.

Russerevyer holdt også hus i teatret, så også i 1985 da mine medelver satt opp revy. Jeg har egentlig alltid angret litt på at jeg ikke ble med. Fra jeg var liten hadde jeg hatt en drøm om å bli skuespiller, men å stå på en scene, nå-gjelder-det liksom, med tusen øyne rettet mot meg, syntes jeg var skummelt. Jeg ble ikke skuespiller, selv om det ikke har manglet drama. Min venninne turte å være med, hun var fantastisk som Boy George, med mimet sang, herlig sminke, i rødrutete, lånt slåbrok – hun VAR Boy George. Faren hennes nesten gråt av stolthet, og han ville spandere sjampis på hele russen, som min venninne fikk avverget. Han tippet uansett Hollywood next!

Pappa og jeg så «To levende og en død» på Studioscenen, hvor jeg en stund var redd for å få Rune Temte på fanget, vi satt nemlig frontline – omtrent PÅ scenen. Det var etter den forestillingen jeg oppdaget drammensforfatter Sigurd Christiansen. Den merkelige, litt dystre postfunksjonæren, som hadde gått sine turer rundt på Toppenhaug, fortalte min farmor, og som hadde bodd i Arbo-tegnet funkishus i Løkkebergveien, som han hadde bygget etter prispenger fra nettopp romanen «To levende og en død».

Jeg så Moskva-balletten og «Svanesjøen» i Teateret, så vakkert at jeg gråt. At det egentlig burde vært med et stort symfoniorkester der også, glemte jeg. Det hadde uansett ikke vært plass. Vår eldste datter sang på Studioscenen med Strømsgodset mini- og barnegospel, og hver jul dro vi i teatret for å se Juleskurker og Julestjerner, en tradisjon som har festet seg hos drammenserne, og som fortsetter og fortsetter.

Teateret har blitt et levende kulturhus, med scenekunst, konserter og show. De fleste drammensere har et forhold til dette huset, hvor artister og kunstnere elsker å opptre. De sier alle at Drammens Teater er fantastisk. «Man kjenner seg litt opphøyet når man står der», sa Elisabeth Andreassen nylig til Dagsavisen Fremtiden, og Hege Schøyen sier: «Det er vakkert og veldig funksjonelt, intimt og storslagent på samme tid».

I min jobb som journalist i Dagsavisen Fremtiden, har jeg også hatt mange uforglemmelige øyeblikk i teatret. Jeg minnes med glede bamseklemmen fra Kåre Conradi. Og da Bård i Ylvis sølte kaffe over notatene mine, og løp for å hente papir og tørket opp. Jeg tilga ham. Eller da jeg kjempet mot tårene da Bjarte Hjelmeland så rørende og nydelig snakket om eldre mennesker, man skal jo liksom ikke grine på jobb. Og da Stephen Ackles startet å synge høyt midt under intervjuet – jeg trodde det var Elvis!