En ikke-binærs plass i 8. mars-toget: - En del mennesker passer ikke inn

På en flyer som viser programmet for årets 8. mars-markering i Moss, annonseres hvilke gjester som kommer. Hadia Tajik (Ap), hjelpearbeider og prisvinner Ayesha Wolasmal, artist Elvira Nikolaisen.

Og Frankie Rod. Slampoet, aktivist, leder i Ungdom mot EU, og ikke-binær.

Ikke-binær betyr ikke-todelt, og brukes om kjønnsidentiteter som ikke faller helt innenfor kategoriene mann eller kvinne.

– Man kan definere seg som noe midt imellom, eller være begge deler noe av tiden. Man kan føle på en mangel av kjønn, sånn som jeg gjør. Det er ikke knytta til hvilket kjønnsorgan du har, eller hvilke hormoner du har.

Frankie sitter foran en stor kopp med kakao på Kulturhuset i Oslo. Hen er egentlig fra Sarpsborg, men flyttet hit i 2020. Frankie ønsker å bli omtalt som de eller hen, ikke hun eller han.

– Når man blir født blir man her i Norge tildelt et av to kjønn. Så er jo kjønn mer komplisert enn det. En del mennesker passer ikke inn i en av de to kategoriene.

«Jeg bare spør...»

Og hele denne personlige reisen som Frankie og mange andre har gått, og går igjennom, vekker spørsmål. Mange spørsmål. Og det er helt greit, synes hen.

Men ens egen nysgjerrighet trumfer ikke andres privatliv. Og respekt bør være forutsetningen.

– Det er nok noen spørsmål man ikke kommer til å få svar på. Når man snakker med minoritetsgrupper er det mange som glemmer litt sånn vanlig folkeskikk. Så ikke spør fremmede mennesker om hvilket kjønnsorgan de har, for eksempel. Ikke spør om gammelt navn. Er du usikker på hvilket kjønn noen ble tildelt ved fødsel, ikke spør om det.

Frankie opplever ikke selv så ofte å få spørsmål om hvilket kjønnsorgan hen har. Hen tror det handler om at hen i mange situasjoner blir lest som kvinne. Men noen er veldig nysgjerrige på om hen egentlig er kvinne, eller egentlig er mann.

Og hvorfor oppleves det som et så merkelig spørsmål å få?

Trans, men ikke trans nok?

– For jeg er jo ikke egentlig kvinne, eller egentlig mann. Jeg er jo ikke-binær! Det blir på en måte litt å invalidere min identitet. Det blir som å si «du er ikke egentlig det du identifiserer deg som, du er egentlig det du ble tildelt ved fødsel», sier Frankie, og fortsetter:

– Det er litt som å spørre ikke-hvite barn om «hvor kommer du egentlig fra», når de jo er norske.

At noen har et kjønnsuttrykk som kan skille seg ut fra majoritetsbefolkningens, gjør at de kan møte utfordringer som oppleves som veldig vonde.

– Feilkjønning er et stort problem. Det at folk ikke vil se deg som den du er. I Norge møter man jo óg juridisk diskriminering. Ikke-binære er ikke anerkjent som et kjønn, så det finnes ingen offisiell statistikk på ikke-binære. Og man får ikke ha riktig kjønn i passet, sier Frankie.

Et annet problem som Frankie trekker frem er hvilken medisinsk behandling som mangler for ikke-binære. Ikke-binære inngår i paraplybegrepet trans. Mange transpersoner ønsker en kjønnsbekreftende behandling, slik at det ytre skal samsvare mer med det indre.

Dette kan være brystforstørrelse, brystreduksjon, hormonbehandling eller endring av kjønnsorgan. Her møter de ikke-binære transpersonene en situasjon som kan føre til at de må skjule sin kjønnsidentitet dersom de ønsker behandling.

Rikshospitalet har et behandlingstilbud til transkvinner og transmenn, men altså ikke til ikke-binære.

