Debatt

50 km pandemi med munnbind-bytte

Det er i skrivende stund 340 dager siden vi helt uventet og plutselig sto klare på startstreken og starteren trykket inn avtrekkeren til tidenes lengste fem-mil.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Struttende av selvtillit,

røde roser i kinnene og altfor dårlig trente stod vi plutselig der. Grugledet oss til å ta fatt på den tøffeste dugnaden av dem alle: 50 km Pandemi. Ispedd hyppige munnbind-bytter, ødelagte ferier og hjemmekontor.

På første mellomtid kom Bent Høie i lett jogg opp på siden av sporet, i nyinnkjøpt treningsdress. Han ropte oppmuntrende om at vi nå var i siget, men at vi nok dessverre måtte avbestille flyturen til Kroatia så fort som mulig. Ja, ja. De innkasserte Cashpoints ville komme godt med når vi skal ta et treningsopphold i varmere strøk i høstferien, til nød i juleferien, men helt definitivt til å kjøpe flybilletter til Thailand i vinterferien. Vi skøytet hakkete videre, målstreken var i sikte. Trodde vi.

Skiene gled godt, vi hadde funnet en viss rytme i det løpet nå. Snikende og sakte begynte et lite gnagsår å melde ifra bak på høyre hel. Gnagsåret ble til tider oversett, vi drømte om høstferien, hvor vi skulle være annet sted enn vår egen Las Verandas. Det var bare å holde ut litt til, for som de sier: Den som gir seg har jo tapt.

Anne Stenmoe: «Fotball er så mye mer enn ball»

På andre mellomtid ropte Bent igjen. Litt høyere denne gangen: «Dere er så flinke, bare hold ut litt og fordel kreftene på det som er igjen. Det kommer snart en bakke, den vil bli tøff, men jeg har trua på dere! Det kommer til å bli en rolig og behagelig nedstigning på andre siden av fjellet. Heia- heia!» Når Bent hadde trua, da var det bare å stå på, vi ville nødig skuffe den milde helseministeren vår. Han heiet på oss, sammen med Erna og Espen har de kommet seg ut i løypa med norske munnbind og selbuvotter på, mens de holdt to-meter'n der mellom grantrærne.

Bakken ble lang og vond, den. Skiene fant ikke feste og ble bakglatte, vi hadde bommet på smøringen. Vi mistenkte is i rubben, men vi sa det ikke høyt, fordi vi hadde smurt tykt med solfaktor 50. Det var faktisk var den eneste smøringen vi hadde gått til innkjøp av når startskuddet gikk. Vi var jo forberedt på påskefjellet og turer til greske strender den 12. mars. Felle-skiene lå igjen på hytta og i garasjen lå kun skiene fra 80-tallet, som burde vært en tur i smørebua. Det måtte bli solkrem.

Halvveis i løpet skulle munnbindet på. Det ble servert av myndige helsearbeider, ledsaget av strenge spørsmål om forkjølelse, nærkontakter og utenlandsreiser. Munnbindet kompliserte inntaket på drikkestasjonene betraktelig, men vi fikk lirket forbi litt Solo, mens Bent snakket fort og hektisk om vaksinene som ville dukke opp på en av de neste stasjonene. Han hadde en svensk venn som skulle ordne et godt parti med små glass. Nok til oss alle, det var bare å glede seg. Vi ble litt giret igjen og tenkte at nå måtte vi ikke glemme å bestille ny tur til Syden. Å betale vinterferien til Granka med Cashpoints, oppsparte Trumf-poeng og bonusen fra Coop gjorde at vi smilte ekstra bredt der bak munnbindet, selv om ingen kunne se det.

Har du fått med deg denne? Saabyes nyeste: Skarp satire om korona, krenkelser, og en anonym mann som koker over (+)

Julen kom og gikk, og vi følte at vi bare gikk i ring. Rundt i vårt eget hus og i nærområdet, i de bratteste bakkene noensinne. Blodsmaken meldte seg for alvor mens regnet gikk over i bitende kulde. Det er barn som skulle bli underholdt langs løypa, samtidig som vi prøvde alt vi maktet å ikke miste fokuset. Det var ring 1, 2 og 3 med ulike nivåer. Vi visste snart ikke hvor vi befant oss hen.

Det toppet seg da den ene staven knakk, fordi et importert virus hadde gjort bøyeligheten dårligere. «Vinterferien, den er der fremme, ikke gi dere nå», sa vi til oss selv. Bent prøvde å få kontakt med oss der han sto bak barneflokken. Erfaring fra tidligere i løpet gjorde at vi instinktivt visste hva han ropte, men vi orket bare ikke å ta det inn. Vi lengtet bare til at han skulle ta staven med viruset og sette den i karantene. For all fremtid.

Målskiltet skimtes nå i den fjerne. Vi øyner sjansen til å komme over mål, slitne og møkk lei pandemi. Da løpet startet for 340 dager siden, innbilte vi oss selv at premien kunne være tur utenlands i 2021. Siden vinterferien nå er den første ferien i 2021, falt det naturlige valget på den. Da skulle vi nok sitte på et trangt fly, spise micro-oppvarmet mat og klappe etter landing. Vi kunne knapt vente.

Men vi har ikke bestilt flybilletter og solkremen i skapet har enten gått ut på dato eller blitt brukt som skismøring. Alle de herlige familie-aktivitetene er oppbrukt, pølsene ligger forkullet på grillen og hjemmets stillhet har blitt øredøvende støyete. Skolen er åpen en gang iblant og i vinterferien skal den stenges igjen. Frem med brettspill, akebrett og ski som ikke har rukket å bli støvete siden sist. Vi skal nemlig kose oss på vinter-hygge-workation-nærkontakt-ferie.

Vi vurderer sterkt å bytte ut skiene med bobsleigh denne vinterferien. Sitte helt rolig, tett og fremoverbøyd, mens løypa fyker forbi i en rasende fart. Vinterferien 2021 vil være historie på under to minutter. Premie: Sydentur i 2023. Det er bare å begynne å slipe jerna, dere. For til Syden skal vi.

Les også: Jakter på de forsvunne Apenes-knivene

Mer fra: Debatt