Bernhard Ellefsen skriver om naturen vi mistet

Navn: Bernhard Ellefsen (38)

Yrke: Litteraturkritiker og forfatter

Aktuell: Har gitt ut ny bok - «Det som går tapt»

Hei Bernhard og gratulerer med ny bokutgivelse!

– Takk!

Hvordan har kritikken vært?

– Jeg har fått gode tilbakemeldinger, det har vært mange, og de har vært fine. De kom for så vidt før boka var i handelen, forrige fredag.

Ja, det vet jo du litt om. Men fortell, hva handler boka om?

– Den handler om naturtap, altså det vi mennesker gjør som ødelegger natur rundt oss. Og om litteratur som forteller om natur som kanskje forsvinner. Jeg har skrevet om nordiske forfattere fra de siste hundre år, alt fra Lars Monsen til Kerstin Ekman.

.. Monsen har jeg hørt om ..

– Hehe, Kerstin Ekman er mye lest, men kanskje mest i Sverige. Hun skriver mye om natur. Jeg har sett på hvordan ulike forfattere beskriver naturen, og på hva vi kan lære av det.

Aha, jeg skjønner. Og hva lærte du da?

– Jeg lærte at klimakrise er en erkjennelseskrise. At vårt forhold til natur har gått i stykker. Jeg tenker at litteraturen kan hjelpe oss å forstå hva som har blitt borte. Og den kan fortelle oss om andre måter å forholde oss til naturen på enn som bare en ressurs og kulisse for turene våre.

Forholdet vårt til naturen har blitt litt ... overflatisk kanskje?

– Det er jo et gigantisk spørsmål. Etter den industrielle revolusjon, ser vi hvordan vi bygger ned og bruker naturen uten tanke for hva det gjør. Vi trenger desperat andre og mindre kyniske måter å tenke om naturen på. For hundre eller også to hundre år siden beskrev forfatterne en natur som vi ikke lenger ser.

Hvordan da?

– Det er så mye av de skogene vi går rundt i, som er plantasjer for skogbruk. Skogen så ikke ut sånn den gjør i dag, for to hundre år siden. Også er det avstandene mellom folk, som var mye større. Det var store områder med uberørt natur som vi ikke har nå.

Jeg mener jeg har gått i en urskog, at det finnes en liten flekk urskog, her i regionen?

– Det finnes bare en halv prosent urskog igjen i Norge. Og det tror jeg ikke finnes i Østfold. Men det kan ha vært gammelskog. Det skilles mellom urskog og gammelskog.

Å?

– Ja. Gammeskog er skog som har fått stå i fred i hundre og femti eller mer, mens urskog har stått uberørt alltid. Men den er likevel berørt gjennom klimautslipp.

Så egentlig er ikke noen skog på hele kloden urskog lenger, for all natur berøres av utslipp?

– Regnskogen og slikt betegnes vel fortsatt som urskog. Men poenget er at det bildet av skog, fjell og uberørt norsk natur er feil, det har vi ikke.

Det høres deprimerende ut!

– Jo, jeg er nok veldig deprimert. Men jeg har blitt mindre deprimert av å oppsøke denne litteraturen som kan forholde seg til naturen uten å forskjønne problemene som bygger seg opp. Det nytter ikke å sette seg ned og si alt er ødelagt for alltid, vi må verdsette den naturen vi har igjen. Også har det gitt meg et håp om at det finnes andre måter å forholde seg til natur på, enn sånn vi gjør det nå. Så jeg er ganske deprimert, men mindre når jeg leser. Det er mye håp å finne i andre tenkemåter. Men rent praktisk ser det ikke helt bra ut, som gårsdagens FN-rapport viser. Det er mange nye ord - som klimadepresjon, natursorg, eller klimasorg. Vi leser om forskere som ikke orker å bære den byrden det er, som de bærer på, i kraft av den kunnskapen de sitter på. Jeg tror det er lettere å mobilisere til å redde naturen, enn klima. Klima er noe som møter oss i tabeller. Natur forholder vi oss til, alltid. Vi må ha glede av den, og få lyst til å gjøre noe.

Jeg husker fra tiden i speideren, at vi måtte gå manngard etter søppel når vi forlot en leirplass.

– Jeg også! Og etterpå var det inspeksjon.

Ja. Også ser jeg ut på jordene rundt meg, som er dekket med søppel. Det er ikke rart enkelte blir nedfor?

– Nei. Og man blir så lett nummen. Ved å lese om hvordan naturen var før, kan man skjerpe blikket. Alle jordekanter og grøfter langs riksveier og sånt ser helt jævlig ut. Særlig på våren, hvis det har ligget snø.

Og nå har du lest hundre år med litteratur om dette, så slipper vi?