I januar skrev NRK om 23 år gamle Mina, som ikke får fjernet brystene på Rikshospitalet, fordi hen er ikke-binær. Kjersti Gulbrandsen, leder for avdeling for kjønnsidentitetsvurdering av voksne ved Rikshospitalet, begrunnet overfor NRK at dette er fordi «det mangler vitenskapelig dokumentasjon for at en slik behandling er effektiv for denne gruppen».

Det er medisinsk diskriminering, mener Frankie.

– Greia er jo at man blir avvist på bakgrunn av at man ikke er trans, men det er man jo, sier hen.

– Så som ikke-binær i Norge, om man ønsker behandling, har man to valg. Den ene er å lyve til Rikshospitalet, lyve til helsepersonell. Det andre er å gå privat, som er ekstremt dyrt.

Feminisme for fellesskapet

Så skal vi litt tilbake igjen, til det 8. mars-programmet i Moss.

Frankie skal fremføre slampoesi. Hens deltagelse på markeringen er for hens del helt selvsagt.

– Kvinnedagen har alltid vært viktig for meg. Jeg hadde en fantastisk lærer på barneskolen, som var en sånn skikkelig rødstrømpe-feminist, og som gikk med røde strømper hver åttende mars. Hun lærte oss om hvorfor, og jeg begynte jo selvfølgelig med det. Da jeg begynte å engasjere meg politisk, ble kvinnedagen enda mer viktig for meg.

At Frankies kjønnsidentitet ligger i det ikke-binære, gjør ikke kvinnesakene mindre aktuelle for hen.

– Det er de feminine trekkene som blir undertrykt, det er det feminine som blir sett ned på. Jeg synes det er viktig at alle uavhengig av kjønn markerer kvinnedagen. Så mener jeg også at du ikke trenger å tjene noe på å være med i en kamp, men alle tjener på et feministisk samfunn.

For ikke-binære oppleves det likevel av og til som at deres bidrag til kvinnekampen blir tilsidesatt.

– Vi har et samfunn der skeiv kamp og kvinnekamp er mer integrert. Men det er mange som ikke ønsker at vi skal stå sammen i den kampen her, som ønsker å ekskludere noen fra kvinnekamp. Her i Oslo har ikke-binære mista stemmeretten på parolemøtene, forteller hen.

I fjor gjorde 8. mars-komiteen i Oslo endringer i sine vedtekter. Før het det at menn ikke hadde tale- og stemmerett på parolemøtene. Nå heter det at kun kvinner har det. Det ekskluderer dermed ikke-binære.

Da går man i mot en presedens der ikke-binære har vært en naturlig del av kvinnekampen, sier Frankie.

– Mange ikke-binære møter de samme problemene som kvinner gjør, sier hen, og utdyper:

– Mange vil trenge muligheter for abort og prevensjon. Vi vil også møte trakassering og vold. Ofte møter transpersoner vold i større grad. Vi vil oppleve det cis-kvinner kjemper for å ikke oppleve. Det er felles kamper.

Samla krefter på riktig vei

En cis-kvinne er en kvinne som opplever at kjønnsidentitet og biologisk kjønn samsvarer. Selv om det ikke er slik for Frankie og andre ikke-binære, mener hen at man må se på hvorfor man har kvinnedag og kvinnekamp.

– Det er fordi menn sitter med den systematiske makten. Menn blir også undertrykt, men det er menn som er undertrykkerne. Og det er det vi står imot. Den eneste måten å oppnå reell forandring er ved å stå sammen.

Og det er det gode muligheter for, mener hen.

– Jeg tror samfunnet er på vei i riktig retning, og det finnes absolutt bra og positive krefter innen kvinnebevegelsen. Bare det at vi har en så sterk kvinnebevegelse at det oppstår uenigheter, det er jo bra. Men jeg pleier å si at jeg diskuterer ikke på menneskerettigheter. Og det er dét det er.

Ylva Lie Bjerke

Journalist