United bris fra Færøyene

– Samholdet er til å ta og føle på, stemningen er så varm og god der i sofaen. Alle følelser er tillatt her, skriver Anne Stenmoe og filosoferer over hva det gjorde med oss da fotballen forsvant.

Av: Anne Stenmoe

Vårt lille land, her hvor det bor 5 millioner mennesker. 375 000 sparker fotball, mens de resterende har en relasjon til det, på en eller annen måte. Det er supportere, foreldre og lagledere som trofast heier på 11 spillere. Med et lidenskapelig engasjement. Fra det startes opp på det lokale laget, med arvede legg-skinner fra fetter Fredrik, til å spille veteran-fotball så senene fyker i voksen alder. Supportene som er mer engasjert i lokallaget sitt enn i hvem som skal styre landet. Hvorfor er det sånn?

Anne Stenmoe: – Kampen om ferien er avblåst, det blir et retur-oppgjør neste år. Da er vi bedre rustet til kamp.

Det er en gave som går i arv. Fotballinteresserte pappaer myser ned i den lille glassboksen på sykehuset og kan lett for seg den lille poden der sju år frem i tid. I fotballdrakt i den rette fargen, med det riktig emblem brodert på venstres side, over hjertet. Fars drømmer faller som stjernestøv over det lille, bare hodet. Inn i den nyfødte verdensborgeren. Det skal bli fotball-spiller av deg, ja. Bare vokse litt først. Langt færre av fedrene ser for seg arvingen i korps- eller speideruniform, selv om vi kunne trengt flere av dem også.

Så er den store dagen kommet. Lokallaget tar imot arvingen med åpne armer. Alle skal få være med. I en litt for stor drakt og strømper som rekker nesten til lysken, legg-skinner og nye fotballsko står de der håpefulle. På sidelinjen står den mest engasjerende supportgjengen, flere generasjoner er stablet på beina. Lillesøster har også stjerner i øynene, gleder seg til hun blir gammel nok.  Alle som en klapper og kommer med oppmuntrende tilrop som holder hovedpersonene i farta de første 10 minuttene. Da oppdages at en spiller på motstanderlaget har nøyaktig samme draktnummer. Gleden er gjensidig. Like etter finner en annen ivrig spiller ut at det er noen fine steiner utenfor banen som bare må plukkes dem opp og gis til mamma. Fotball er så mye mer enn ball.

Les også: «Vi må kunne klare oss selv»

Far og sønn benker seg foran TV-en lørdag kl 16. Det er duket for ukas høydepunkt: Tippekampen. Sammen har de krysset av i de små rutene: H-H-B. Kupongen er kjørt gjennom maskinen i tippekiosken på hjørnet. Poden har brus i glasset, far har øl. De kommer med små tilrop når det plinges fra skjermen. De trenger ikke engang se på tippelappen for å vite om det var et bra eller dårlig pling for deres del. Først er det kamper fra England, senere kommer hele verden på banen. Samholdet er til å ta og føle på, stemningen er så varm og god der i sofaen. Alle følelser er tillatt her.

Ingen annen idrett får så stor spalteplass og timer i beste sendetid, som fotball. Vet du ikke hva du skal snakke om, så kan du snakke om fotball eller været. Det finnes vel knapt et menneske som ikke vet et eller annet om den runde lærkula eller har hørt uttrykket: «Corner er mål.»

De som er engasjerte sier ikke at de elsker det. Nei, de sier det er en lidenskap. Det svinger fra jublende glede til den dypeste sorg. De har kjent på alle følelsene livet har å by på gjennom engasjementet i fotballen. Det er en vuggegave som tusener av barn får og de blir dermed invitert inn i et fellesskap for glede, samhold og entusiasme.

Les også: «Mine lærere så ikke bare ei syk jente. De så meg.»

Så kom dagen ingen skulle tru: Fotball ble forbudt. Trening, kamper og overgangssummer fikk rødt kort av dommer Solberg. Kampen fikk en brå ende. Tv-kanalene visste ikke sine arme råd, det var timevis med tomme sendetider å fylle. Det ble stille på eteren. Sendeplanen ble svart. Det var frispark og scoring for dem som ikke brydde seg, straffespark og utvisning imot for dem som elsket fotball.

Noen lyse hoder visste råd. Arkivene var fulle av kamper som allerede var spilt. Trengte ikke de en ny grundigere analyse, kanskje? Og hva med alle de flotte scoringene og ikke minst: redningene? Som sagt så gjort! Thorstvedt og co var ikke leie å be, her skulle det mimres, kåres og stemmes.

Norske fotballfans tok imot det de ble tilbudt. Gamle storhetskamper, keepertabber og til slutt kom kronen på verket: Direktesendt toppfotball fra Færøyene. Spila fótboltaleik! Navn som IF Fuglafjørdu og Skala Itrottarfelag var på fotballelskernes lepper. Endelig skulle fotballen føre oss sammen igjen, takket være øya i vest. Nå kunne vi sende vikingene en varm tanke for at de seilte mot vest for 1000 år siden og at ikke alle seilte hjem igjen.

Kommentarfeltene boblet over av festlige bemerkninger. En sammenlignet tilbudet med en kamp i Donalds Andeby, mens en annen minnet oss på at Færøyene jo hadde slått både Hellas og Østerrike i tidligere kamper. Nå var bare å åpne potetgullposen, fylle ølglasset og la følelsene få fritt spillerom igjen, etter uker med bobling under lokk. I nøden spiser som sagt fanden fluer.

Supportene hadde kjent på abstinensene. Savnet etter den grønne matta var så stort som et åpent sår. Kampene ble spilt og over 26 000 fotballhungrige fotballfans fulgte sendingene. Det ble faktisk stang inn, tro det eller ei. Far og poden er tilbake i sofaen igjen. Diskuterer, kommenterer og ser på odds-lappene. Umulig å tippe hvem som vinner på Færøyene, blir som spille enarmet banditt på Danskebåten. Men samme kan det være. De er sammen, det er alle tiders å ha noe å glede seg over.

Og nå nærmer fotball-kulturen seg en spesiell normal, selv om det kun er 200 tilskuere som slipper inn for å se kamp. Det spekuleres om formen til spillerne og om hvem som får sitte på tribunen, mens alle fotball-hjerter slår kollbøtte inn i sommerferien.

Poden spiller fotball igjen, mormor er på plass med campingstolen og lukten av pølser og vafler smyger umerkelig utover banen. I løpet av min (korte) karriere som fotballmamma, rakk jeg å bli kjent med oppskriften på Trolldalens egne vafler. Hver klubb med respekt for seg selv har en helt egen oppskrift, det skulle bare mangle.

Godt vi ikke skal reise så mye i sommer. I de fire største ligaene i Europa skal det spilles 362 kamper på 8 uker. Det blir som å følge VM og EM. Samtidig!  «For mye av det gode er bra, det», sier Ole Brum, mens han åpner potetgullposen og flyttet sofaen nærmere tv-en.

Til slutt vil jeg minne på: Ballen er rund, cup er cup og sammen er vi nok best uten ball – åkke som.

PS! Du leser nå en artikkel tilgjengelig for alle. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.