Den fjerde statsmakt og Morgan Andersen

Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes om pressens rolle som overvåker og kritiker av de andre statsmaktene: Den utøvende (Kongen v/regjeringen), den lovgivende (Stortinget) og den dømmende (domstolene). Pressen har en viktig rolle i dagens samfunn, men vi ser dessverre altfor ofte at mediene styrer mot saker som gir flest lesere, seere eller klikk på digitale plattformer. En fellesnevner i mange av sakene som omtales, er å skape en helt og en skurk. Media ynder å fremstille seg selv som helten som avdekker samfunnets mørke sider gjennom å få «skurken» frem i lyset.

Når man først har presentert «skurken» virker det som om ingenting er hellig. Jo mer dritt man klarer å grave frem, jo bedre er det for opplagstall, seer-rating og klikk. Det handler om penger, annonsekroner og subsidier i form av statsstøtte. Rollen som kritiker og overvåker har lett for å havne langt bak i køen. Når man først har begynt å grave er myndighetene, representert ved politiet, skattevesen og andre offentlige etater, viktige bidragsytere. Til og med informasjon som er konfidensiell, havner i medias hender. Lekkasjene inneholder ofte bare bruddstykker av sannheten. Ofte brukes bruddstykkene til å lage en «god story».

Et meget godt eksempel på dette er de tidligere omtalte Piiroja-saken og Barsom-saken. Piiroja-saken er en sak som er elendig håndtert av politiet, skattevesenet og media. Allerede før politiet ankom Fredrikstad stadion for å foreta razzia i Piiroja-saken, var pressen varslet. Det var fotografer til stede da politiet ankom. De var neppe der for å fotografere fuglelivet på Værste-området. I løpet av kort tid ble det klart at Bjørn Jensen og Morgan Andersen var siktet i saken. Senere på dagen ble Morgan Andersen, som den eneste siktede i saken, kastet på glattcelle. Hvem, om ikke politiet selv, foret media med disse opplysningene? Men hvorfor informerte man bare om at det var disse som var siktet? Totalt så var det 13 siktede i saken.