Jeg flyktet fra IS for tre år siden. Nå bor jeg i en leir for internt fordrevne i Irak. Som mange av dem som bor i denne leiren for internt fordrevne, flyktet jeg fra hjemstedet mitt Al-Rashad i Kirkuk i Irak for tre år siden, da området var under kontroll av IS.
Vi gikk langt til fots før vi endte opp i leiren, og fortsatt kan vi ikke dra hjem.
Å flykte hjemmefra var ikke lett. Langs alle utfartsveiene hadde IS sjekkpunkter, feller og eksplosiver for å avskrekke, fange eller drepe dem som forsøkte å flykte. Til slutt klarte vi å komme oss til Laylan 1, en leir for internt fordrevne i provinsen Kirkuk i Irak.
Les også: Amerikansk massetesting av koronavaksine er i gang
For de fleste som bor i leiren, har livet blitt tøffere under koronapandemien.
På toppen av vanskelighetene med å bo i en leir, gjør lockdown og bevegelsesrestriksjoner at folk sliter med å skaffe seg jobb. Selv når lockdownen blir opphevet, er det mye vanskeligere å finne seg en jobb enn tidligere på grunn av den økonomiske krisen – businessen går mye tregere og det er mindre etterspørsel etter arbeidskraft.
Helsepersonell besøker leiren jevnlig for å spre informasjon om covid-19, og mange har tilgang til TV og internett, så de vet hva symptomene er og forstår risikoen og hvordan de kan beskytte seg. Men problemet er at folk ikke får nok økonomisk støtte til at det er enkelt å holde seg hjemme.
Med den lille støtten de får, har de ikke annet valg enn å gå ut og lete etter arbeid for å forsørge familiene sine.
Her om dagen sa en kvinne til meg: «Før koronaviruset pleide jeg å jobbe hver dag. Jeg tjente 10.000-15.000 irakiske dinarer (75-115 kroner) per dag, og vi kunne holde oss i live på det, men nå har inntektene sunket betraktelig. Jeg kan egentlig ikke bry meg så mye om å beskytte meg mot koronaviruset. Hvis jeg finner en jobb – hvor som helst – kommer jeg til å dra. Jeg ikke kan beskytte meg selv mot viruset ved å bli i leiren og la familiens behov være udekket.»
Inntil nylig fikk folk utdelt mat, men nå får de penger i stedet.
Noen ganger kan pengene være forsinket i opptil to måneder, men hver person skal få tilsvarende 129 kroner per måned. Det betyr omtrent fire kroner per dag, et beløp som absolutt ikke er nok. De fleste av menneskene i leiren er allerede i gjeld til dagligvarebutikker, så når pengene kommer, gir de alt til butikkeierne.
Les også: Synkende tillit til myndighetenes koronatiltak i flere land
Det er ikke vanskelig å forstå at de ikke kan ofre det å jobbe for å følge rådene om sosial distansering og karantene.
Hygieneforholdene i leiren er ikke tilstrekkelige. Men på grunn av det økonomiske presset, tenker ikke folk så mye på hygiene. Alt fokus er fortsatt på hvordan de skal skaffe seg penger for å dekke morgendagens behov, eller på hvem som kan gi dem mat og dekke behovene dersom de ikke finner noe arbeid.
Internt fordrevne mennesker er blant de mest sårbare menneskene i covid-19-pandemien. Vi i Leger Uten Grenser jobber derfor med forebyggende tiltak og behandling, i tillegg til å fortsette å gi annen helsehjelp, blant annet i leirer som denne.
En av våre pasienter, 60 år gamle Ibrahim, sa nylig til oss i Leger Uten Grenser at «Vi frykter ikke koronaviruset.
Hvis det kommer, er det vår skjebne, og alle har sin tid. Vi vet at det er måter å beskytte seg på, som å bruke masker og holde seg borte fra folkemengder. For en måned siden fikk vi donert én maske.
Vi hadde den på i en halv dag før vi kastet den. Leger Uten Grenser har gitt oss medisiner for to måneder for de kroniske sykdommene våre, så der har vi det vi trenger. Hovedproblemet vårt er mat. Vi føler oss glemt. Drikkevannet vi har tilgjengelig her inneholder salter, og vi må koke det og så kjøle det ned før vi kan drikke det.»
Som innbygger i leiren, ser og hører jeg om spenninger i og mellom familier her og der.
Det skjer når stressnivået øker på grunn av den tøffe økonomiske situasjonen. Det å ikke vite hvor lenge situasjonen vil vare, fører bare til mer stress og frykt for framtida. De klarer ikke å finne håp, de tenker på hvor lenge de må takle lockdowns og mangel på arbeid, og dette kommer i tillegg til hvor vanskelig de hadde det fra før.
Noen ganger begynner folk å slåss av de minste grunner.
Vi vet at viruset ikke kan komme seg inn i leiren hvis ingen blir smittet utenfra. Men folk som reiser mellom leiren og andre steder kan bringe med seg viruset hit, og det er en frykt jeg og flere av innbyggerne deler. Vi ville vært mer komfortable hvis alle hadde blitt screenet før de kommer inn i leiren. Fordi vi vet at med ett smittetilfelle her er det veldig høy sannsynlighet for at spredningen blir stor.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.