Vi er ikke skuffet, vi er sinte

Det er på tide å innse alvoret og slutte å prokrastinere iverksetting av klima- og miljøtiltak.

Hvis politikerne sier du fortjener det, hvis økonomer sier du fortjener det, hvis reklame sier du fortjener det, hvis du selv sier du fortjener det, blir det da en sannhet?

Det er bevist at hvis man hører noe mange nok ganger, så feiltas det gjerne som fakta. Det gjelder også det systemet vi i dag lever under som legger opp til et forbruk av materialer og energi som ikke er bærekraftig.

Dersom hele verdens befolkning hadde hatt samme forbruk som en gjennomsnitts-nordmann ville vi trengt 3,6 jordkloder. Enhver person forstår at det ikke lar seg gjøre.

Er nordmenn en type høyere rangert menneske som fortjener mer enn andre? Det er det som tilsynelatende sies når vi fortsetter vårt økende konsum og vår evige økonomiske vekst.

På FNs klimaforhandlinger i Madrid ville ikke Erna anerkjenne at vi er i en klimakrise. Hun mener det er for tidlig å bruke de store ordene.

Dette sier hun i sin tale, like etter at andre statsledere fortalte om økt skadeomfang og stigende dødstall i egne land. Bare fordi det ikke oppleves som en krise i Norge ennå (selv om tørkesommeren 2018 burde være bevis på nettopp en kommende krise), betyr ikke det at det ikke eksisterer en global krise.

Den globale temperaturen har allerede steget med over 1° C fra førindustrielt nivå, noe som betyr at det haster med å sette i verk klimatiltak som virker for at vi skal klare å holde oss under 1,5° C oppvarming – sterkt anbefalt av FNs klimapanel.

Dessverre oppleves de største konsekvensene fra klimaendringene i det globale sør, land vi nordmenn normalt sett ikke har lett for å sammenligne oss med. Land som gjerne har andre problemer og utfordringer enn hva vi opplever, dette forsterker vår fremmedgjøring av landene.

Det vi trenger er en wake up call, en knusende konsekvens av klimakrisa som inntrer et land vi kjenner oss igjen i.

Det har vi nå fått. Australia står i brann med rundt 6,3 millioner hektar land allerede brent opp, minst 25 mennesker og man regner med at en milliard dyr har mistet livet. Brannen har ennå ikke nådd sitt høydepunkt.

Hvis ikke det faktum at Australia er i krise blir en katalysator for iverksetting av betydningsfulle klima- og miljøtiltak, må vi skylde på kognitiv dissonans og religionen kapitalisme.

I dag går økonomiske hensyn foran det meste annet, ofte i direkte motsetning til vitenskap.

Økonomisk vekst er så integrert i vår forståelse av samfunnsutviklingen at man hele tiden undergraver miljø- og menneskehensyn.

De samme hensynene økonomien primært skal ivareta. Motkreftene til en bærekraftig fremtid er ikke bare dem som aktivt setter kjepper i hjulene, det er også sauene, eller de klimapassive som Changemaker kaller dem.

Det inkluderer alle dem som ikke mener klima- og miljøpolitikk berører dem, de som ikke er «interessert i slikt», de som heller vil stikke hodet i sanden og opprettholde et økende forbruk, enn å anerkjenne at all handling har konsekvenser. Kognitiv dissonans i praksis.

Det er så mye som må gjøres for å møte en mer bærekraftig fremtid. Her hadde Erna et godt poeng i sin nyttårstale; dette vil kreve mye av oss, men endringene skaper også muligheter.

Jo flere vi er som bidrar med bærekraftige valg og omstilling i egne liv allerede nå, jo mindre drastisk vil endringene bli for den enkelte.

Vi vet at økonomisk vekst ikke er en helhetlig og god måte å måle innbyggeres livskalitet og miljøets tilstand på. Vi må gå over til å bruke indikatorer som bruker livskvalitet og miljø som måleenheter for samfunnsutviklingen.

Vi kan ikke la Donald Trump, Jair Bolsonaro, Equinor eller andre med åpenbare egeninteresser definere hva som er og ikke er fakta når det gjelder den menneskeskapte klima- og miljøkrisa.

Australias statsminister, og klimabenekter, Scott Morrison fortalte i september 2019 næringslivsledere at vi ikke måtte la oss distrahere av saker som klimaforandringer.

Dette fordi Australia opplevde synkende økonomisk vekst, og veksten måtte reddes. I 2020, i stedet for å vedta politikk som kan bedre Australias fremtid, ser han bokstavelig talt heller sitt land gå opp i flammer enn å anerkjenne konsekvensene av klimaendringene, og fornekte det økonomiske vekstsystemets ansvar.

Det er viktig at Norge ikke lider samme skjebne. Og at vi ikke er med på å bidra til de enorme klimaendringene vi ser internasjonalt.

Vi eksporterer 10 ganger mer klimagassutslipp enn vi selv slipper ut innenfor våre grenser. Vi ser ut til å kun kutte 13 prosent av utslippene på vår sokkel – vi har lovet å kutte utslippene med 45 prosent.

Vi liker å tro at Norge er et foregangsland innen klima og miljø, men dersom man ser på tallene, ligger vi langt bak. Vi er en ekstremt rik klimasinke. Om vi ikke omstiller oss nå, vil vi betale dyrt for det – ikke bare i økonomisk verdi. Natur, biologisk mangfold og et klima som holdes stabilt er hele vårt livsgrunnlag.

Da kan vi ikke fortsette å sette økonomisk vekst foran disse hensynene. Australia i flammer bør være en vekker for norske myndigheter. Riste liv i oss til å gjøre mer her hjemme, samtidig som vi bidrar mer internasjonalt.

Vi har nå inntrådt 2020-årene, og det er på tide å innse alvoret og slutte å prokrastinere iverksetting av klima- og miljøtiltak. Vi har ingen tid å miste. Erna, det er bare å brette opp ermene og plukke vekk bosset av dårlig miljøpolitikk regjeringen har ført til nå.