Valg i sutresamfunnet

Vi lever på mange måter i et sutresamfunn. Grunnen er vel at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, god helse og et meningsfylt liv er nærmest en selvfølge for oss som lever i et av verdens rikeste land.

Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, så går vi til klagemuren. I Jerusalem klager de til Gud ved klagemuren. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagene til politikerne. Og mange lover gull og grønne skoger når det går mot valg. Det vil vi sikkert også oppleve i ukene fram mot høstens valg.

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne. De gamle idealene, eller dyder som de gamle snakket om – ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet – er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.

Men jeg tror fremdeles det er ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen, kanskje særlig hos oss eldre. Denne røsten er langt viktigere enn stemmene fra børsen!

Våre forfedre vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn der de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes.

På arbeidsplass, skole, i familien og vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som Arbeiderpartiet etter min mening vil holde fast på gjennom fellesskapsløsninger.

I Norge har vi et velutviklet velferdssamfunn der den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Og det er viktig at det er finmasket. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den der vi bor!

Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet; det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat. Men fattige skal kunne gå til offentlige etater for å få hjelp uten å skamme seg!

Men der det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav, blir det liten plass til de gamle dyder. Vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger, ung og gammel, har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet.

I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv, vil egoismen seire over fellesskapet. Det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering.

Ethvert valg er et valg om verdier. Derfor angår høstens valg oss alle. Det handler om våre liv. Jeg ser frem til en valgkamp der politikere åpent står fram og sier at de ikke kan skape et himmelrike på jord. Vi har ikke råd til alt!

Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren og sutre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen