Debatt

Vår norske livsløgn

Klasseforskjellene har ikke vært høyere siden før 2. verdenskrig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I fjor kom boka «Middelklassekulturen i Norge», skrevet av de tre forskerne Sakslind, Skarpnes og Hestholm. Boka bygger på 79 dybdeintervjuer med leger, advokater, ledende universitetsfolk o.s.v. Og det er en sympatisk gjeng vi presenteres for! De er tilhengere av det egalitære samfunnet som jo regnes som et kjennemerke på det norske samfunnet. Få liker finkultur, de leser i stedet de blodtørstige dramaene til Jo Nesbø. Kultur er primært tidtrøyte, noe en bedriver for å slappe av etter en anstrengende arbeidsdag.

Kunnskapen de besitter ser de på som noe som ikke primært er til egen gunst, men til nytte for samfunnet. Og de forbildene og idealene de ser opp til, det er ikke vellykka oppkomlinger som Røkke eller Nobelprisvinnende forskere, nei, det er vanlige slitere, uselviske folk som gjør nytte for seg. Eller sagt med forskernes ord: «Karakteristisk for middelklassekulturen i Norge er en type ydmykhet eller beskjedenhet i selvrepresentasjonen, og en egalitær avstandstagen til vertikale grenser.»

Men er dette tilfellet?

Redaktører i aviser og media tilhører også denne «nye middelklassen». I fjor leste jeg gjennom alt som var skrevet om og av arbeidere i Klassekampen løpet av ei uke. Av de 240 sidene det dreide seg om, hadde kun 6 sider noe med arbeiderklassen å gjøre, eller 3 %. Og når det gjaldt stoff skrevet av arbeidere, så gjaldt dette kun 1 side, altså 1 240-del!

Medieforskerne Elisabeth Eide og Tine Ustad Figensshou gjorde en undersøkelse av hva Dagens Næringsliv, Aftenposten, VG, Dagsavisen og Klassekampen skrev om omsorgssektoren og bygningsbransjen i periodene 1996/97, 2006/07 og 2016/17. I den første perioden sto det 249 artikler, men i siste periode var tallet redusert til 132 artikler, altså halvparten. De to svenske forskerne Peter Jakobsson og Fredrik Stiernstedt gjennomførte to forskningsprosjekter som de kalte «Klass på TV». Her konkluderte de med at svenske arbeidere knapt var representert på de største TV-kanalene. Når det gjaldt nyhetsdekningen, så var representasjonen 4 %.

Arbeiderklassen er altså utelukka

Det dreier seg om klasser. At det fins klasseforskjeller er det store norske tabuet. Jeg gikk nylig av som pensjonist etter 45 år «på gølvet». Men disse nye klasseforskjellene dreier seg ikke primært om økonomi, men om kultur. Det mest merkbare er at nå dreier alt seg om tempo, om å overholde produksjonskrav. Overalt reduseres det i arbeidsstokken, naturligvis uten at arbeidsmengden reduseres, samtidig økes antall mellomledere. Tempoet går spesielt utover arbeiderkvinner i slitsomme yrker som reinhold, butikkarbeid og produksjon. Det snakkes om å holde folk i arbeid, om «arbeidslinja», om å redusere sjukefraværet, men med det tempo som rår på mange arbeidsplasser, er arbeiderkvinner ofte arbeidsuføre alt når de er 50. Når de så kommer til Nav blir de beskyldt for å være late og giddelause, og nektes rutinemessig sjuketrygd. Som en guddommelig forordning har politikerne bestemt at arbeidere har å holde seg friske.

Det er blitt vesentlig mer kommandering og kjefting. «Gå dit!», «få opp farta!», lyder det. Tidligere var det på skoler, sjukehus o.s.v. vanlig med ganske store bøttekott. Nå er det vanlig at bøttekott fjernes helt, eller de gjemmes i en krok i kjelleren. Før hadde skolene en pedell som var en mannlig modell, og som styrte med det driftstekniske. Nå må de ambulerende vaktmesterne skriftlig søke (den kvinnelige) rektor om å få skifte ei lyspære.

Som følge av outsourcing, vikarbyråer og konkurranseutsetting, tillates det ikke minst i transportnæringa og i bygningsindustrien at utenlandske arbeidere får jobbe på slavekontrakt, kanskje for 30 kroner timen. Den opprinnelige miljøvernloven var et kjempeframsteg for arbeiderklassen, nå er denne loven like innhul som en Jarlsbergost. Det samme gjelder en annen av arbeiderbevegelsens gamle fanesaker, demokrati på arbeidsplassen. Denne loven garanterer for arbeiderrepresentanter i bedrifts- og konsernstyrer, men like viktig at arbeidere skal ha direkte innflytelse på sin egen arbeidsplass. Nå hører vi aldri om annet enn styringsretten.

Klasseforskjellene har ikke vært høyere siden før 2. verdenskrig. Og dette skyldes ikke at arbeiderklassene har endret seg, men at den nye middelklassen har endret sitt syn på akademisk kunnskap. Nå ser mange, slett ikke alle, akademikere på kunnskap som en personlig egenskap de har eneæren for selv. Følgelig syns de det bare er rett og rimelig at de skal ha større lønnsutvikling enn arbeidere, og forlanger å bli sett opp til p.g.a. sin utdannelse. Dette er noe nytt i norsk historie.

Arbeidere må ta tilbake føringa av arbeiderbevegelsen

I løpet av de siste drøyt tretti år har liberale borgere overtatt ledelsen av arbeiderpartiene. På samme måte som Tony Blair og Gerhard Schröder, åpnet sosialøkonomen Jens Stoltenberg for at Arbeiderpartiet skulle føre en nyliberalistisk politikk. Nyliberalismen er den mest arbeiderfiendtlige formen for kapitalisme verden har sett på lenge. Den har ført til at vi arbeidere er blitt utestengt, passive statister til vårt eget liv, uten politisk innflytelse. Vi finnes knapt verken i Skavlan, i Klassekampen eller som forfattere.

Arbeiderbevegelsen – og demokratiet – vil aldri ha noen framtid om den ikke fullstendig avviser alt som har med nyliberalismen å gjøre. Og avviser tanken på at det dreier seg om fattigdom. For det gjør ikke det, det dreier seg om økte klasseforskjeller og en mer rettferdig fordeling av godene.

Skal 50% av Norges befolkning igjen bli hørt og få tilbake sin politiske innflytelse, må arbeiderne igjen overta makta i arbeiderbevegelsen. Den nye middelklassen har vist seg som en svikfull alliert.

Livsløgn

Da kollega Henrik Ibsen skrev i Villanden at «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det», så mente han ikke med gjennomsnittsmenneske en fra arbeiderklassen, men en fra middelklassen. For da som nå skrev de fleste skriveføre mennesker utelukkende fra middelklassens synsvinkel. Slik som de tre omtalte forskerne.

Mer fra: Debatt