I dag er det ti år siden «Simply the Best» døde

I dag er det ti år siden George Best døde.

Ti år siden jeg tok fram hans siste bok og tente et lys for en legende og et ikon i fotballens verden. Manchester Uniteds vidunderbarn og «enfant terrible» i en og samme person. «En stillferdig gutt fra et arbeiderstrøk i Belfast som ble berømt for raskt og som ikke maktet å bære suksessen». Kort og godt oppsummert av legendariske Matt Busby.

«Han var et geni på banen. Utenfor gressteppet var han mitt mareritt». Busby igjen.

For mange er han «Simply the Best» - større enn både Pele og Maradona, men han fikk for liten tid til å vise det. Kong Alkohol krevde sin rett.

Lørdag 5.oktober 1985. Stedet var Kenilworth Road. Luton mot Manchester United. En glitrende kamp som endte 1-1. Dagen vil for alltid være et høydepunkt for meg. I VIP-losjen etter kampen stod en stillferdig liten kar for seg selv og nippet til et glass hvitvin. The Belfast Boy.

Oppildnet av et par glass tok jeg mot til meg og gikk bort for å slå av en prat. Jeg tenkte – denne sjansen får du aldri igjen. Du kan ikke få mer enn et «nei». Jeg ble møtt av en ydmyk, interessert og høflig fyr med glimt i øyet som mer enn gjerne ville prate fotball.

Om storlag fra «days gone by» da trioen Law, Charlton og Best herjet, datidens fotball og sammenligninger med ’85-utgaven av United som hadde startet sesongen med ti strake seire under Ron Atkinson. 39-åringen fortalte uoppfordret også om sine problemer utenfor banen på en forsiktig, stillferdig måte til en lettrørt tilhører.

Det var lett å vise medfølelse selv om hans velkjente problemer var aldri så selvpåført. Om kampen hadde vært aldri så strålende; disse 45 minutter i Lutons VIP-rom ble en opplevelse som trolig aldri viskes bort fra minnet.

Jeg ruslet fra Stadion varm til sinns; jeg hadde vært med på noe spesielt som ikke var mange – om noen – norske skribenter forunt.