Vi må begynne å behandle barn på flukt som våre egne barn

Vi må ta innover oss og endre måten vi behandler barn på flukt på, før det endrer oss og det norske samfunnet på en måte vi ikke ønsker.

Martin på 15 år mister begge sine foreldre i en tragisk ulykke. Besteforeldrene er gamle og han har ingen andre som kan ta seg av ham. Barnevernet tar derfor over omsorgsansvaret for Martin.

Hassan på 14 år har flyktet fra hjemlandet sitt og søkt om asyl i Norge. I perioden mens han venter på svar på asylsøknaden, er det barnevernet som har ansvaret for ham.

Det skulle vel egentlig bare mangle. Om ikke barnevernet er til for Hassan, som befinner seg helt alene i Norge uten omsorgspersoner og med psykiske plager som følge av krig og flukt, hvem er det da barnevernet er til for?

Nada er 15 år og har flyktet alene til Norge og søkt om asyl pga. krigen i Syria, der hun har mistet begge sine foreldre. Man skulle kanskje tro at barnevernet har omsorgsansvaret for Nada – slik det er for Martin og Hassan. Men for barn som har flyktet alene til Norge og søkt asyl, gjelder dette kun for de som er yngre enn 15 år. Nada og andre 15-, 16- og 17-åringer bor på mottak under UDI sitt ansvar.

Tilbudet barna får og forskjellene på omsorg, standard og krav til kompetanse og bemanning, er veldig store i barnevernet og UDI. Forskjellene i behovene til Martin, Hassan og Nada er imidlertid ikke så store. Kanskje er behovene til Nada, og andre enslige mindreårige asylsøkere på 15–18 år, enda større.

De er uansett barn og har krav på den samme omsorgen og gode oppfølgingen som norske barn, og barn under 15 år som har flyktet til Norge, får. De har den samme retten til en trygg oppvekst som andre barn, og til å få bearbeidet alt de har opplevd.

MedHum, Medisinstudentenes humanitæraksjon, har i år valgt å sette fokus på barn på flukt. Med kampanjens hashtag #LaBarnVæreBarn har de fått stor oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Politikere fra venstre til høyre har uttrykt sin støtte, deriblant helse- og omsorgsminister Bent Høie. En annen som har støttet aksjonen, er Marit Hermansen, president i den norske legeforening. Begge fremhever viktigheten av å gi disse barna psykososial støtte for å få bearbeidet det de har opplevd og gi dem en fremtid.

Nylig kom den tragiske beskjeden om at en gutt på 18 har begått selvmord på et asylmottak. Gutten kom til Norge som 15-åring, søkte asyl og ble litt etter litt frarøvet gnisten, håpet og til slutt livet. Tidligere mottaksleder, Erling Segelstad, skriver: – I dag orket han ikke mer. Han orket ikke usikkerheten, savnet av mamma og pappa, å vente på svar på asylsøknaden, eller usikkerheten av å vente på politiet som skulle frakte han ut av landet.

Tar vi innover oss hvordan vi behandler disse barna? Stopper vi opp og tenker over hvorfor vi forskjellsbehandler norske Martin og syriske Nada – begge 15 år og uten foreldre? Konsekvensene er allerede store for barna. Jeg frykter at måten vi behandler dem på også får store konsekvenser for oss og gjør noe med oss som samfunn.

Jeg har ingen formening om hvor mange asylsøkere Norge skal ta imot, og jeg mener ikke at alle som kommer hit skal få opphold – heller ikke om de er barn. Men vi må behandle de som er her på en god måte og i henhold til det de har krav på. Særlig gjelder dette barna, der vi har ekstra forpliktelser å ta hensyn til. Det gjør vi ikke i dag.

Norge er bedre enn dette. Norge er barnerettighetslandet med de Castbergske barnelover, verdens første barneombud og barneminister og blant de første som ratifiserte barnekonvensjonen. Landet som tar vare på de svakeste. På barna.

Det på tide å behandle barn på flukt som det de er, nemlig barn.