– Haha! Litt av poenget er å samle tanker inn i et perspektiv og en beskrivelse med ulike eksempler på litterære verk som jeg vil formidle videre. Det ikke en leseliste. Men jeg blir ikke lei meg for om noen leser en av bøkene jeg skriver om.

Men du er jo litteraturkritiker. Satt det langt inne å skrive selv?

– Nei, ja, jo hva skal jeg si, da. Det er sunt å oppleve at bordet er snudd og jeg selv vurderes. At jeg må tåle den samme typen innvendinger som jeg konfronterer andre med. Jeg vet hvordan pølsene blir laget, hva som skjer på pølsefabrikken, kan du si.

Det er ikke noen sånne typ kollegiale begrensninger da, at de ikke vil være for harde i kritikken av en kollega?

– Jeg har fått både positive og negative kritikker. Jeg vet ikke om noen føler de ikke kan kritisere, kanskje noen også tenker at nå skal han få! Men jeg får uansett tåle å henge på gaffelen.

Hva er likt og hva er forskjellig fra forrige bok «Imot døden»?

– Likheten er at det handler om tap, ting som forsvinner. Jeg tror at litteratur og litterær fortelling er egnet til å tenke på ting som forsvinner. Noe av det vanskeligste i livet, er det vi mister. Litteraturen kan hjelpe med å fylle et tomrom ved å hjelpe oss å tenke over hva som forsvinner, og reflektere over sorg og tap av mennesker eller omgivelser. Jeg brukte et begrep i den første boka - verdenstap. Jeg skapte ikke begrepet naturtap, men det er likevel en parallell der. Forskjellen er jo at naturtap ikke er en privat, eksistensiell hendelse, men en politisk situasjon og noe vi kan gjøre noe med. Det er et samfunnsmessig spørsmål og det må være tydelig at vi må oppføre oss annerledes. Jeg tror vi oppfører oss annerledes ved å se og tenke over naturen og være mye ute. Og lese. Det jeg har lest de siste årene har gjort meg mye mer skjerpet. Jeg prøver i mitt eget liv å være så grønn jeg kan, men jeg har mer tro på at vi stemmer grønt. Naturtapet er et strukturelt problem.

Apropos bøker, så er det første faste spørsmålet nettopp «Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg»?

– Det er vanskelig! Jeg leser mange, men en ny en er fra nevnte Kerstin Ekman, hennes siste bok «Löpa varg». Hun er 88 år nå, og har skrevet fantastisk liten roman om en svensk jeger og skogbruker som møter en ulv og får livet sitt omveltet etter møtet. Det er en bok fylt av klokskap, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris og jeg tror hun vinner, for det er en jævla bra bok.

Du er ikke flau for å banne?

– Kommer fra Fredrikstad vet du!

Ja, men ellers er det ikke lett å spore dialekten?

– Nei, du hører det mer på sosiolekten enn dialekten, haha!

Hva gjør deg lykkelig?

– Gode bøker og barna mine

Hva gjør du når du skeier ut?

– God mat og drikker vin, helst uten dem kanskje, hehe.

Er det noe du angrer på?

– Da vil jeg angre på vegne av flere enn flere enn meg selv, og det handler om at jeg skulle ønske jeg og vi ikke hadde skjønt hva vi gjør med omverdenen så ubegripelig sent, at vi ikke skjønte det før det nesten er for sent hva som forsvinner og hvor farlig det er. Allerede på 60-tallet kom det jo klare advarsler.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Å kunne fly. Kan man velge noe annet egentlig?

Hvem i Norge fortjener høyere lønn og hvorfor?

– Det er alle som har lav lønn, fordi forskjellene i landet bør bli mindre og ikke større.

Apropos, hva var din første betalte jobb?

– Det var i mine foreldres bokhandel i Gamlebyen, som het Bokforrådet.

Det høres ut som du ikke kunne blitt noe annet enn du er?

– Nei, og med mor som var sjef for biblioteket i Fredrikstad var det ikke noe annet å gjøre.

Har du et skjult talent?

– Skjult? Nei. Jeg flagger de få talentene jeg har, godt. Jeg er ganske god på å lage mat.

Har du spørsmålslista mi foran deg?

– Nei?

For neste spørsmål på lista, er «Hvem vil du invitere til middag»?

– Det hadde nok blitt et litterært selskap tror jeg. Rachel Carson, som skrev Den tause våren. Boka som be startskuddet for moderne miljøbevissthet. Og Ekman, om hun også ville komme. Jeg har intervjuet henne, det måtte jeg gjøre på e-post, for hun hører nesten ingen ting lenger. Men hun var veldig fin å skrive med. gså Dag Solstad, han er alltid gøy å ha som en bølle ved bordenden.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Akkurat i dag, for å få slutt på gale Putins invasjon av i Ukraina. Så går i jeg i tog mot naturtap neste uke og forrige uke.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen