Romjulsdrøm i gamle dager

Romjula var dagene hvor vi enten hadde på pysjamas eller finstasen, tøfler eller lakksko. Det var tiden for de store kontrastene. Enten var man alene i sin nye verden av leker, tegnesaker og bøker, eller så var det store familieselskaper. Jeg likte godt begge deler, og det var en fin balanse mener jeg og huske.

Juleselskap med tre generasjoner. Det var alltid gøy å snakke med de gamle, her med mammas "morbror Harald". Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Musiker Petter (31) brakk ryggen i skiulykke: – En underlig følelse å lære å gå i voksen alder

Og vi var ikke sammen med de samme folkene hver dag, sånn «dere hos oss i dag og vi hos dere i morgen». Heldigvis slapp vi det, det fikk være måte på. Man kunne jo risikere å bli lei, eller slippe opp for samtaleemner. Eller enda være; snakke om det samme begge steder.

I juleselskapene var det selvfølgelig god mat. Dyrestek var en sikker vinner og en selvfølge på vår meny første juledag. Både min mor og begge hennes søsken serverte alle dette. De holdt godt på tradisjonene, for dette var maten se selv hadde vokst med på første juledag. Jeg tror ikke jeg har spist noe annet enn dyrestek til middag første juledag noen gang. Aldri.

Men forrett og dessert varierte. Så var det likevel litt spenning; hva får vi mon tro? Selv om jeg er ganske sikker på at det gikk i rekecocktail og røkelaks. Sausen til steken var alltid samtaleemne rundt bordet – som svoren er det på julaften. Og som med ryper, er sausen til dyrestek nesten det viktigste i vår familie. Var det nok rømme i? Var den bedre enn mors? Og sånn holdt vi på.

Tante Bentes kakefat. Ingen kan bake som henne. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

LES OGSÅ: Nå tennes tusen millioner julelys

Også kakene sto i fokus i romjula. Og det var spesielt ett sted baksten hevet seg over alle andre – hos min tante. Der fikk vi jul etter jul oppvist fantastisk bakekunst. På tårnhøye etasje-fat lå de lekreste småkaker, og ikke bare kaker, hun hadde laget marsipan også. Nydelige engler og nisser i rosa, lys grønt og med sjokolade, nøtter og godteripynt – julegleden hadde nådd til himmels og julestemningen var innfridd. Vi plukket grådig fra fatet og var misunnelige på våre kusiner som hadde en så flink bakemor. En av fetterne spiste bestandig så mye at han fikk mageknip, og én gang måtte han kaste opp.

Juletregang hørte med, i alle fall hos tante og onkel i Lommedalen, med akkompagnement fra min far på klaver. Der hendte også at min onkel fra Sogn tok en liten trall på gitaren, og når han rocka opp Deilig er jorden, sto jubelen i taket. I hvert fall blant de yngste. Det var sjelden kjedelig på første juledag. Onkelen fra Sogn var sterk bidragsyter i den anledning – men ofte var det utilsiktet fra hans side.

Mamma og jeg hos tante Annemor. Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Drammens teater – scener fra et liv

Min mor har fortalt fra sine unge år, og juleselskapene de hadde. Da kom gjestene på juledagsfrokost klokken 11, hvis de da ikke hadde ligget over. Så var det middag om kvelden og så nattmat. Og innimellom alle bordsettingene måtte det vaskes opp haugevis med tallerkener og glass og bestikk og serveringsfat. Og den som sto i skrubben var min mor og tante. De to kusinene snek seg unna. Men det var livlig nok, og da de to onklene hennes, den ene liten og spinkel og den andre nesten to meter, byttet hatter lo de så se gråt.

Det var ikke riktig så ellevilt som i Fanny og Alexander, og onklene var ikke fullt så oppfinnsomme som Ekdahl-brødrene. Men noe av stemningen kunne nok spores, selv om familiedramaet uteble.

Det krevde en relativt god logistikk og teft fot organisering på disse store familiemiddagene i romjulen. Og min mor var i særklasse i så måte. Ingen er mer praktisk anlagt med evnen til å tilrettelegge og dirigere enn henne. Alt var på stell, ned til minste detalj. Det var så godt planlagt og forberedt at hun aldri behøvde å stå på kjøkkenet å svette mens selskapet moret seg rundt bordet. Nei da, mutter'n deltok i høyeste grad.

Hun overgikk seg selv da hun en jul innførte at alle gjestene skulle bidra under selskapet. Under hver tallerken lå det en lapp med en oppgave som vedkommende gjest skulle gjøre. For eksempel kunne det stå: «Bære tallerkener ut etter middag», eller «skjenke vin» eller «sette inn i oppvaskmaskinen» og så videre. Min onkel, han fra Sogn, spurte om ikke han også skulle hjelpe til. Og da svarte min mor; Hva står det på lappen din? Og han leste: «Underholde/snakke med borddamen og de andre gjestene».

Min kusine begynte å bære ut etter middagen, hvorpå min mor sa; Hva står det på lappen din? Og min kusine svarte; «Sette på kaffekopper etter dessert». Sett deg så ned, var kommandoen.

For at dette skulle fungere, måtte alle gjøre det som sto på sin lapp, og INGENTING annet. Det var hele vitsen. Årene etterpå gikk det fullstendig smertefritt, og mange adopterte samme idé.

Og jeg er sikker på at det på første juledag i 2020 lå lapper under mange gjesters tallerken med instruks fra en velmenende og strukturert vertinne.