«Hva kan vi lære fra Gjerdrum?»

Det er vel ingen som forestiller seg at man skal kunne bosette noen tusen nye innbyggere i sentrum uten at infrastrukturen på ulike områder justeres og utbedres, spør Johannes Thue i dette leserbrevet.

Johannes Thue
Skogløkken, Fredrikstad

 

Den lærdom vi helt sikkert kan trekke fra tragedien på Gjerdrum er at risikoen ved å bygge på grunn med kvikkleire ikke har fått nok oppmerksomhet. I likhet med Romerike ligger Nedre Glomma på gammel havbunn.

Fra tid til annen har det rast ut grunn også i vårt område. Det mest kjente er vel da Borregård Hovedgård i februar 1702 raste ut i Glomma. Raset var 380 meter langt og 340 meter bredt og var vel da på størrelse med raset på Gjerdrum. 1,2 millioner kubikkmeter masse skled ut i elva, 15 mennesker og 200 dyr gikk med i raset. 

I vår tid har det blitt mest snakk om kvikkleire som en kostnadsfaktor ved bygging av Intercity-banen. Når det i store områder blir målt avsetninger på mellom 50 og 100 meter dybde, som ved Grønli og Rolvsøysund, blir kravene til sikring så dyre at beregninger som lå i planene sprakk, og hele prosjektet ble satt på vent.

Det positive vi tross alt kan trekke ut både av dette og ved det vi kan lære fra Gjerdrum, er at vi nå kan ane en skjerpet oppmerksomhet på problemet, slik at vi kan hindre fremtidige tragiske ulykker. Raset på Gjerdrum vil sikkert bli belyst både mot de utredninger som forelå før bygging og også mot de anleggstekniske grep som er foretatt under og etter utbyggingen.

Det geologene sier om årsaken til kvikkleire-ras er at stabiliteten på en eller annen måte er blitt påvirket. Kvikkleire er gammelt slam som i sin tid ble avsatt på havbunnen. Når saltgehalten, som gir en viss stabilitet, blir utvasket over tid ved vanngjennomstrømning, blir massen ustabil. I perioder med mye nedbør, slik høsten var både i 1702 og 2020, trenger store mengder vann ned i grunnen, grunnvannet stiger, utvaskingen øker og massene blir løsere. Hvis området i tillegg blir utsatt for inngrep ved graving, belastning eller vibrasjoner destabiliseres massene og faren for utgliding øker.

Kronikk: «Gretnesraset kommer ubehagelig nært når man ser bildene fra Gjerdrum»

Da blir spørsmålet: Hva har utbyggerne gjort for å hindre at stabiliteten i underlaget blir påvirket? Før utbygging var gjerne området dekket av vegetasjon og en jordskorpe som var i stand til å absorbere, lagre og drenere ut vannmasser. Enhver utbygging påvirker denne balansen. Da jeg ikke vet hvilke forholdsregler som ble tatt på Gjerdrum, lar jeg dette spørsmålet ligge og retter oppmerksomheten mot Fredrikstad.

For noen år siden gikk det ut en beskjed til alle huseiere om at ingen lenger fikk lov til å lede takvannet ned i avløpsnettet. Årsaken var vel at kapasiteten på ledningsnettet var sprengt, slik at det ved store nedbørsmengder ble tilbakeslag som fylte kjellere med vann. Begrunnelsen som ble gitt var imidlertid at det vannet som faller på taket normalt skulle ha falt på grunnen der huset står. Det er for så vidt riktig, men det er da ikke tatt hensyn til at den jord og vegetasjon som før var der, ikke lenger er der, og store konsentrerte vannmengder pøses ut på overflaten.

Den samme effekten får vi fra veier som er asfalterte. På steder der det er grunnforhold som drenerer ut vannet, går dette greit. Spørsmålet er hvordan denne behandlingen av overflatevannet over tid påvirker områder med kvikkleire. Hva man finner ut er gjort galt på Gjerdrum vil sikkert også gå inn i andre kommuners lærebøker. Noe som trolig vil stå ganske nær overskriften er: Få kontroll med overflatevannet, led vannet fra takrenner og veigrøfter inn i et ledningsnett som transporterer vannet ut og bort fra det utsatte området.

Les også: Ber kommunen gjøre mer for å motvirke ekstremværskader (+) 

For Fredrikstad, eller deler av Fredrikstad vil dette i tilfelle bety at ovennevnte påbud må trekkes tilbake. Problemet er at man da fortsatt ikke kan lede vannet ned i et nett der kapasiteten allerede er sprengt. Da må man i tilfelle øke kapasiteten. Det koster penger, men når man har ambisjoner om byutvikling og fortetting, bør dette ikke komme som en overraskelse.

Det er vel ingen som forestiller seg at man skal kunne bosette noen tusen nye innbyggere i sentrum uten at infrastrukturen på ulike områder justeres og utbedres. Det oppstår da et spørsmål om ikke deler av denne utbyggingen bør bekostes av utbyggerne som bidrar til at kapasiteten blir sprengt.