«Kan ikke sammenlignes med oss andre»

En gang betegnet Leirfall Arbeiderpartiets politikk - denne skribent erindrer fritt etter hukommelsen - med den ikke ukjente oppdagelsesreisende Vasco da Gama:

-Han visste ikke hvor han reiste, ante ikke hvor han befant seg og skjønte ikke hvor han hadde vært da han kom hjem.» Ingen kunne i hvert fall misforstå hva Leirfall mente.

Jeg vet ikke hva Leirfall ville sagt om dagens fremste folkevalgte - men jeg regner med at sleivkjeften ville trengt seg frem med noen klare poenger.

Og for å holde oss til dette med reiser: For maken til reiselyst som den vi finner på Stortinget skal du lete lenge etter.

Jeg ber minstepensjonister hoppe over følgende hvis helgefreden skal bevares: Hver eneste stortingspolitiker reiste for 160.000 kroner på komitéreiser i forrige stortingsperiode. Det skriver Nationen, som har gått gjennom alle stortingskomiteenes reiser siden årtusenskiftet.

Og det fremgår at stortingskomiteene oftere velger storbyer og utlandet enn tidligere. I reiseoversikten dukker også opp «eksotiske» mål som danskebåten, Svinesund og diverse festivalsteder. Samt pussige sammentreff med større idrettsarrangement. Rent tilfeldig, naturligvis. Vokte min munn.

Ja, en skal i det hele tatt være forsiktig med å benytte janteloven overfor de politikere som «folket» - det vil et snaut flertall - har valgt inn på Stortinget.

Men jeg har i de siste årene fått en sterkere følelse av at avstanden mellom de som velger og de som velges blir stadig større.

Og blir dette spranget til slutt for stort - ja da utgjør det et demokratisk problem. Jeg mener vi allerede har kommet dit.

For hvordan i all verden skal folkevalgte som nærmest lever i en boble og i sin egen verden få forståelsen av hvordan det store flertallet av nordmenn har det i hverdagen? Hvilke problemer og utfordringer de sliter med?

Flere har påpekt at «faren ved å ha det så bra, er at man til slutt tror at man fortjener det». Jeg synes ikke minst stortingsrepresentantene bør ta dette innover seg.

Med alle sine privilegier og fete lønninger må de ikke glemme at velstand og lykke ikke når frem til alle.

I en tale til stortingets menn og kvinner uttalte Kong Harald for noen år siden følgende med et sitat fra Henrik Ibsen:

«Vet du hva vi er, vi som regnes for samfunnets støtter? Vi er samfunnets tjenere, hverken mer eller mindre». Dette var kanskje mer treffende enn hva monarken egentlig tenkte.

Og jeg synes Thore Hansens tegning er en innertier: I dag blir på mange måter våre fremste folkevalgte bokstavelig talt båret frem av fotfolket som det skulle være et gammelt føydalsamfunn.

Det er på tide å stige ned fra sine opphøyde plasser og stikke fingere i jorden. Det er selvsagt flere årsaker til at tallet på hjemmesittere er foruroligende stort når det er riksvalg.

Men selv er jeg overbevist om at politikere som lever fjernt fra vår egen hverdag i det minste er en medvirkende årsak. Og en skremmes over eksemplene på at karrierejegere utnytter det politiske system til å mele sin egen kake.

Det er bare å ta en titt på hvem som tar seg jobb i floraen av kommunikasjonsbyråer som skal drive lobbyvirksomhet i de politiske miljøer. For solid betaling og i dyp hemmelighet med hensyn til kundene.

Det vi vet er at porteføljen ikke omfatter minstepensjonist Sara Nordmann på Kringsjå eller lagerarbeider Helge Trøndersen på Lundheim.

Jeg vet ikke om en yrkesgruppe - hvis det er en riktig betegnelse - som har så mange goder som stortingsrepresentanter. Spesielt arbeidet tatt i betraktning.

