(In)habilitet og korrupsjon

Aldri har kommune-Norge hatt en så stor pengebinge å boltre seg i som nå. Ei heller har vi opplevd at så mange korrupsjonssaker er blitt avdekket i det offentlige som de siste årene. Kan dette med økt pengestrøm og korrupsjon ha en direkte sammenheng? Eller er det slik at moralen blant offentlige ansatte som forvalter milliardverdiene er blitt dårligere?

Det er nok et sammensatt problem som her tas opp og som det ikke finnes noen entydige svar på. Personlig har jeg i mange år hatt den oppfatning at manglende åpenhetskultur, med argumenter om at byråkrater og politikere må få arbeidsro og at debatter bør komme når innstillinger er ferdig, delvis kan forklare hvordan korrupsjon oppstår. Jo mer åpenhet med klare varslingsrutiner fra den menige ansatt, desto mindre er muligheten for at fortrinnsvis ledere i den offentlige forvaltning kan bruke den kommunale pengekasse som sin egen lommebok.

Jeg tror også at spørsmålet om (in)habilitet for både politikere og byråkrater må vies større oppmerksomhet enn tilfellet har vært frem til nå når en drøfter spørsmål knyttet til korrupsjonslignende forhold. Forvaltningslovens kap. 2, Kommunelovens §40 nr. 3 og 4 gir bestemmelser om habilitet som gjelder for alle ansatte og folkevalgte i kommune-Norge. Alle saksbehandlere og folkevalgte i kommunen bør kjenne til loven, og i god tid før møter si ifra om forhold som gjør eller kan gjøre vedkommende inhabil. Dette fordi den som etter § 6 i forvaltningslovens eller § 40.3 i kommuneloven er inhabil i en sak, eller som blir fritatt etter kommunelovens § 40.4, ikke skal være med på å behandle saken eller sin egen inhabilitet.

Jeg føler meg langt fra sikker på at disse lovbestemmelser blir godt nok ivaretatt i alle kommuner. Ansatte skal unngå å komme i situasjoner som kan medføre konflikt mellom kommunens interesser og personlige interesser. Dersom personlige interesser kan påvirke avgjørelsen i en sak en har faglig ansvar for eller forøvrig deltar i behandlingen av, skal en ta dette opp med overordnede.

Nesten en av 10 norske kommuner har i løpet av de siste 12 månedene sagt opp eller gitt advarsel til ansatte på grunn av uetisk atferd. Det viser en omfattende undersøkelse Perduco har utarbeidet for KLP Forsikring. I Europarådets korrupsjonskonvensjon heter det at «korrupsjon truer rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene, undergraver godt styresett, billighet og sosial rettferdighet, vrir konkurransen, hindrer økonomisk utvikling og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner og samfunnets moralske grunnlag.»

Vi har tidligere innbilt oss at korrupsjon blant offentlige ansatte er bare noe som skjer i korrupte land, men definitivt ikke i Norge. Bildet har brått endret seg. Åtte av ti nordmenn tror at korrupsjon foregår i offentlig sektor, ifølge en undersøkelse fra TNS Gallup på oppdrag for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Og videre: Norge er mest korrupt i Norden for tredje år på rad, ifølge korrupsjonsundersøkelsen fra Transparency Internationaltet.

Den offentlige sektor har mistet sin uskyld. Nødvendigheten av gode varslingssystemer for å avdekke de mange utro tjenere er åpenbar.

Bare så synd at frem til nå er det varslerne - og ikke de korrupte - som stort sett er blitt etterforsket.