Debatt

Bondeopprøret 2021 sett fra ‘gamlehjemmet’

Jeg har sett og opplevd en hverdag som jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve. Sju dager i uka med slit, hard jobbing, nesten ikke ferier.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Der vi i den eldre generasjon har resignert, ser vi til vår store glede at yngre bønder reiser seg, og protesterer. Slik har det alltid vært. Det er ungdommen som har kraften og overskuddet. Framtiden foran seg med andre ord.

Det betyr ikke at vi som er på vei til kårboligen, ikke ser hva som skjer. En utvikling over tid som har gått en vei. Nedover.

For å bli litt personlig, fikk jeg for tretti år siden høre at jeg nå var med på nedturen i norsk landbruk. Nyforelsket og nygift rett fra byen til bondelandet. Bonden hadde rett, han. Sjette generasjon på gården med bondeblodet i årene. Han visste hva han snakket om.

Det gjorde ikke jeg. Da.

Vi kan ikke løpe fortere. Ikke den yngre generasjonen heller.

—  Lise og Gustav Thorsø Mohr, Thorsø Herregård, Fredrikstad

Jeg har sett og opplevd en hverdag som jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve. Sju dager i uka med slit, hard jobbing, nesten ikke ferier. Hører familie og venner reiser hit og dit på lange turer over hele verden. Vår verden? Fjøset, dyra, jord og skog. Jeg skal ikke bare klage. Det har vært et godt liv, men uten en økonomisk kompensasjon som står i stil med innsatsen.

Vi i landbruket har en enorm kostnad i å ta vare på hovedhus og driftsbygninger. De fleste av oss har mange – enten de er store eller små. Det koster mange penger. Det overskuddet vi eventuelt får, går med til sårt tiltrengte investeringer, reparasjoner og vedlikehold.

Det har vært skrevet mye om Budsjettnemdas tall de siste dagene. Hvis de tallene skal brukes som utgangspunkt for de nær forestående jordbruksforhandlinger, må de gjenspeile dagens virkelighet.

Hvis ikke, kommer man skjevt ut fra hoppkanten. Det ser ut til at det skjer denne gangen også.

Avslutningsvis, vil jeg komme med følgende appell:

Bondeopprøret 2021 som pågår nå, gjelder ikke kun unge bønder med stort investeringsbehov. Vi kan uten problemer skrive under på hvert ord og hvert hjertesukk. Vi driver en slik gård som Sylvi Listhaug ville ha i 2013. Det hjelper bare ikke. Vi kan ikke løpe fortere. Ikke den yngre generasjonen heller.

Vi er i verdenstoppen når det gjelder dyrevelferd. Vi ligger på bunnen når det gjelder antibiotikabruk. Maten vi produserer koster visstnok for mye. 11 prosent av inntekten bruker vi … Hva bruker vi resten av inntekten til? Vi bare spør? God middag!