En årslønn på 700.000 kroner, solide diettordninger, ditto pensjonsavtaler, ulike godtgjørelser (representanter som har sin faste bolig i Oslo, ( 40 km fra Stortinget) kr 78/dag, øvrige repr. ( 40 km fra Stortinget) kr 182/dag), hjemreiser i helgene for pendlere dekkes fullt ut, utenlandsreiser (må riktignok formelt godkjennes) dekkes etter satsene i utenlandsregulativet, familiemedlemmer til representanter som bor mer enn 40 km fra Stortinget får dekket inntil to besøksreiser pr. år, pr. person,stortingsrepresentantenes utgifter til telekommunikasjon dekkes fullt ut, tilbud om hjemmekontorordning med PC, skriver og kommunikasjonsutstyr og tilgang til Stortingets datasystem.

Dessuten: Stortinget eier 147 møblerte leiligheter i varierende størrelse som stilles vederlagsfritt til disposisjon for representanter som bor mer enn 40 km i kjøreavstand fra Stortinget.

Hva sier dere - alle pendlere som reiser til Oslo hver dag. Og må betale alt av egen lomme. Og endatil benytter et kommunikasjonssystem (les NSB) som politikerne har sviktet i alle år.

Som en forstår: en årslønn på 700.000 kroner er ikke å kimse av i en slik situasjon. Ikke rart at det går nærmest på nevene løs når nominasjonsprosesser og valgkamper er i gang.

Enda godt at Lars Sponheim fikk «breket»til seg til et fylkesmannembete etter at han ble vraket på Tinget.

For tenk om politikere med de vaner og lønnsnivå som Sponheim skulle eksistert som sauebonde på Vestlandet? Da ville det vill smalhans. For ikke å si smalahove.

Stortingsrepresentantene krever mye av vanlige folk. Vi hører stadig hvor viktig det er med samhold og solidaritet. Og det er ikke en politiker med respekt for seg selv om ikke prater svulstig om hvor viktig det er med fattigdomsbekjempelse.

Samtidig bevilger de seg seg selv høyere lønn, lenger ferier, bedre pensjonsordninger, flere frynsegoder og har bedre ordninger på flere områder enn de fleste kan drømme om. Jeg registrerer at Kristin Clemet går ut i forsvarsposisjon for de folkevalgte. Hun har slikt å gjøre.

Clemet påpeker at «Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare at de faktisk ikke har en «jobb» eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre».

Med andre ord bekrefter hun min oppfatning at stortingsrepresentantene føler seg er hevet over folket. Dette blir med skam å melde noe sludder som drar oss hundrevis av år tilbake. Til det (u)opplyste enevelde. Og så snakkes det om det sosialdemokratiske samfunn...

Nei, jeg tror ikke det minste på at stortingsrepresentantene har noe mer voldsomt arbeidspress enn skiftarbeiderne på Jøtul eller rengjøringspersonalet i kommunen.

Da tror jeg mer på Stortingets visepresident Per-Kristian Foss enn på Clemet når han uttaler at Stortinget i perioder går på tomgang.

Møter i stortingskomitéene blir stadig avlyst fordi det rett og slett ikke er noen saker å behandle. Da er det selvsagt ikke rart at reiselysten øker tilsvarende. Noe skal man da gjøre.

Irritert , Solheim? Plaget av janteloven, Solheim? Slett ikke, gutten er i godt humør og utbringer lystig en god helg til trofaste lesere, både de tre på Selbak og fire på Gressvik.

Og for ytterligere å vise at jeg ingenlunde er i slett lune, tar jeg med en Leirfall-historie på tampen - det er da tross alt lørdag:

Tre trøndere møttes i en bar i Trondheim. Etter hvert begynte de å skryte av kjærringene sine.

Den ene sa :- Kjærringa mi e så spræk. Hu e faktisk kretsmester i længdesprang.- Det e væl itjnå, sa den andre. Kjærringa mi har Norgesrekord i høydesprang.